Hvil i fred, Yoshihiro Tatsumi (1935-2015)

Lørdag 7. mars døde Yoshihiro Tatsumi, 79 år gammel. Her er mitt 2012-intervju med mesteren av mørk manga.

I 1957 skapte Yoshihiro Tatsumi begrepet «tegneserier for voksne» – gekiga – i Japan. I Kikkeren, som nettopp er oversatt til norsk, forteller han om taperne i Japans økonomiske mirakel etter krigen.

– Jeg levde i en verden som ikke hadde noe med den økonomiske vekstperioden å gjøre, forteller Tatsumi.

Hver morgen klokka åtte, seks dager i uken, trasker Yoshihiro Tatsumi til sin lokale kaffebar. Han må lese sine to aviser, og han trenger å ha folk rundt seg. Han suger til seg energien rundt seg, kanskje får han en idé til en historie fra en notis i avisen eller en samtale rundt seg.

Klokken 11 går han tilbake til kontoret, der han bearbeider ideer, skriver og tegner. Så vender han nesen hjemover i 17-tiden, spiser middag, og går til sengs like etter.

Det er et liv uten særlig dramatikk, eventyr eller sterke skjebner, men likevel er interessen rundt denne forsiktige 76-åringen større enn noensinne. I 2008 ga Tatsumi ut første del av selvbiografien A Drifting Life, der han over 800 sider forteller om sin oppvekst og altoppslukende interesse for manga – japanske tegneserier – og kampen for å skape det han døpte «gekiga», manga for et voksent publikum.

Første del avsluttes i 1960, og nå er han i innspurten av arbeidet med siste bind. Selvbiografien avsluttes på den røde løperen under filmfestivalen i Cannes i fjor, med gallapremieren på animasjonsfilmen Tatsumi – basert på livet og tegneseriene hans.

– For dem som jobber i filmbransjen, er sikkert det å gå opp den røde løperen den største æren som finnes, men for meg, som var blitt halt ut av mitt trange, mørke arbeidsrom, og plutselig befant meg midt i filmfestivalens glamour, var det bare en følelse av å være feil mann på feil sted, forteller Tatsumi.

– Jeg var egentlig verken overveldet eller opprømt, bare forvirret. Til alt overmål var jeg dårlig i magen den dagen, så alt jeg klarte å tenke på, var hvor nærmeste toalett var. Nei, jeg passer nok best til å sitte i det lille, mørke arbeidsrommet mitt og pusle med tingene mine for meg selv!

Minuskel Forlag ga i vinter ut boken Kikkeren: Tegnede noveller, en oversettelse av Drawn & Quarterlys The Push Man and Other Stories: et knippe tegneserienoveller fra 1969, mørke historier om ensomme unge menn fanget i et garn av seksuell frustrasjon, sjalusi og selvdestruktivitet.

JAPANSK KRIM. Yoshihiro Tatsumi hentet inspirasjon fra hardkokt krim, film noir og fransk film da han skapte krimserien Black Blizzard i 1956.

Japansk tegneseriefeber
Da Japan kapitulerer høsten 1945 er Yoshihiro Tatsumi ti år gamme. Parallelt som landet reiser seg fra ruinene, forhekses Tatsumi av den raskt voksende japanske manga-industrien, ikke minst den endeløse kreativiteten og produktiviteten til Osama Tezuka – enkelt beskrevet som Japans egen Walt Disney. Selvbiografien A Drifting Life kan også leses som historien om det popkulturelle Japan eksplosive vekst i etterkrigstiden.

Tezuka er en japansk nasjonalhelt, mannen som nærmest på egen hånd definerer den moderne japanske manga-estetikken – og som skal ha mye av æren for at Japan fortsatt er verdens mest tegneserielesende nasjon. Tatsumi beskriver på sin side slitet for å klatre oppover i mangahierarkiet, uten at han noen gang kommer i nærheten av statusen til Tezuka.

For Tatsumi vil ikke følge spillereglene. Han vil ikke lage morsom underholdning for alle. Han vil lage tegneserier for et voksent publikum. Derfor kommer han opp med et nytt navn for uttrykksformen: «gekiga» – det betyr noe slikt som «dramatiske bilder». «Manga» betyr opprinnelig «morsomme tegninger».

Dette skjer ti år før Robert Crumb bryter alle tabuer i amerikanske tegneserier, 20 år før Will Eisner tar i bruk begrepet «graphic novel». Allerede i 1956 henter den da 21 år gamle Tatsumi inspirasjon fra amerikansk film noir og hardkokt krim i tegneserieromanen Black Blizzard – om to sammenlenkede fengselsfanger på flukt gjennom en snøstorm. Dette gjør ham til frontfigur for en gekiga-bevegelse, med tegneserier produsert for kommersielle utlånsbibliotek i Osaka. Disse utlånsstedene hadde langt høyere toleranse for eksperimentelle og potensielt støtende serier enn den mer barneorienterte mangaindustrien Osama Tezuka sto i spissen for i Tokyo.

