Selv om karrieren ikke kan måle seg med Lil Wayne ligger Juvenile i 2015 fortsatt flere hakk foran Hot Boy$-kollegaene Turk (som er like aktiv) og B.G. (som i 2012 ble dømt til 14 års fengel).
Nå er han aktuell med mixtapen Mardi Gras 2, men jeg vil heller råde deg til å grave fram noen klassikere som 400 Degreez (1998) eller Project English (2001).
For han har vel ikke sluppet noe bra album siden Juve the Great (2003)? Her er min anmeldelse av Reality Check (2006).
Juvenile
Reality Check
UTP/Atlantic/Warner 2006
3/6
Middelmådig fra New Orleans-veteran.
Dette burde ha vært Juveniles triumf. Etter en lang rekke suksessfulle indiealbum, deriblant vinnere som 400 Degreez, Tha G-Code og Project English, debuterer han nå på multinasjonale Warner samtidig som sørstatsrappen gløder hetest på hiphopbarometeret.
Men så ender han isteden i skyggen av sin tidligere venn og fiende Lil Wayne, som med Tha Carter II har gitt oss et langt bedre, morsommere og mer nyskapende album.
Juvenile mistet hjemmet i orkanen Katrina, noe som naturligvis forsinket arbeidet med Reality Check. Dette gir Juvenile sympatipoeng og kunne ha resultert i modnere tekster, men han rapper stort sett om det han alltid har gjort: Damerumper, hustlers, bling-bling, strippere og dop.
Han får hjelp fra ”usual suspects” som Scott Storch, Cool & Dre, Mike Jones, Paul Wall, Ludacris, Fat Joe og Trey Songz, men resultatet er et album som stripper Juvenile for særpreget og gir oss et hiphopalbum vi har hørt hundre ganger før.
Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.
Øyvind Holen 