– Vi må kvitte oss med den norske rasetroen

Lever den norske rasetroen fortsatt? Ja, mente Torgeir Skorgen da han ga ut boka Rasenes oppfinnelse i 2002.

Den kan trygt leses i dag også. Her er mitt intervju.

rase

– Vi må kvitte oss med den norske rasetroen, sier Torgeir Skorgen.

I boka Rasenes oppfinnelse tar han et oppgjør med norsk rasetenkning som han mener fortsatt står sterkt – selv blant antirasister.

I 1920 kunne lege og antropolog Halfdan Bryn legge fram en oppsiktsvekkende undersøkelse som han mente viste at det fantes to helt forskjellige menneskeraser i Møre fylke.

– På Sunnmøre fant han «den alpine rase» som var helt forskjellig fra «den nordiske rase» på Nordmøre. Sunnmøringene var kortvokste, med bredt ansikt, mørke øyne og rund skalle sammenlignet med de lysere og høyere nordmøringene. Sunnmøringene var dessuten svartsynte, sparsommelige og skeptiske til alt nytt, sier Torgeir Skorgen, som har skrevet boka Rasenes oppfinnelse: Rasetenkningens historie.

Prototypisk viking, ifølge Alette Schreiner i 1929

Opprydding
I dag vil ingen hevde at to forskjellige raser lever side om side på Mørekysten, men Skorgen mener all raseforskning er like idiotisk, meningsløs og farlig dette. Bryn og andre norske raseforskere fra mellomkrigstiden ble ivrig studert av tyske raseforskere, og brukt i raseundervisning av alt fra skoleelever til SS-personale.

– Men selv om denne historien i dag virker idiotisk ligger til og med velmenende norske antirasister under for rasetroen. Vi må gjennomføre et språklig oppryddingsarbeid og gå helt bort fra rasebegrepet, mener Skorgen, som til daglig er førsteamanuensis ved Institutt for kulturstudier og kunsthistorie ved Universitet i Bergen.

«Det finnes ingen uskyldige eller nøytrale raseinndelinger», skriver han og peker på at rasisme oppstår i to trinn. «Rasisme» er troen på at noen menneskeraser er bedre enn andre, men før du i det hele tatt kommer så langt må du godta ideen om at menneskeheten består av forskjellige raser.

Med Rasenes oppfinnelse vil Skorgen vise at ideen om menneskerasene er kulturelt betinget.

– En myte
Skorgen viser hvordan rase som forklaringsmodell oppsto blant europeiske intellektuelle som Carl von Linné og Immanuel Kant på 1700-tallet, og siden har vist seg svært motstands- og tilpasningsdyktig gjennom årene.

– Rase er en myte som er kulturelt skapt for å forklare menneskelig mangfold, men det er en myte som presenteres som natur.

Rasemodellene ble brukt som legitimering av europeisk overhøyhet og imperialisme utover hele 1700- og 1800-tallet – og ble samtidig en viktig faktor i nasjonsbyggingen hjemme. Rasetenkningen fikk ekstra fart i kjølvannet av Charles Darwins bok Artenes opprinnelse og «survival of the fittest»-teori, eskalerte med steriliseringslover i Norge, Sverige, Tyskland, Danmark og USA på 1920-tallet og kulminerte med de tyske utryddingsleirene under andre verdenskrig. Da var tanken å dyrke fram et best mulig stilt folk innen nasjonalstaten, men selv etter andre verdenskrig lever rasetenkningen videre.

– Kampen mot rasisme begynner i feil ende, tanken om forskjellige «menneskeraser» kan aldri nøytraliseres – den er der for å forklare biologiske og moralske forskjeller.

Dermed mener Skorgen det blir galt med FNs konvensjon om rasediskriminering og Norges rasediskrimineringsparagraf. Han lanserer begrepet «rasistisk impresjonisme» om denne dualismen – forsøket på å nøytralisere «rase»-begrepet slik at det reduseres til å beskrive bare folks utseende og forklare diskriminering.

– Hvorfor er dette så farlig? Fordi den multikulturelle og optimistiske virkeligheten fra 80- og 90-tallet i Norge nesten er blitt borte. De siste to-tre årene har flyktningpolitikk gått fra menneskerettighetspolitikk til innvandringspolitikk, mens ikke-vestlige innvandrere taper i kampen om arbeid, inntekt, bolig og utdannelse. Dette kan ikke forklares på grunn av rase, men samtidig lever rasetroen videre – både blant rasister og ikke-rasister. Rase gir en enkel forklaringsramme på hvorfor minoriteter i Norge er fattige, og det skygger for de virkelige årsakene. Vi må bort fra rasebegrepet; og det er langt bedre å snakke om diskriminering av minoriteter.

Store norske refses igjen
Torgeir Skorgen kritiserer også Store norske leksikon for å opprettholde rasetroen og legitimere den vitenskapelig.

– Artikkelen om «menneskeraser» bidrar til å opprettholde rasetroen i Norge, og er ikke i takt med toneangivende naturvitenskapelige forskningsmiljøer i dag, mener Skorgen.

Skorgen reagerer på følgende setning i den nyeste utgaven av Aschehougs og Gyldendals leksikon: Etter en lengre diskusjon om det i det hele tatt er forsvarlig å operere med ulike menneskeraser konkluderer artikkelen at «å avskrive [rasebegrepet] fullstendig er det samme som å benekte at det finnes biologiske forskjeller mellom menneskegruppene».

– Selvsagt er det biologiske forskjeller mennesker imellom, men det umuliggjør jo på ingen måte en avskrivning av rasebegrepet. Kan vi ikke bare innse at de biologiske forskjellene har andre årsaker enn rase? spør Skorgen.

Skorgen mener det som står under «menneskeraser» er mer bekymringsfullt, fordi det slår fast menneskeraser som et udiskutabelt faktum.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: