En coversak: Historien bak omslaget

Der bokbransjen jevnlig bytter ut omslagene på sine produkter er platecoveret hellig.

I anledning utstillinga Plateomslag. Vinylens comeback på Kunstindustrimuseet (ja, jeg irriterer meg også over den kunstige vinylkoblinga) passer det bra å børste støv av min sak om norske plateomslag, skrevet i forbindelse med utgivelsen av boka Norske plateomslag i 2008.

Les den på DN.no med flere illustrasjoner, eller versjonen med langt mer tekst (og gode historier) under.

Mer om plateomslag her og her.

Høsten 1980 går Sverre Knudsen rundt på Frogner med en eske saltpastiller i lommen og en gnistrende idé i hodet. Den 24 år gamle bassisten i The Aller Værste! vet hvordan omslaget på bandets debutalbum skal se ut, men ikke hvordan ideen skal gjennomføres. Løsningen finner han i en gammel melkebutikk rett ved sin egen bolig. Han tar med seg en eske med Brynhilds saltpastiller, «Stupedama» på folkemunne, og oppsøker designer Sven Skaara i det nyåpnede reklamebyrået Art-Aid.

– Sverre kom med ideen og saltpastillene, oppdraget vårt ble å blåse opp tegningen, gjøre noen justeringer og lage band- og tittellogo i stil med originalen. I dag hadde dette tatt meg noen timer i Photoshop, men i 1980 brukte vi tre-fire dager, forteller Skaara, som i dag jobber med Fornebu Arena, Leiv Vidar-pølser og luksuriøse privatjetfly som seniordesigner i Brandlab.

Resultatet ble en norsk designklassiker. Materialtretthet er en gjenganger i kåringer av tidenes beste norske plateomslag, og har en selvsagt plass når boken Norske plateomslag – et tilbakeblikk på norsk musikks utseende utgis. 400 norske plateomslag fra 1959 og frem til i dag er samlet mellom to permer, fra jazz til black metal, fra Sissel Kyrkjebø til Turboneger.

– Den opprinnelige planen var en bok med tidenes beste norske plateomslag, men det ble for subjektivt og personlig. Isteden satset vi på et utvalg som skal gi et tidsbilde av ulike epoker i norsk platehistorie, forklarer redaktør Magnus Bettum.

1960-TALLET: FØDSELEN.
Hvis The Beach Boys’ Pet Sounds eller The Beatles’ Revolver dukker opp i samtalen, ser de fleste umiddelbart for seg omslaget. Men hva med Lars Saabye Christensens Beatles eller Tolkiens Ringenes herre? Der omslaget i bokbransjen er en høyst flytende størrelse, er det nærmest hellig i platebransjen. At Turbonegers Apocalypse Dudes skal utstyres med nytt omslag bare fordi det selges til «nice price» er like utenkelig som at det nye paperbackopplaget av Ingvar Ambjørnsens Den store revejakta skulle utstyres med originalomslaget, og ikke et bilde fra filmen.

Historien om norsk platecoverdesign handler også om profesjonaliseringen og internasjonaliseringen av norsk plate- og designbransje. Og det handler om rekruttering basert på idealisme, tilfeldigheter og musikkinteresse. Kunne du tegning, fotografering eller layout, og hang på konserter, tok det ikke lang tid før musikervenner ba om hjelp til et omslag eller en plakat.

– Jeg prøvde alltid å gjøre noe som er annerledes, og i motsetning til mange andre designoppdrag kan man ha det litt moro med plateomslag, sier Knut Harlem, som nå jobber i SaltoDesign, som nylig var ansvarlig for skiltprogrammet i det nye operabygget.

I 1965 spilte Harlem saksofon og gjorde layout for Det Nye, noen år senere hadde han revolusjonert norsk omslagsdesign med toneangivende arbeid for norske rockepionerer som The Pussycats og The Dream og giganter som Jan Garbarek, Jan Erik Vold og Lillebjørn Nilsen.

Der de fordums 78-platene ofte hadde reklame for platespillere eller sykler på posen de lå i, ble den visuelle utformingen viktigere utover 1950-tallet – da omslaget i større grad begynte å fungere som en reklameplakat for selve platen. Mye var preget av nærbilder av smilende artister eller vakre landskapsbilder, men jazzselskap som Blue Note og Verve utmerket seg med større kunstneriske vyer.

I Norske plateomslag får Arne Bendiksen mye av æren for at plateomslaget på 1960-tallet forandret seg fra beskyttelse til markedsføringsverktøy også i Norge. Den bergenske ringreven skjønte at Wenche Myhre burde selges som smilende popikon, mens jazzfunkbandet Public Enemies kunne pakkes inn i mer mystiske omslag. På Knut Harlem-designede From Public Enemies Without Love er blod, blomster, skytevåpen, en håndgranat og et dukkehode plassert utover et krøllete gråpapir.

– Det er ekte varer på omslaget, ordentlige skytevåpen, og ikke noe juks. Men granaten var nok ikke armert, ler Harlem.

Han ble den første stjernen i norsk omslagsdesign, etter at han i 1965 lagde et falsk platecover for fantasibandet The Sunhill Shouters, i virkeligheten et reklamestunt for Solberg Foto. Platen fungerte best som reklame for Harlem, som like etter designet de to første albumene til The Pussycats, som i ettertid står igjen som de første gjennomførte norske rockealbumene.

På The Dreams Get Dreamy (1967, over) dusjet Harlem fotografiet i etsende væske, med et av de første eksemplene på norsk psykedelia som resultat. For Øystein Sundes Ikke bare tyll (1974) ble alle musikerne, deriblant Lillebjørn Nilsen, kledd opp som ballerinaer i rosa og hvitt. Og Lillebjørn Nilsens Tilbake (1970) var kledd opp i et svart/hvitt-fotografi av Lillebjørns far, med baksiden fylt med tekst så tettskrevet at den var nærmest uleselig.

– Det var jo helt galemattias, men det var jo nettopp derfor vi gjorde det.

Harlem vanket i jazzmiljøet med kommende stjerner som Arild Andersen og Jan Garbarek, og dermed strømmet jazzoppdragene også inn. Og samtidig som den norske jazzen begynte å finne sitt særpreg, pakket Harlem musikken inn i dristige og sobre omslag. Ofte likte han å oppholde seg i studio idet platene ble til.

– Da Jan Erik Vold og Jan Garbarek spilte inn Hav i 1970, var de i studio hver for seg, men Vold måtte ha noen å lese for. Han kunne ikke bare lese inn i en naken mikrofon. Så da var jeg publikum, og fikk en svært eksklusiv forestilling. Jeg traff faktisk Jan Erik oppi skauen tidligere i år, og han husket fortsatt seansen godt.

Junipher Greene: Friendship

1970-TALLET: GENREBEVISSTHET.
Året er 1977, og hos Oldani Design i Bygdøy allé er det full krise. Bruno Oldani vil gi den kommende samleplaten med Åge Aleksandersen en skikkelig rock’n’roll-innpakning, og hva er vel mer rock’n’roll enn en gitar plassert i en blikkboks? Jo, en brennende gitar i en blikkboks. Men gitaren Oldani heller bensin over er av plast, og på kort tid fylles kjelleren av svart røyk. Svidde plastbiter fra gitaren drysser utover gulvet.

– Jeg holdt å brenne ned hele kontoret, men heldigvis gikk det bra. Men ser du nøye etter på omslaget, kan du se at gitaren er svartsvidd og delvis smeltet langs halsen, ler Oldani, som i 2006 mottok Norsk kulturråds ærespris for sin nesten 50-årige innsats for norsk design.

Idet 1960-tallet går over i 70-tallet får navn som Rick Griffin (Grateful Dead) og Andy Warhol (Velvet Underground) ry som omslagskunstnere. Også på hjemmebane er musikkbransjen preget av optimisme, eksperimenteringstrang og økende selvsikkerhet. Oslobandet Junipher Greene legger listen høyt med progrockbauten Friendship i 1971, utsmykket med et bestillingsverk malt av en ung Odd Nerdrum.