– Selv om ordet «gekiga» ikke brukes noe særlig i Japan i dag, tror jeg det som en historisk sjanger har hatt stor innvirkning på dagens japanske «manga». Grunnen til at jeg begynte å tegne A Drifting Life, var at jeg ønsket å klargjøre gekigaens rolle i japansk tegneseriehistorie, forteller Tatsumi.

Han er ikke så stø i engelsk, men D2 har fått oversatt en rekke spørsmål til japansk, som Tatsumi har besvart på epost. Svarene hans tegner et bilde av en beskjeden kultfigur og halvglemt pioner, som nå er både glad og ikke så lite overveldet over at han både er gjenoppdaget på hjemmebane og en stigende stjerne i Vesten. Da manga for voksne lesere festet seg på 1970-tallet ble Tatsumi nemlig sittende igjen på sidelinjen.

– Da gekiga-bølgen omsider kom, ble jeg ignorert av gekiga-bladene og fikk nesten ingen oppdrag. Antagelig likte de ikke at historiene mine skildret menneskets mørke sider. Jeg ble etterlatt av gekiga-bølgen, enda det var jeg som hadde skapt sjangeren. Og etter dette ble historiene mine bare enda mørkere.

Fortsatt vil Tatsumi helst få tegne i fred, for han begynner å bli gammel – og det er så mange historier han ikke har rukket å fortelle ennå.

– Da jeg var i 20- og 30-årene, hendte det at jeg fikk lyst til å skrive romaner eller lage film. Men jeg har ikke talent for skjønnlitteratur, og å være regissør med ansvar for en stor filmstab er en altfor ansvarsfull oppgave. Når det kommer til stykket, passer jeg best til å sitte på egen hånd og pusle med å tegne mine egne verdener.

SELVBIOGRAFI. Det er ikke bare Karl Ove Knausgård som breier seg selvbiografisk. Første bind av Yoshihiro Tatsumis selvbiografi A Drifting Life er 850 sider tykk, og tar for seg årene 1945 til 1960.

Pådytteren og kikkeren
En mann står og svetter midt i folkevrimmelen på en japansk T-banestasjon. Flere hundre mennesker skal av eller på banen, og når toget er klart for avgang begynner den svette mannen å dytte de siste påstigende passasjerene med all sin makt. Mannen er en pådytter, jobben hans er å dytte passasjerene inn i de sprengfulle vognene. Idet toget forlater perrongen, smiler en av kollegaene lurt til ham. «Skal vedde på at du nettopp fikk dytte ei fin dame. Ha ha ha! Jeg veit åssen det føles! I dag var det ei dame med en helt utrolig ræv. Du skulle ha sett henne,» gliser han.

«Pådytteren» er en av historiene i Kikkeren, og det var disse over 40 år gamle skittenrealistiske novellene som førte Tatsumi ut av Japan. I 1987 ga forlaget Catalan ut boken Good-Bye and Other Stories uten at serieskaperen selv visste om det. En av disse ble kjøpt av en 14 år gammel Adrian Tomine, japanskamerikaneren som på 90-tallet selv slo gjennom med lignende hverdagslige tegneserienoveller.

I 2005 frontet han det canadiske forlaget Drawn & Quarterlys storsatsing på Tatsumi, som startet med disse korte novellene med unge, urbane og seksuelt frustrerte menn i hovedrollene: pådytteren, halliken, søppelbrenneren og mannen som lever av å vise pornofilmer i private selskap.

«Historiene dreide rundt grått hverdagsliv og øyeblikk med overraskende vold og seksualitet, begge ekstremiteter som både var forfriskende og forstyrrende for meg. Dette var ikke endimensjonale helter og skurker, dette var ekte mennesker: ansikter i mengden, tilsynelatende tilfeldig plukket ut, og deretter gransket ned til deres mørkeste, mest private stunder,» skriver Tomine i sin introduksjon i The Push Man. For Tatsumi ble denne plutselige oppmerksomheten både gledelig og skremmende.

– Den gang jeg tegnet disse seriene, forestilte jeg meg aldri at folk i Europa ville komme til å lese dem, så jeg kunne nesten ikke tro at det var sant da det faktisk skjedde. Jeg var også redd at de ikke ville bli godt mottatt på grunn av alle de religiøse forskjellene. Men frykten viste seg å være ubegrunnet. Jeg oppdaget at på tross av religiøse skiller, er det dypest sett ingen forskjell på mennesker, og det var en stor oppmuntring. Så det har på ingen måte vært til hinder for arbeidet med å skape serier, men snarere en stor inspirasjon.

I ettertid er det lett å lese disse små hverdagsdramaene som et forvarsel på krisen som rammet Japan i nyere tid. Tatsumis karakterer er sliterne som ble sittende igjen nederst på rangstigen mens resten av verden fôr forbi. De var for unge til å tilhøre krigsgenerasjonen, men for gamle til å oppfølge de stadig stigende kravene til utdanning og karriere i det nyindustrialiserte Japan.

I boken Shutting Out the Sun: How Japan Created Its Own Lost Generation skriver Michael Zielenziger om hvordan det japanske samfunnet i løpet av noen tiår gikk fra rismarker til global kapitalisme, fra føydalsamfunn til industrialisert samfunn. Men følelseslivet utviklet seg ikke i samme tempo, for Japan hoppet rett og slett bukk over opplysningstiden. Da landet var ferdig gjenoppbygd etter krigen ble fraværet av individualisme problematisk. Japan består av en gigantisk middelklasse, men samfunnet er likevel svært gruppeorientert og hierarkisk. Japanere er opplært til å tro at alle tilhører samme klan, rase, historie og arv, og denne fellesskapsfølelsen gir et samfunn der kollektivet står sterkt og individets ønsker ofte må ofres for helheten. Nøkkelverdiene er lydighet, disiplin og gruppeharmoni.

Dagens ungdom gjør opprør ved å si at jeg er viktigst, ikke mine arbeidsgivere, foreldre eller lærere. Men på 1960- og 70-tallet var et slikt opprør langt vanskeligere. Tatsumi skildrer i sine noveller utskudd som står på siden av samfunnet, de som ikke ville eller kunne få bli på Japans moderne eventyr.

– Nei, det er ikke noe så storslått, bare et utslag av at jeg selv har hatt en fri livsstil. Beklager å måtte skuffe deg! Jeg levde i en verden som ikke hadde noe med den økonomiske vekstperioden i Japan å gjøre, svarer Tatsumi når vi forteller om vår tolkning.

– Hva tror du det er med disse ganske mørke historiene som har slik tidløs og grenseløs appell?

– Dette er en stor gåte, også for meg. Skal jeg være ærlig, er jeg bekymret for om noen i Norge i det hele tatt kommer til å lese disse over 40 år gamle seriene. Særlig i dag, med eurokrisen og økonomisk ustabilitet. I mørke tider orker ikke folk å lese mørke historier. Uff, nei, jeg må si det bekymrer meg litt.

SKITTENREALISME. Yoshihiro Tatsumis mørke tegneserienoveller kan minne om den realistiske bølgen som preget amerikanske undergrunnsserier på 1980- og 90-tallet. Selv sier han at han ikke påvirket av noen vestlige serieskapere, og med unntak av en uoffisiell utgivelse i 1987 ble ikke seriene hans tilgjengelig på engelsk før i 2005.

Tegnefilm
– Du kan stille klokken etter Tatsumi. Han gjør det samme hver eneste dag, men jeg vet ikke hva han gjør på søndager, ler Eric Khoo.

Filmregissøren og serieskaperen fra Singapore har det siste året reist verden rundt med animasjonsfilmen Tatsumi, som er basert på livet og kunsten til Yoshihiro Tatsumi. Han er ikke i tvil om hvorfor Tatsumis historier fortsatt leses og oversettes.

– Historiene hans er universelle og kreative, og de kommer rett fra hjertet. Men enda viktigere, fortellerteknikken hans føles like moderne i dag som da han laget seriene. Seriene hans har tidløse kvaliteter, sier Khoo.

Han slo seg opp som filmskaper på 1990-tallet, men da hadde han allerede laget tegneserier i 20 år. Han oppdaget Tatsumi midt i det han trodde var en umulig oppgave.

– Forlaget mitt i Singapore ville at jeg skulle lage en tegneseriebok på 120 sider, men de måtte ha den i løpet av tre måneder for at vi skulle rekke en bokmesse. Jeg var tom for ideer, men fikk låne Good-Bye and Other Stories av en venn. Jeg ble svært inspirert, og klarte å komme opp med historiene jeg trengte i tide. I ettertid er det lett å se at det finnes mye inspirasjon fra Tatsumi også i mine tidligere filmer, men i 2009 ble jeg så inspirert av selvbiografien hans at jeg ble besatt. Jeg måtte gjøre en hyllestfilm.

Senere samme år møttes Khoo og Tatsumi på en liten kafé i Tokyo.

