The White Birch: Lavmælt gjenkomst

Oslobandet The White Birch er tilbake med The Weight of Spring, deres første album siden 2005.

Eller «deres», The White Birch anno 2015 er enmannsbandet til Ola Fløttum, hvilket jo forklarer hvorfor det også minner musikalsk om soloprosjektet Portrait of David.

Uansett, da passer det bra å finne fram dette 2002-intervjuet, krydret med noen anmeldelser.

Og det blir sannelig norsk depperock/slowcore/postrock-uke på bloggen resten av uka.

1: 2002-intervju fra Dagsavisen.

Etter fire års fravær vender The White Birch tilbake med sitt tredje album – fylt av stille mørke, snikende stemninger og forsiktig optimisme.

Med Star Is Just A Sun viser oslotrioen The White Birch at det fint går an å lage melankolsk, høstmørk rock uten å knele for akustiske gitarer og Nick Drake med lavmælt visepop.

– Jeg beundrer de som tør å spille en slik musikkform, som er gjort så bra av veldig mange artister tidligere. Når vi jobber er vi mer opptatt av å prøve å utforske nye områder, sier Ola Fløttum, som også spiller i Salvatore, og i The White Birch med Ulf Rogde og Hans Christian Almendingen.

Gravde seg ned
The White Birch debuterte med Self-Portrayal i 1996, fulgte raskt opp med Left Hand EP i 1997 og People Now Human Beings i 1998. Der imponerte de med tung, dyster og mektig dronerock i stil med «slowcore»-band som Codeine (som ga ut albumet The White Birch i 1994). Men så ble det stille.

– Vi har egentlig holdt på hele tiden, men har gravd oss ned i arbeid. Og vi har kassert mye materiale på veien.

Den eldste låta på Star Is Just A Sun stammer fra 1999 da Lotte Halstensen var assosiert vokalist i bandet, mens «Beauty King» ble født under en hyttetur i Grimstad året etter. Bandets utvikling gikk i snegletempo, men var ikke mindre viktig av den grunn.

– Vi spilte inn en lang rekke låter, men følte at vi satt igjen med minimalt brukbart materiale. Men det oppsto flere gode ideer, og da vi så videre mot horisonten så vi lys bak all tåka, sier Rogde.

En som ikke så lyset var tangentmann Frode Løes Arnesen, som takket for seg etter Grimstad-turen. Men de resterende tre hadde kommet nærmere målet, og da Fløttum like etter solgte leiligheten sin for å sette opp sitt eget StudiOla begynte bitene for alvor å falle på plass.

Melankoli og mystikk
– Låta «Beauty King» er det eneste som er igjen av Grimstad-oppholdet, men den representerte et idémessig gjennombrudd og pekte mot den mer subtile og nedtonede estetikken fra den nye plata, mener Fløttum.

– Tidligere slet vi med å overføre demoenes kvaliteter til studioinnspillingene, men når vi fikk vårt eget studio ble grensene mellom øving, demoer og innspilling visket ut, synes Rogde.

Der The White Birch tidligere var preget av voldsomme stemninger og store kontraster, er dagens utgave nesten et helt annet band: Star Is Just A Sun er bygd opp rundt forsiktig elgitar, hviskende sang, repeterende pianoakkorder og en lavmælt rytmeseksjon.

– Vi ønsket å skjære musikken og tekstene helt ned til beinet, og utlevere oss selv mer. Vi er blitt mer kompromissløse, samtidig som jeg tror dette er vår mest optimistiske plate, mener Fløttum.

Nå er ikke The White Birch blitt forvandlet til trallende Beach Boys-fetisjister av den grunn, og de lager fortsatt musikk med stor M – M for moll, melankoli og mystikk.

Og et viktig bindeledd mellom gamle og nye White Birch er These days are hard to ignore av Portrait Of David – den nedstrippa soloplata til Fløttum.

– Den oppsto som følge av at jeg satt med flere låter som ikke passet inn i The White Birch, og det gjør de nok fortsatt ikke, mener Fløttum.

– Men det er ingen tvil om at vår nye plate er en reaksjon på People Now Human Beings. For etter den kunne vi tenke oss å spille roligere, langsommere, mer lavmælt og mindre dramatisk. Og det har vi også gjort, avslutter Rogde.

2: Osloposten-anmeldelse av Left Hand EP.

The White Birch
Left Hand EP
The White Birch 1997

Denne gruppa var blant de som gjorde det skarpest på fjorårets Zoom-arrangement på klubben So What!, og kan nå oppleves hjemme i stua. Gruppa har samme navn som en plate med den notorisk depressive gruppa Codeine, og det er ikke akkurat snakk om munter musikk fra The White Birch.