Der pop- og viseplater ofte var prydet av artistportretter, ga rocken og jazzen større spillerom for kreative omslagsløsninger. Dette passet sveitseren Oldani perfekt, som på 1970-tallet vekker oppsikt med sine humoristiske og abstrakte bilder og grafikk. Debuten var Vømmøl’n av Vømmøl Spellmannslag i 1974, svanesangen Reisetid av Ketil Bjørnstad i 1997.

– Jeg har alltid forsøkt å tolke musikken på min måte, uten å voldta den. Om jeg har lykkes, vet jeg ikke, forteller Oldani i kjelleren som fortsatt fungerer som base og inspirasjonskilde.

Det er her Ole Paus og Ketil Bjørnstad sitter på omslaget til duoplaten Hamsun (1982), det var hit Kari Svendsen kom rett fra fest for å ta omslagsbildet til debutplaten Kari Svendsen (1978). Og det var hit en pottesur Jan Eggum dukket opp for å ta bildene til En natt forbi (1979). Han ville ikke engang ta av frakken sin, og furtenheten hans sitter fortsatt igjen på omslaget.

– Sigmund Groven ble sint da han så omslaget til Musikk for en lang natt, som han spilte inn sammen med Ketil Bjørnstad. Jeg hadde utstyrt bildet med gjenstander jeg syntes passet til tittelen, et stearinlys, et par briller, en klokke, en tom sardinboks, brødsmuler og et munnspill. Det var det siste Groven reagerte på. «Det kan vi ikke ha,» sa han, fordi jeg hadde brukt et bluesmunnspill, og ikke den typen han spilte på. Men han ga seg til slutt.

Oldani er best kjent for sin lek med ikoniske gjenstander, bokstaver, grafikk og skilt, og han var en mester i å lage omslag uten bilde av artisten. På Ole Paus’ Sjikaner i utvalg kliner han en knust tomat utover Paus’ karateristiske briller, mens jazzbandets Moose Loose er utstyrt med en versjon av «fare for kryssende elg»-skiltet. Oldani er også godt fornøyd med at han fikk lov til å bruke profilen til jazztrommeslageren Pål Thowsen.

– Thowsen hadde komplekser for nesen sin, og ville absolutt ikke ha bilde av seg i profil på omslaget. Helst ønsket han ikke noe bilde av seg i det hele tatt. Men jeg valgte å legge portrettbildet hans inne i en silhuett av hans egen profil, for han ser jo ut som en fransk konge, Ludvig XIV. Og da en venn sa til Thowsen at «dette er deg, denne må du ta», så ble det slik.

1980-TALLET: KOMMERS OG UNDERGRUNN.
Da punken eksploderte var det et oppgjør med både musikalske og visuelle dinosaurer. For det var ikke bare musikken til Pink Floyd og Yes som var pompøs og symfonisk, også omslagene til Storm Thorgerson (Pink Floyd), Roger Dean (Yes) og for den saks skyld Bruno Oldani sto i direkte opposisjon til «gjør det selv»-ånden som for alvor kom til Norge tidlig på 1980-tallet.

– Design – det ordet fantes jo ikke i 1980, forteller Guri Dahl, i dag er best kjent som fotograf.

– På den tiden kunne man ingenting, så vi gjorde alt. Vi klistret, limte og lagde fryktelig mange plakater, fanziner, konserter og forestillinger.

Tidlig på 1980-tallet samarbeidet Dahl tett med Helge Gaarder, som var frontmann i Kjøtt og senere i Cirkus Modern.

Punk og new wave kom for alvor til Norge tidlig på 1980-tallet, og band som The Aller Værste!, DePress og Kjøtt sto bak norskspråklig rock som sjonglerte det kunstnerisk eksperimentelle med det kommersielt tilgjengelige. Så også med omslagene, og i «Norske plateomslag» omtales DePress’ Block To Block, Kjøtts Op. og The Aller Værstes Materialtretthet som designmessige milepæler. Dahl gjorde Kjøtt-platen.

– Det er et bilde av Helge på omslaget, som faktisk er tatt på Kunstnernes Hus. Det kunne man ikke si til noen da, siden stedet ikke var helt godkjent i miljøet. NRK laget også en musikkvideo med utgangspunkt i omslaget, i svart, hvitt og turkis.

Parallelt med den punkinspirerte designen sto de proffe design- og reklamebyråene, med kostbart data- og fotoutstyr i bagasjen, klar i kulissene for å ta over markedet utover 1980-tallet. Art-Aid, som i 1980 hadde utformet Materialtretthet, satset for fullt på samarbeid med den kommersielle delen av platebransjen. Det ble omslag for Lava, Arve Tellefsen, Dance With A Stranger, og Art-Aid var blant annet husdesignere for Ivar Dyrhaugs Norsk Plateproduksjon, etter at Skaara hadde rappet firmalogoen fra et serveringsbrett han fant på hytta til Fredrik Skavlan.

Punk og kommers ble forent da Guri Dahl fotograferte og Art-Aid utformet Steinar Albrigtsens Alone Too Long, som solgte 180.000 eksemplarer i 1990.

– Å jobbe med plateomslag var enhver designers drøm, mote og musikk i en pakke. Og etter hvert som det gikk stadig bedre med norsk platebransje, slapp vi de kommersielle og kunstneriske begrensningene man ofte møter når man jobber med emballasje, forteller Skaara.

Norsk Plateproduksjon solgte rundt to millioner album i løpet av åtte år, og på høyden følte Art-Aid seg som popstjerner, der de festet med Dance With A Stranger og andre kjendiser. Men store budsjetter til tross, ofte ble omslagene fortsatt til ved uhell og tilfeldigheter. Dance With A Strangers To (1989) solgte i over 300.000 eksemplarer, men omslaget var nesten mislykket.

– Vi skjøt masse bandbilder med lysfølsom film, men alle bildene var dårlige – bortsett fra det aller siste på rullen. Det ble til gjengjeld ødelagt da fotografen dro filmen ut av rullen, men til slutt valgte vi å bruke det likevel. Så det forklarer de stiplede stripene som ligger over omslaget. Men det funket, ler Skaara.

1990-TALLET: SPESIALISERING.
Midt på 1990-tallet er Dimitri Kayiambakis på utstilling med kunstneren Gisle Harr. Der dumper han borti Geir Stadheim, som fronter kultbandet Astroburger. Kayiambakis er blodfan og blir raskt fast omslagsdesigner for bandet, og oppdragene begynner raskt å renne inn fra resten av scenen han kjenner fra stampubene Rockall og Last Train: Glueciferg, Kung Fu Girls, Kristopher Schaus Datsun, BigBang og Turboneger.

De to sistnevnte frontes av de største kontrollfrikene i nyere norsk rock, Øystein Greni og Thomas Seltzer, og det er sistnevnte som omdøper den ferske designeren til Dimitri From Oslo – oppkalt etter den franske elektronikaartisten Dimitri From Paris.

– De to vet hva de vil ha. Greni er veldig bevisst bandets visuelle stil og vil knytte seg til en velpolert, litt gammeldags vestkyststil, mens Seltzer er mer inspirert av California-punk og har en ideologisk og konseptuell tanke bak hvert eneste cover. Slangen på omslaget til Apocalypse Dudes er symbolet til den venstreorienterte amerikanske terroristgruppen Symbionese Liberation Army, med ett ekstra slangehode, mens vi etter lang diskusjon bestemte oss for å legge en strek under bandnavnet fordi det minnet oss om Dire Straits ’ Making Movies, flirer Kayiambakis, som fortsatt jobber med plateomslag i firmaet Concorde.

Han har blant annet gjort de fleste Bigbang-omslagene, samt artister som Elvira Nikolaisen, Odd Nordstoga, Karpe Diem og Jim Stärk.

– Jeg pleier å si at jeg har jobbet med alt fra Anal Babes til Arve Tellefsen.

På 1970- og 80-tallet tallet ble det enklere å skille musikkgenrene fra hverandre ut fra coveret, og på 90-tallet skyter den musikalske fragmenteringen fart i form av voksende nisjer som hiphop, punk, grunge, black metal, techno og elektronika, gjerne gitt ut på en voksende skog av små og spesialiserte plateselskap. Og på samme vis som de store plateselskapene begynner å miste dominansen, er også de store designbyråene på retur.

1990-tallets nye stjerner er musikkinteresserte unge menn med datakunnskap og estetisk sans, som i hovedsak jobber med artister de selv liker. Samtidig som Kayiambakis drikker øl med Astroburger i Oslo, sender en ung trønder en tegning til Motorpsycho, som ender opp på baksiden av deres monumentale Demon Box. Siden skal Kim Hiorthøyj lage alle plateomslagene for Motorpsycho, ikke siden Christopher Nielsens tegneserieomslag for brorens Jokke & Valentinerne har båndene vært tettere mellom musiker og designer. Hiorthøy viderefører den nære samarbeidsstilen med plateselskapene Rune Grammofon og Smalltown Supersound.

– At jeg ikke har jobbet for flere andre, skyldes vel bare at jeg ikke har fått andre oppdrag. Det kommer noen innimellom, det siste året har jeg designet omslag for Prefuse 73 og Jamie Lidell for engelske Warp Records, og et for et tysk selskap, forteller Hiorthøy, som siden Motorpsycho-tegningen er blitt en kjent designer, illustratør, billedkunstner, fotograf og musiker.

Det tette samarbeidet er typisk for undergrunnsmusikken på 1990-tallet. Selve plateselskapet blir viktigere, med en spissere musikalsk og visuell profil, og designerens oppdrag er ofte å tydeliggjøre det estetiske slektskapet mellom selskapets ulike artister. Dette er typisk for alle de yngre designerne Hiorthøy liker, som er tilknyttet spesielle selskap.

– Yokolands omslag for Metronomicon Audio, Grandpeople for Safe As Milk, Melektronikk og andre, samt Håkon Kornstad for Jazzland.

2000-TALLET: LUKSUS OG NYE UTFORDRINGER.
Martin Kvamme viser stolt frem Burton-snowboardet han har stuet vekk i en krok på kontoret på Majorstua. Brettdesignen er basert på de snirklete gullornamentene Kvamme brukte på omslaget til det amerikanske rockebandet Tomahawks Mit Gas, en design Kvamme igjen lånte fra sin bestemors gamle gulvklokke.

– Nå er det riktignok mange som tror jeg bare gjør ornamentikk og krøller, blader og blomster, men det var ekstra morsomt å få dette brettet, sier Kvamme, som driver enmannsbyrået The Unit Delta Plus.

På 1980-tallet drømte Kvamme seg vekk i de fargerike og detaljerte omslagene i britisk og amerikansk heavy metal, på 1990-tallet lagde han omslag for venner i det bergenske metalmiljøet, og i dag står han i front for en generasjon norske designere som viser verden hvordan utskjelte cd-plater kan gjøres til luksuriøse samlerobjekter. Kontoret er fylt av forsegggjorte plater fra de ulike bandene på plateselskapet til den tidligere Faith No More-vokalisten Mike Patton og hjemlige stjerner som Bertine Zetlitz, Turboneger, Gluecifer, The National Bank, Arne Nordheim og Cloroform.

«Ein cd har ei form og ein funksjon som er prega av ei tid der alt skal vera kjapt, lettvint og enkelt,» lød bekymringsmeldingen i Dag Helleves Norske LP-omslag 1959-1990 allerede i 1991, og siden har designere, platesamlere, fans og musikere akket seg over hvordan det småvokste cd-formatet ødelegger omslagskunsten. Martin Kvamme begynte derimot med cd-plater.

