Skyggene etter AKP

Bo Brekke er ute med sin biografi om AKP (m-l)-kjempen Tron Øgrim, en bok som ifølge VGs Hans Petter Sjøli er blitt en «beretning så å si uten direkte kritikk».

«Øgrims prosjekt var som en stor konspirasjonsteori, et absurd teater som kun førte til bråk og splittelse i de få foraene der de faktisk hadde en viss innflytelse,» skriver Sjøli. Mer i dagens Klassekampen, men undersaken om de kritiske innvendingene er bare på papir.

Og vi venter fortsatt på Håkon Kolmannskogs Øgrim-biografi.

Her er mitt intervju med Sjøli, i anledning hans AKP-bok Mao, min Mao fra 2005.

Arven etter AKP(m-l) kaster fortsatt lange skygger over den politiske venstresida i Norge, men forfatter Hans Petter Sjøli mener dagens sosialister fortsatt har mye å lære av partiets historie.

Mao-dyrking. Våpentrening. Overvåking av NKP-medlemmer. Oppfordring til innvandringsstopp. Sjølproletarisering. Krigsromantikk. De svarte kapitlene i historien til AKP(m-l) står i kø i Mao, min Mao: Historien om AKPs vekst og fall, den ferske boka til Hans Petter Sjøli.

Vi drikker frokostkaffe på Bryn kafé i Oslo, en døgnåpen rasteplass for yrkessjåfører og andre rastløse sjeler, plassert på Groruddalens vestgrense. En ekstorpedo slår av en prat, og sier han er overbevist om at medlemmene i AKP (m-l) drev med våpen og det som verre var. En kar ved nabobordet blir i overkant nervøs og hissig da blitzlyset til journalisten lyser opp lokalet. Med andre ord et perfekt sted for å grave seg ned i historien til AKP (m-l), og ikke bare på grunn av den paranoide stemningen.

– Det er her på Bryn vi finner skapelsesberetningen til AKP (m-l), sier Sjøli, som til daglig er journalist i Klassekampen.

I dette området, skvist mellom villastrøk og drabantby, natur og industri, ble frøene til AKP (m-l) sådd sent på 1960-tallet. Det kommunistiske eventyret startet i Bryn-Hellerud-avdelingen av Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF). Det var her kameratene Tron Øgrim og Pål Steigan begynte å skolere sine kamerater i kommunistisk teori og historie.

Samarbeid og splid
Sjøli understreker at Mao, min Mao ikke er nok et hatefullt angrep på AKP (m-l), men et forsøk på å skrive en personlig historie om et parti som både inspirerer og irriterer venstresida den dag i dag. Sjøli mener vi fortsatt kan lære mye av partiet som fostret den mest glødende politiske energien Etterkrigs-Norge har sett.

– Jeg mener personlig vi må bruke historien om AKP til å lære at venstresida må legge totalitær partiorganisering og voldsromantikk bak seg for godt – og innse at parlamentarisk demokrati er veien å gå. Men ideen om et mer rettferdig samfunn må ikke kastes på båten, mener Sjøli.

«De siste 25 åra har denne typen påstander kommet opp foran hvert eneste valg, noe som har bidratt til å avspore debatten om kapitalismens elendighet i dag.» Dette sa AKPs Pål Steigan til Dagbladet sist lørdag, som svar på bokas beskyldninger om våpentrening og overvåkning av NKP-medlemmer. Sannheten er sleip som et såpestykke når det gjelder AKP, men er det noe som har preget venstresida i Norge siden 1960-tallet er det de interne splittelsene.

– Dette er ikke noe særnorsk fenomen. Folk på venstresida er utrolig beleste og intellektuelle, og følgelig veldig interessert i å diskutere. Etter alliansebyggingen på venstresida i kjølvannet av EEC-striden rundt 1972, falt samarbeidet ettertrykkelig i grus så snart Norge hadde sagt nei til medlemskap. Spliden ble deretter ultrakomisk og ultratragisk, og beskyldningene ble ekstreme.

I boka beskriver Sjøli hvordan disse motsetningene rev venstresida i fillebiter. Sigurd Allern fikk fyken som AKP-formann på grunn av «høyreavvik» (les: han nærmet seg SV), AKP kalte SV for «en politisk femtekolonne for sosialimperalismen» (les: Sovjet) og «herskerklassens trojanske hest i arbeiderbevegelsen», mens SV-ere ble satt i bås med quislinger og det som verre var. Toppen av kransekaka kom da AKP innledet en overvåkning av medlemmene i Norges Kommunistiske Parti (NKP). AKP mente tredje verdenskrig var rett rundt hjørnet, og at NKP da ville bli støttespillere under den kommende sovjetiske invasjonen.

