Saint Etienne: Gamle helter

På 90-tallet elsket jeg Saint Etienne, men de siste årene har det ikke vært like moro.

Neste uke kommer vokalist Sarah Cracknell med sitt andre soloalbum, Red Kite, men jeg vil nok heller anbefale nybegynnere å jobbe seg bakover i diskografien. Bare sjekk ut videoene nedenfor først.

Og her er min lunkne anmeldelse av 2005-albumet Tales From Turnpike House.

Saint Etienne
Tales From Turnpike House
Sanctuary Records/VME 2005
3/6

Grått og kjedelig fra 90-tallshipstere.

Saint Etienne var det ultimate 90-tallsbandet. To kule platesamlere og en kjølig pop-chanteuse fra London, som i beste postmoderne ånd lånte fra hele pophistorien. De ga oss Neil Young-låter i houseklær, tørket støv av easy listening-begrepet, dyrket Brian Wilson og oppdaterte lyden og ånden av 60-tallets ”swinging London”. I ettertid står trioen fram som ”the missing link” mellom indiedance og britpop.

Nå er det gått 15 år siden debuten, og Saint Etienne makter ikke å engasjere lenger. Deres sjuende album er et konseptalbum om et døgn i en boligblokk, men jeg bryr meg verken om konseptet eller musikken. Først og fremst fordi trioen har glemt å skrive fengende låter underveis, og samarbeid med det trendy produsentteamet Xenomania (Girls Aloud, Aqua-Lene, Sugababes) klarer heller ikke å bøte på idétørken.

For ti år siden var Saint Etienne et av verdens kuleste band, nå er de dessverre blitt grå, pregløse og kjedelige.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: