Ai Phoenix: Vakker uhygge

Den norske depperock/slowcore/postrock-uka på bloggen fortsetter med bergenserne i Ai Penis Ai Phoenix.

Ai Phoenix
Film
dBut/HS 1998

Om det er tusenårsangst som er årsaken er usikkert, men 1999 ser ut til å bli et meget godt år for melankolsk norsk popmusikk. Etter gode plater fra Betsey, EPA, Reverend Lovejoy og Madrugada kommer Ai Phoenix med en svært lovende debut.

Film er spilt inn i bandet firespors hjemmestudio, og ble opprinnelig gitt ut i 136 eksemplarer i 1997. Heldigvis har dBut grepet fatt i gruppa, for dette er musikk som fortjener å nå et større publikum enn slekt og venner.

Helheten er dyster, småskranglete og melankolsk, med Mazzy Star, The White Birch og Sebadoh som samtidige referanser. Selv liker Ai Phoenix å trekke linjer til Leonard Cohen og Velvet Underground, og spesielt sistnevntes kobling av smektende kvinnevokal, forsiktig støy og vakre melodier har tydelig vært et viktig forbilde.

Den snikende uhyggen i «Robert De Niro», den triste «One Nasty Secret» og den skumle «Be My Enemy» er fulltreffere på en til tider glimrende debut. Ai Phoenix’ første styrke er det skurrende og litt ubestemmelige lydbildet. Bruk av orgel, samplinger og diverse slagverk styrker og utbroderer det lavmælte gitar-, bass- og trommelandskapet som ligger i bunn. Styrke nummer to er Mona Mørk, som synger med en slepen, lett dekadent innlevelse som svever over det småmystiske lydbildet.

På sitt beste treffer Ai Phoenix midt i blinken, men dessverre er det noen likegyldige spor som trekker ned helheten. «Citrus-Box-Of-Sugar-Orgasm» er mer tradisjonell soveroms-lofi, mens platas eneste kjappe rocker, «Over Me Wilfred D», heller ikke imponerer. Krydret med en neve mindre spennende instrumentaler er ikke Film et helstøpt verk, men absolutt en svært spennende smakebit før større ting kan komme.

Opprinnelig publisert i Osloposten.