– Jeg var kjempenervøs, men vi fant tonen etter 15–20 minutter. Han følte seg sikker da han så at jeg selv tegnet i notatblokken min, og forsto at jeg var en fan. «Kan du gjøre filmen på tre måneder?» spurte han. Han var gammel, og begynte å få dårlig tid.

Det tok åtte måneder, og resultatet ble en gjenfortelling av serieskaperens selvbiografi, krydret med dramatiseringer av hans mest kjente noveller.

– I dagens Japan regnes Tatsumi som en slags alternativ kulthelt, men påvirkningskraften hans på mangaens utvikling er udiskutabel. Han viste at tegneserier ikke måtte være morsom, og for å gjøre det måtte han skille mellom manga, “morsomme bilder”, og gekiga, “dramatiske bilder”. Selv Tezuka ble nødt til å skape mørkere karakterer, som Black Jack, og det var en direkte følge av gekigaens suksess. Mangaen vi kjenner i dag bærer i seg DNA-en fra Tatsumis gekiga. Slike serier for voksne ble hipt på 1960-tallet, og på 1970- og 80-tallet ble sex og vold helt vanlige ingredienser i manga. Tatsumi forandret manga, selv om gekiga-begrepet ikke overlevde.

Khoo mener at en av grunnene til Tatsumis særpreg er at han etter hvert leste færre andre tegneserier som inspirasjon. Han var mer opptatt av hva som skjedde i den virkelige verden, og derfor ble han mer påvirket av aviser og filmer.

– Tatsumi drømte jo en gang om å lage film selv, og han er nesten cinematisk i sin innstillingen til historiefortelling og layout. Han ville at filmen skulle vises på Cannes-festivalen, og har lenge drømt om et ekteskap mellom hans tegneserier og filmen. Og til slutt kom han seg til verdens mest prestisjetunge filmfestival. Nå leser han bare aviser for å følge med, men han føler at han begynner å bli gammel – og vil skape så mange tegneserier som mulig før han forlater oss.

Nå samarbeider Khoo og Tatsumi om en spillefilm, basert på en helt ny historie om kjærlighet og reinkarnasjon, som Khoo beskriver som den aller første lykkelige kjærlighetshistorien Tatsumi har skrevet. Gekiga-mesteren har ingen planer om å pensjonere seg, og har en siste hilsen til verden:

– Jeg ønsker alle nye filmatiseringer av mine tegnede verdener hjertelig velkommen. Jeg har over tusen historier på lager, så det er bare å sette i gang!

Opprinnelig publisert i D2. Sitatene er oversatt fra japansk til norsk av Magne Tørring.

FORTELLER SELV. Yoshihiro Tatsumi forteller selv i filmen Tatsumi, og dialekten ga regissør Eric Khoo litt ekstra hodepine. – De snakket en helt annerledes dialekt i Osaka på 1950-tallet enn i dag, så vi måtte ansette en gammel dame fra Osaka som stemmecoach. Vi måtte bytte ut skuespilleren som ga stemme til Tatsumis egen mor fordi han var misfornøyd.

Fakta – Yoshihiro Tatsumi

* Japansk tegneserieskaper, født i Osaka 10. juni 1935. Død 7. mars 2015.

* Skapte i 1957 genrenavnet «gekiga», som betyr «dramatiske bilder», for å skape et skille mellom barnevennlig «manga» og tegneserier for voksne.

* Gekiga påvirket den japanske mangaindustrien til å lage tegneserier med mørkere og voksnere temaer, men selve begrepet klarte ikke å utkonkurrere manga.

* I 2005 innledet det canadiske forlaget en storsatsing på Tatsumi-utgivelser, og har hittil gitt ut bøkene The Push Man and Other Stories (2005), Abandon the Old in Tokyo (2006), Good-Bye (2008), A Drifting Life (2009), Black Blizzard (2010) og Fallen Words (2012).

KVINNESYN. Både selvbiografien og tegneserienovellene er tildels preget av at Tatsumi hadde et problematisk – eller fravær av – forhold til kvinner. Men han er aldri blitt kritisert for kvinnesynet sitt. – Det finnes kanskje lesere som tenker slik, men heldigvis har jeg ikke blitt kritisert offentlig ennå. Men det kan jo også bare bety at seriene mine ikke er viktige nok til å kritiseres, forklarer han.

ENSOMME MENN. – Tatsumi blinket ut den ensomme mannen, han som ingen brydde seg om, i sine historier, forteller filmskaper Eric Khoo, som har dramatisert flere av novellene fra Kikkeren i filmen Tatsumi. – Japan sto midt i et økonomisk eventyr, men Tatsumi følte at flere mennesker ble glemt og ikke tatt vare på.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: