Onsdag 22. juli er det premiere på sommerens Marvel-film, om en av Stan Lees personlige kjepphester: Ant-Man.
Denne saken skreiv jeg i 2004, som et forsøk på å forklare det amerikanske suget etter superhelter på kino.
Les også denne, samt vinterens D2-sak.
Amerikanerne flokker til kinoene for å se Spider-Man 2, som kan bli en av de største kinosuksessene gjennom tidene i landet. Hvorfor har USA et så lidenskapelig forhold til superhelten?
I løpet av seks dager spilte Spider-Man 2 inn 180 millioner dollar i USA, altså 1,24 milliarder kroner. Rekorden til The Matrix Reloaded er grundig slått, men hvorfor har amerikanerne et slikt intenst forhold til en figur vi nordmenn knapt kjenner til? [2015-kommentar: «knapt kjenner til» var vel litt voldsomt om Spider-Man, men kan heller brukes om Ant-Man, Iron Man, Avengers.]
Superheltene har preget den amerikanske populærkulturen lenge før tegneseriehefter ble et massemedium. Pulplitteraturen på 1920- og 30-tallet hadde overmenneskelige helter og onde skurker som Doc Savage, The Shadow, Conan og Fu Manchu i hovedrollene, men det var tegneseriefigurene Supermann og Batman som befestet superheltenes posisjon på tampen av 30-tallet.
Ikon med personlighet
Supermann og Batman har ikonisk status i USA, men etter disse to kommer Spider-Man som en god nummer tre. Han har dessuten flere særtrekk hans eldre «storebrødre» ikke har: Et privatliv, menneskelige svakheter og personlige problemer. Kombinasjonen av superkrefter, såpeopera og empati for problemene med å være tenåring var hemmeligheten bak suksessen til forlaget Marvel Comics tidlig på 1960-tallet.
Spider-Man ble født i bladet Amazing Fantasy i 1962, skapt av forfatteren Stan Lee og tegneren Steve Ditko. Sammen med tegneren og idémannen Jack Kirby var trioen selve hjertet i den kreative superhelteksplosjonen i Marvel Comics på 60-tallet. Peter Parker var en sjenert og keitete tenåring, som ved tilfeldigheter fikk superkrefter proporsjonalt med en edderkopps. En velkommen fantasi for enhver sjenert og keitete tenåring, men superkreftene hjalp ikke unge Peter til å hanskes med sine hverdagsproblemer.
Han reddet New York fra sikker undergang månedlig, men det hjalp ham ikke til å kapre den vakre Mary Jane, til å klare seg på skolen eller hjelpe sin gamle tante May. Seriene om Spider-Man var en kombinasjon av superheltdrama og tenåringssåpeopera, som har vist seg levedyktig helt til i dag ved hjelp av stadige kosmetiske oppdateringer.
Formelen var den samme for Marvels andre store superhelter. Fantastic Four var en mektig gruppe på fire personer, som kranglet like intenst som en typisk kjernefamilie i trøbbel. Da den innesluttede forskeren Bruce Banner ble forvandlet til den utagerende grønne kjempen Hulk, var det ikke vanskelig å trekke paralleller til de fysiske og følelsesmessige forandringene ungdom går gjennom i puberteten. Og superheltgruppen X-Men var outsidere i dobbel forstand. De var tenåringer og mutanter, og ble således den ultimate ungdomsgjengen i opposisjon til alt og alle – forent av sin felles annerledeshet.
Disse kombinasjonene av menneskelig hverdagsdrama og overnaturlig hverdagsflukt har fanget generasjon på generasjon med amerikanere på et vis som bare kan sammenlignes med statusen Donald Duck & Co. har her hjemme. Med den suksessfulle tv-serien Smallville fikk da Supermann omsider et privatliv og ungdommelige problemer à la Spider-Man.
Når regissør Sam Raimi nå utviser den dypeste respekt og ærbødighet overfor ideen bak Spider-Man, er det ikke det minste rart amerikanere i alle aldre flokker i strie strømmer for å oppleve sin kjære ungdomsvenn i kjøtt og blod.
Opprinnelig publisert i Aftenposten.
Øyvind Holen 