– Cd- og vinyldesign er to forskjellige disipliner. På vinyl har du en stor for- og bakside med plass til mye informasjon, mens cd-platen kompenserer for liten størrelse med flere flater og et omslagshefte som kan være svært så innholdsrikt. Jeg har prøvd å bruke cd-formatet for hva det er verdt.

For det tyske metalbandet The Oceans Precambrian slo Kvamme virkelig på stortrommen, med to hefter på lakket og matt papir, trykk på begge sider av digipacken, to spesielle cd-plater og et etui som måtte spesialbestilles fra Kina. Platen måtte produseres på tre forskjellige fabrikker, og det tyske bandet opplever nå stor etterspørsel fra amerikanske fans – hvor albumet bare finnes i tradisjonell cd-innpakning. Kvamme har også begynt å jobbe mye med luksuriøse vinylutgaver i begrensede opplag, sommerens Satyricon-vinylsingel ble utsolgt på kort tid.

– Dette er plater som er laget for at man skal kjøpe og samle, og jeg tror dette er et potensielt stort marked. Vi ser allerede at salgsmønsteret for musikk selger seg, og deles mellom nedlasting på nettet og stadig mer spesialiserte platebutikker. Da må butikkene ha noe å tilby som man ikke kan laste ned på nettet.

I en kolonihagehytte på Sogn sitter designparet Kim Sølve og Trine Paulsen. Som Trine+Kim Designstudio er de i ferd med å følge etter Martin Kvamme ut i verden, takket være det internasjonale ryktet til dyster og hard norsk rock. Oppdragene kommer fra Italia, Japan, USA og Nederland, og i skrivende stund vurderer duoen et tilbud fra et plateselskap i Sibir. Mye handler om black metal og beslektede genrer.

– Vi har aldri spurt om få noe oppdrag, men har alltid vært omringet av musikere. Og etter hvert gikk det opp for oss at vi ikke måtte gjøre arbeidet gratis, ler Kim.

De har jobbet mye med artister som Ulver, Mayhem, Enslaved og Darkthrone, men har beveget seg vekk fra black metals mørke skoger og tåkelagte tjern til fordel for sofistikerte cd-innpakninger preget av papp, kartong, lakk, fløyel, metall, sølv- og gulltrykk.

– Da vi laget Mayhems Ordo Ad Chao ville bandets ha et omslag uten noe menneskelig eller gjenkjennelig. Ingen demoner, døde duer eller liksminke, men heller noe som minnet om abstrakt samtidskunst. De ville heller ikke ha bandlogoen sin på omslaget, men da satte plateselskapet foten ned.

Resultatet ble svart og abstrakt, pakket inn i et omslag av tung metall.

– Vi leser tekstene, hører på musikken og snakker med musikerne. Vi kan godt mislike selve musikken, men vi må forstå hva de ønsker å uttrykke.

Martin Kvamme og Trine+Kim Designstudio har vist at cd-design er en egen disiplin, og ingen fattig fetter av LP-omslaget. Men nå er det igjen undergrunnsstemning i musikkbransjen, og nå klager mantraet om digitale filer, dårlig lydkvalitet og omslag som er nede i frimerkestørrelse. Men spiller du musikken din i for eksempel iTunes, kan du velge å vise omslaget i en størrelse som er nærmere en vinylsingel enn et frimerke. Men ingen omslagsdesignere har ennå utnyttet seg av de digitale mulighetene.

– Jeg har faktisk laget ett omslag for en digital låt, men er ikke så fornøyd med den, sier Martin Kvamme.

– Men jeg ser for meg at man koble musikkvideoer til hver enkel låt, samt animerte plateomslag eller kanskje et interaktivt hefte. Jeg tror ikke plateomslagene forsvinner selv om de fysiske platene blir sjeldnere, men jeg begynner å bli for gammel for denne bransjen. Jeg har hatt min tid, spøker Martin Kvamme.