På sitt beste fungerer dysterheten og mollstemningen meget bra, men kan til tider skli ut i en slags deppe-utgave av 70-tallets prog-rock (låta «The Lecherous Coil»). «Left Hand Play», som er spilt inn i NRK, er platas høydepunkt med sin snikende uhygge og dystre lydeffekter.

Dette er en spennende plate, som kommer til å få noen runder på platespilleren. Motorpsycho i eksperimenterende og depressivt humør kan være en sammenligning, men jeg synes bandet står støtt på egne bein. Kan bli en spennende utvekst i norsk musikk, for de som liker sin musikk trist og dyster.

3: Osloposten-anmeldelse av People Now Human Beings.

The White Birch
People Now Human Beings
dbut Records/MNW 1998
5/6

48 minutter med tristesse, melankoli og dysterhet. The White Birch har motgiften til lyse og varme sommerkvelder.

Avdøde Frank Sinatra ønsket at en plate skulle formidle en stemning. Dette ønsker tydeligvis også oslogruppa The White Birch.

Oppfølgeren til det utsolgte debutalbumet Self-Portrayal (1996) har en gjennomgående dysterhet over seg, både de støyende rockere og de glidende og snikende «balladene» har et bekmørkt drag over seg. Plata er produsert av Motorpsycho-produsent Helge Sten, og minner til tider om trøndernes musikk.

Men der Motorpsycho er evig søkende og sjangersurfende graver The White Birch seg ned i sin lille musikalske avkrok. Der lager de mektige og grusomme sanger, utført med stil og drama. Hjernen i gruppa er gitarist, vokalist og låtskriver Ola Fløttum, som utvilsomt har en godt utviklet sans for det mørke og pompøse.

Lytt til «Satellite» med sine stygge gitarer, klagende orgel og mørke vokal, og føl at du blir dratt nedover i en mørk malstrøm av musikk. Og når du er helt nede, setter The White Birch inn nådestøtet med den enda skumlere «JD, Meet The Andromeda Strain» og «Blind».

De første gangene jeg hørte People Now Human Beings ble jeg skuffet over en monoton plate uten de store toppene eller utskeielsene. Men med tiden smyger plata inn på deg, og limer seg fast slik virkelig trist og dyster musikk kan gjøre det. Liker du Nick Drake, Red House Painters, Velvet Underground og Codeine bør du gi The White Birch en sjanse.

4: Dagsavisen-anmeldelse av Ola Fløttums soloprosjekt Portrait of David.

Portrait of David
These days are hard to ignore
Racing Junior/Universal 2001

Ola Fløttum har bakgrunn fra The White Birch og Salvatore, og Portrait of David er hans soloprosjekt – en svært lavmælt affære spilt inn alene hjemme i stua, med litt hjelp fra fiolinist Ole Henrik Moe jr. og miksing av Helge ”Deathprod” Sten.

Dette er langt fra Salvatores instrumentelle dronerock, men nærmere The White Birchs seige og depressive rock – etter at tunge gitarriff og slagverk er fjernet. Fløttum står ikke fram som en spesielt oppsiktsvekkende komponist, vokalist eller musiker, for her ligger styrken ikke i enkeltlåtene – men i stemningene han på sitt beste maler fram. Svært minimalistiske og repetive pianotemaer à la komponisten Erik Satie fylles ut med forsiktig gitarmurring og effekter, som i den snikende og svært triste ”Lake”, mens Fløttum mumlesynger sine mystiske og symboltunge tekster.

På sitt beste klarer Fløttum å fange meg med en nærmest ”ambient” form for rock, men som albumet skjemmes av en del spor som mest virker som halvferdige skisser. Dessuten er arrangementene vel like, noe som gir plata et forutsigbart og monotont preg.

Fløttum er modig som har satset på en så stram musikalsk linje som her, men balansegangen mellom det stemningsskapende monotone og det direkte kjedelige og banale er vanskelig – noe dessverre dette albumet til tider er et eksempel på.

Advertisements

2 kommentar

  1. […] Takker. Sjekk også ut gårsdagens post om The White Birch. oyvindholen.wordpress.com/2015/03/09/the… […]

  2. […] hvisking «Do you want / Your silent heart to show,» synger Ola Fløttum i oslobandet The White Birch, og med sitt fjerde album siden den lavprofilerte debuten Self-Portrayal (1996) viser gruppa […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: