EPA: Merkelig musikk

Den norske depperock/slowcore/postrock-uka på bloggen avsluttes med lofi-orkestret EPA, som ga ut et av 1990-tallets mest skranglete album.

Sjekk ut 2006-albumet Blomster/Flowers på Spotify eller Wimp. Wimp har også denne, også i Spotify

EPA
EPA
Microscope/HS 1998

Advarsel! Dette er en merkelig plate, som du enten vil avsky eller plassere på æresplass i platesamlingen. Etter svært mange gjennomlyttinger heller jeg mot det siste, men er fortsatt noe forvirret.

EPA er i hovedsak Rune Østhagen, som med utgangspunkt i såkalt lofi har laget en plate som spriker i alle retninger. Triste melodier med dårlig lyd? En selvfølgelighet. Surt gitarspill? Jepp. Tvilsom engelskuttale? Joda. Sekvenser med dyrelyder? Ja. Beats? Såklart. Scratching? Faktisk.

EPA starter i typisk lofi-stil, men i det du med gru ser for deg en stiv time med gitarklimpring og deprimerende tekster, setter Østhagen i gang trommemaskinen på «Forest», et blinkskudd som viser at EPA har noe å fare med.

Platen byr på en sjangerblanding som ikke blir påtatt eller slitsom, men flyter sammen til et fascinerende hele. Hør bare på den triste balladen «Always», som brytes opp frenetiske rytmer og rare lyder, mens lofi og scratching forenes på uventet vellykket vis i «Husong» og «Bird». Og med «Mars» går EPA over i et landskap av hiphop, electro og skummel techno.

Som sagt, en merkelig opplevelse, men samtidig en påminnelse om at fremtiden tilhører snodige, eksperimenterende skruer med sjangerforakt, store platesamlinger og digre instrument- og utstyrsparker.

Opprinnelig publisert i Osloposten.