Hva gjør de i dag? (2008)

* Knut Harlem.
Drev i flere år Engen & Harlem designbyrå, er i dag kreativ leder i SaltoDesign. Har jobbet for Den Norske Opera, Oslo Lufthavn, Lillehammer-OL, Color Fantasy, NSB, Rikshospitalet og Norske Skog. Er representert i Norske plateomslag med blant annet Jan Erik Volds Briskeby Blues, Terje Rypdals Bleak House (1968), Øystein Sundes Det året det var så bratt (1971), The Pussycats’ Mrrr… Mrrr (1966), Lillebjørn Nilsens Byen med det store hjertet (1975), Stive Fingras Stive Fingra (1980), The Dreams Get Dreamy (1967) og Public Enemies’ From Public Enemies Without Love (1966).

* Bruno Oldani
Har drevet sin egen praksis i Oslo siden 1965. Står bak omslag fra Pax forlag, design for Epoke langrennsski, en frimerkeserie for OL på Lillehammer og profilprogrammet for Flytoget. Har vunnet Spellemannprisen, Gullblyanten, Jacobprisen, Grafills klassikerpris og Norsk kulturråds ærespris. I boken er han representert med Moose Loose’ Moose Loose (1974), Tanabreddens Ungdoms Deatnogátte Nuorat (1973), Frode Thingnæs Quintets Direct to Dish/c (1980) og Hawk on Flights In time for Hawk on Flight (1979).

* Guri Dahl
Fotograf med en rekke bøker og utstillinger blant seg. Har blant annet jobbet med åpnings- og avslutningsseremonien på Lillehammer-OL, bryllupet mellom Kronprins Haakon og Kronprinsesse Mette-Marit og Norsk Oljemuseum, samt mange oppdrag innen mote, musikk, reklame, reise og portretter. Representert i boken med Kjøtts Op. (1981) og Cirkus Moderns Cirkus Modern (1984).

* Sven Skaara
Grunnlegger av Art-Aid og Scandinavian Design Group, i dag seniordesigner og partner i Brandlab. Har jobbet med TV 2, Den Norske Bank, Tine, Imsdal og Leiv Vidar, og fullfører i disse dager den visuelle utformingen ved Fornebu Arena. Vant Grafills klassikerpris i 2007. Representert i boken med The Aller Værstes Materialtretthet (1980), Dance With A Strangers To (1989) og Steinar Albrigtsens Alone Too Long (1990).

* Dimitri Kayiambakis
Har bakgrunn fra Millimeter Design, Cox Millimeter og er i dag partner i Concorde. Har skrevet og fotografert boken Bok til salg, og har i tillegg til tallrike plateomslag utformet magasiner som Bok og bibliotek, Det Norske, Café og Levende historie. Representert i boken med Turbonegers Apocalypse Dudes (1998), Odd Nordstogas Luring (2004) og Elvira Nikolaisens Quiet Exit (2006).

* Kim Hiorthøy
Tegner, illustratør, fotograf, billedkunstner og musiker. Er kjent for sine samarbeid med Motorpsycho, Erlend Loe, Rune Grammofon og Smalltown Supersound, og har gitt ut en rekke elektronikaplater og to egne bøker, samt fotografert to av Margareth Olins dokumentarfilmer og laget flere musikkvideoer. Representert i boken med Susanna and the Magical Orchestras List of Lights and Buoys (2004), Jaga Jazzists What We Must og Motorpsychos Mountain (1993) og Timothy’s Monster (1994).

* Martin Kvamme
Driver enmannsfirmaet The Unit Delta Plus, og har i hovedsak jobbet med plateomslag og plakater, men også med snowboard, Nordea og Ibsenmuseet. Er spesielt kjent for sitt samarbeid med Mike Patton, tidligere vokalist i rockebandet Faith No More. Er representert i boken med Bertine Zetlitz’ Rollerskating 2004), Dharmas Galaxies Like Graines of Sand (2007), JR Ewings Maelstrom (2005) og The Grands The Grand (2007).

* Trine + Kim Designstudio
Etablert i 2003, og har foruten en rekke plateomslag også jobbet med bøker, magasiner, plakater, mote, dansegrupper og kunstnere som Kate Pendry og Pain Solution. Ikke representert i boken.