Synthkartellet

Historien om hvordan en musiker fra Grünerløkka endte opp med å lage plate med fetteren til Amy Winehouse, trommeslageren til Kate Bush, datteren til Jamaicas første kvinnelige popstjerne og en rockestjerne fra Kasakhstan.

SYNTHKARTELL, FOTO: ERIK VALESTRAND

– Jeg visste jo egentlig ikke noe om noen. Jeg fikk en låt, og skulle egentlig bare lage en remiks. Men de ble så fornøyd at min versjon ble originalen, forteller Marco Bicanic (34), som har laget elektronisk dansemusikk som Synthkartell siden tampen av 2012.

Han er et ubeskrevet blad i Norge, men ifjor ga han ut debutalbumet Gravity, og singelen «Waiting For Love» ble plukket opp av både MTV og VH1 og klatret til åttendeplass på de tyske hitlistene. Forrige uke kom singelen «27» av Synthkartell og det ferske bandet No Mad Karma, som også er en kandidat til prisen «årets pussigste supergruppe».

Prosjektet oppsto da Preston Heyman, som har spilt trommer for alt fra Kate Bush til Massive Attack, så en konsert med det kasakhstanske bandet Urker i London. Han tok med seg sjefen Aidos Sagat (t.v.) og hans kobyz, et instrument med to strenger laget av hestehår, i studio.

Deretter fikk David Sye (i midten), yogamester og sønn av 60-tallsstjernen Frankie Vaughan, høre musikken. Han ble inspirert til å skrive sangen «27», en hyllest til sin kusine Amy Winehouse og resten av «The 27 Club», rockens unge døde som alle døde da de var 27 år gamle, som Kurt Cobain, Jimi Hendrix og Janis Joplin. De to siste medlemmene i No Mad Karma er bassisten Phil Spalding, som har spilt med alle fra Elton John til Robbie Williams, og vokalisten Jaelee Small (t.h.), datter av jamaicanske Millie Small, som solgte over seks millioner eksemplarer av singelen «My Boy Lollipop» i 1964.

Den siste biten i puslespillet var da Bicanic ble bedt om å lage en remiks av «27», og Preston Heyman ble så fornøyd med resultatet at singelen nå er kreditert som No Mad Karma vs. Synthkartell. Tilbake på klippebordet lå både trommene til Heyman og muligens også gitaren til selveste Nile Rodgers fra Chic, som fikk en viss suksess med sitt gjestespill på Daft Punks «Get Lucky».

– Jeg kommer til å fortsette samarbeidet med No Mad Karma og har alt begynt å planlegge neste singel. Men da vil min beat bli starten på arbeidet med låten, og ikke motsatt.

Marco Bicanic endte i musikken ved en tilfeldighet. Han vokste opp i en 18 kvadratmeters leilighet på Grünerløkka, sammen med storebror og foreldrene som kom til Norge fra Kroatia i 1972. I 2000 ble han venn med produsenten Thomas Eriksen, som inviterte ham på pizza i Studio 1 ved Akerselva. Der holdt David Eriksen på å spille inn albumet til Espen Eckbos boybandparodi Boyzvoice, mens lillebror Thomas jobbet med det norske r&b-håpet Vincens i sitt vesle avlukke.

– Det var en helt ny verden som åpnet seg for meg. Jeg hadde aldri sett et instrument før, bortsett fra blokkfløyten fra skolen.

Sakte, men sikkert lærte Bicanic seg keyboards og trommemaskin, og den moderne musikkproduksjonens mysterier åpnet seg. Han holdt seg i skyggene, jobbet mest for andre med ukreditert arbeid han «ikke kan snakke så mye om». I 2010 slo han seg opp på Producer Loops, en nettside der artister kan kjøpe ferdige loops og produksjoner for en billig penge, og man heller ikke trenger å kreditere eller betale royalties til opphavsmannen. Bicanic har blant annet hørt sine trommelyder på Karpe Diem-låter.

– Jeg har eid Topp 20 på Producer Loops de siste årene, men jeg gikk lei av å høre mine loops i andres hitproduksjoner.

På tampen av 2012 sjøsatte han derfor artistkarrieren som Synthkartell, med elektronisk musikk rettet mot publikum som flokker til gigafestivaler som Ultra i Miami og Tomorrowland, som arrangeres i både Belgia, USA og Brasil. «EDM», som samlesekken heter i dag. I sommer slipper Synthkartell sololåten «Wonder Island», med vokal av den suksessfulle tyskzimbabwiske rapperen Carlprit.

– Kygo blir for sakte for meg, Avicii er en mer riktig parallell. Men Kygo har et definert og personlig lydbilde, så jeg forstår gjennombruddet hans. Han har skapt en sound som ikke eksisterte tidligere, såkalt «tropical house», og også norske Broiler fortjener internasjonal suksess. De pusher seg selv for hver remiks de gjør, de er blitt voksne og det de gjør nå er kjempebra. Jeg prøver også å tenke ut av boksen med No Mad Karma, og vil skape et helt unikt sound for dem.

Opprinnelig publisert i D2.