– Dette er den svarteste delen av AKPs historie. Det gikk et muntlig direktiv ut fra sentralkomiteen, selv om mange fortsatt benekter dette. NKP-ere ble overvåket og registrert, mens listene ble sendt til et etterretningsutvalg underlagt sentralkomiteen. Men hvor er det blitt av materialet? Hvor ble det av mappene? Kom de i hendene til POT? Hvorfor står det ikke noe om dette i Lund-rapporten? Jeg vet ikke, sier Sjøli, som har Kjell Skjervø, tidligere hemmelig medlem i sentralkomiteens arbeidsutvalg, som hovedkilde for NKP-overvåkningen.

En viktig parentes
«AKP (m-l) var en parentes. Et unntak,» skriver Sjøli om fortida. Om nåtida skriver han: «I dag er restene av AKP et ytterst marginalt parti som knapt fortjener omtale.» Denne parentesen har han altså viet en hel bok; en videreføring av hans hovedoppgave i historie. Hvorfor?

– Historien om AKP er utrolig spennende, og alt som er spennende er det naturligvis legitimt å skrive om. Dessuten sitter det mange i tunge posisjoner i dag, som hadde sine formative år i denne stalinistiske/maoistiske organisasjonen. Den tiltrakk seg horder av talentfull ungdom fra hele landet, og selv om bevegelsen bare hadde rundt 5000 aktive da partiet var på topp på slutten av 1970-tallet, var det ganske mye til å være i Norge. Spesielt når vi snakker om folk med et så vanvittig engasjement.

La oss vende tilbake til Bryn: SUF lot seg villig påvirke av Kina og Sverige. Av Mao Tse-tung og svenske Kommunistiska Förbundet marxist-leninisterna (KFML), som sprang ut av det svenske kommunistpartiet.

– I begynnelsen samarbeidet SUF veldig nært med KFML, som hadde en mentoraktig rolle overfor SUF. Den kinesiske ambassaden lå i Stockholm, og de svenske og norske marxist-leninistene fikk mye materiale fra ambassaden. Dette kan vi kalle Peking-pakka, og det var en full ideologisk pakke – fiks ferdig til bruk.

Pakka innebar ikke bare en ferdigsnekra ideologi, men også en solid porsjon persondyrkelse, klesmote og pirrende ikonografi – omtrent som i dagens musikalske subkulturer.

– Ml-erne tolket ikke bare kommunistisk historie på samme vis som kineserne, de dyrket også personen Mao og alt han sto for. Analogien til musikalske subkulturer er veldig god. Heltedyrkelsen og ikonografien i kommunismen minner om dyrkingen av rockestjerner i dag. Høyresida har rett og slett ikke så kule forbilder som Mao, Lenin og Che Guevara, synes Sjøli.

Vi vet mye om hva ml-erne syntes om Mao, men hva syntes egentlig Mao om de europeiske maoistene?

– Det er forskjellige teorier om hvordan Kina vektla de internasjonale maoistene. Historikeren Willie Thompson sier at det kinesiske kommunistpartiet ikke brød seg om de vestlige partiene, og ikke var interessert i å bygge opp sin egen variant av Internasjonalen. Mao var redd for at det kunne kollidere med Kinas pragmatiske utenrikspolitikk. På den annen side har jeg nettopp lest Jung Changs Mao-biografi, og der går det fram at han faktisk var interessert i å bygge opp et alternativ til organisasjonen Kominform. De europeiske maoistene var uansett utrolig marginale, med unntak av i Albania, der stalinisten Enver Hoxha satt med makta.

Paradokser i kø
Historien om AKP (m-l) er en historie om paradokser. Det er historien om partiet som gikk fra pasifistisk sosialisme til kommunistisk krigsromantikk, fra internasjonalisme til nasjonalisme, fra antiautoritær stil til å bli Norges mest autoritære parti. Historien om AKP er også historien om hvordan noen ungdommer skolert i gammelkommunisme og marxisme kuppet den norske kulturrevolusjonen.

Motkulturen på 1960-tallet handlet om rock, opprør mot autoritetene og forakt for Vietnamkrigen, men hvordan og hvorfor manifesterte dette ungdomsopprøret seg i en maoistisk vekkelse?

– Det er hovedparadokset, og det som gjør historien om AKP så veldig spennende. Vi fikk ingen skikkelig 68-bevegelse i Norge. Det norske studentopprøret var lite og ubetydelig mens det pågikk, men tankegangen er fortsatt med oss. Bare det at du og jeg sitter her i dongeribukse og t-skjorte er en arv etter dette opprøret. Den gang ble AKP-bevegelsen det mest distinkte uttrykket for tidsånden, og det er litt rart. Det kan ha vært tilfeldig, men det er ingen tvil om at godt skolerte og dyktige kommunister fikk et sterkt grep om hele den norske motkulturen.

Et tidlig AKP-synspunkt som fortsatt har slagside på venstresiden er 1972-artikkelen i Klassekampen, der det ble oppfordret til å stenge grensene. «Bekjemp fremmedarbeiderimporten» sto skrevet med store bokstaver. Begrunnelsen var ikke rasistisk motivert, mener Sjøli, men konflikten mellom nasjonalstaten og liberaliseringen av det internasjonale arbeidsmarkedet rir fortsatt venstresiden som en mare i dag. Senest i sommer ble Klassekampen beskyldt for rasistisk argumentasjon som følge av sitt syn på nasjonalstaten og arbeidsinnvandring.

– Det nasjonale har lenge stått sterkt på ytterste venstre fløy. Ml-bevegelsen var sterkt representert i Norges Mållag, og mange på venstresiden snakker fortsatt nynorsk av politisk overbevisning. AKP-erne hadde gjerne de største 17. mai-sløyfene, og det var en voldsom nasjonal patos i ml-kretsen. «Steng grensene»-parolen er notorisk, men heldigvis gikk AKP tilbake på den ganske snart.

– Nasjonalisme er et vanskelig begrep, men i Klassekampens tilfelle har man vedtatt at politikken bør føres innenfor nasjonalstaten – og her ligger det også en anti-EU-holdning bak. Men venstresidens nasjonalisme er antirasistisk, inspirert av et fransk nasjonalismebegrep der nasjonalstaten er en avgrenset enhet du kan utøve politikk innenfor. Hvis ikke, blir det for stort og du legger deg åpen for markedskreftene. Denne nasjonalismen var også en av grunnene til at man på 1970-tallet så veldig opp til Albania i AKP. Her var et land som var sjølberga, der man stengte grensene. AKP var kanskje nasjonalistisk, men å fremstille AKP som et rasistisk parti, slik enkelte har gjort, gir ikke mening.

AKPs arv
AKP visnet bort på 1980-tallet, men Sjøli mener det i dag kanskje er et større behov for et parti med AKPs engasjement enn på 1970-tallet.

– Det var avantgarden blant norsk ungdom som ble AKP-ere på 1970-tallet, men i dag er det mye større grunn til å gjøre opprør mot høyresiden enn den gangen. Da var Norge tross alt et sosialdemokrati som ble styrt av arbeiderklassens parti, og man hadde et samfunn som var mye mer sosialistisk enn i dag. I dag har nyliberalismen balletak på hele samfunnet, så det er fortsatt svært viktig å utvikle nye teorier på venstresida. Men man må for all del styre unna den svarte arven etter AKP, og da mener jeg stalinismen og maoismen.

AKP oppnådde lite politisk, kanskje med unntak av i kvinnekampen på 1980-tallet, men Sjøli tror ikke kommunisme-kulten har forsvunnet for godt. Den kan godt komme tilbake, også i Norge.

– Den gangen var AKP ekstremt opptatt av 1930-tallet, av NKP og det de mente var deres mislykkede opptreden i begynnelsen av andre verdenskrig. Vi har en kult rundt hele det kommunistiske språket og prosjektet som aldri vil forsvinne. Opprør vil heller aldri forsvinne. Ungdom vil alltid gå på tvers, og i Sverige og Danmark er mange ungdommer nå i ferd med å konvertere til islam – for å bli radikale islamister. Jeg skal ikke sammenligne Mao med Osama bin Laden, men det er noe felles med det ikoniske uttrykket og kultdyrkelsen. Jeg tror vi først nå er ferdig med arven fra 1930-tallet, og har avslørt stalinismen som et forferdelig system. Det er helt uforståelig for meg, men du skal ikke se bort fra at også det kan bli en politisk kraft blant ungdom igjen.

I Norge står venstresiden nå mer samlet enn på lenge, mener Sjøli, og på tross av flere åpne konfliktlinjer er han optimist.

– Samholdet på venstresida er mye bedre i dag enn tidligere. Når RV nå støtter et rødgrønt regjeringsalternativ er det noe ganske annet enn AKPs gamle ønske om å avskaffe hele det politiske systemet. Det er en slags enhetsfront på gang, men folk skoleres fortsatt i kommunismens historie – og den handler mye om indre splittelser. Så vi skal ikke se bort fra at splittelsene vil dukke opp igjen, for konfliktene ligger der latent hele tiden.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: