Überpress: Sjangerserier über alles – råversjonen

Forlaget Überpress er her igjen, denne gang med antologien Überapokalypse, som lanseres på Litteraturhuset i Bergen lørdag 19. september kl. 13.

Da passer det å legge ut hele intervjuet mitt med forlagssjef Are Edvardsen. Kortversjonen finner du her.

ØH: Hvor kommer übernavnet fra? Ligger det en programerklæring bak om at ting skal være litt «over the top»?

AE: Navnet Über var et resultat av diskusjon mellom meg og Gard R. Helset om hva antologien og forlaget skulle hete, og hva forlaget skulle profilere. Det var jeg som tok kontakt med Helset og Johann Grimstvedt og lurte dem med på tegneserieprosjekt, som da ikke hadde noe navn.

I 2011 hadde jeg gitt ut to hefter med navnet Üzine, som samlet rutevitser (ÜberZoo) og lengre tegneserier jeg hadde laget i en Pyton-inspirert sjanger. Vi tre diskuterte om vi skulle fortsette med Üzine, og da ha fokus på humorserier. Siden vi alle tre ville lage tegneserier som ikke bare inneholdt humor, men skrekk, fantasy, action og science fiction i tillegg, så fant vi ut at vi måtte ha et annet navn. På 1980-tallet var det norske antologiblader med navn som Magnum, Kobra, Agent X9, X9 Spesial, Thriller … alle de navnene sier noe om hva du kan forvente av innholdet.

Jeg tror det var Gard som foreslo Über, da det var ene halvdelen av navnet til ruteserien min ÜberZoo, samt slagordet: ”Det er overlegent”  Det er kort, det høres bra ut, og det sier noe om hva du kan forvente av tegneseriene du kjøper. Navnet inspirerer også de som bidrar til antologien. Du kan le med det, som en innsidespøk, og det er noe å strebe etter. Når alle som bidrar har en kvalitet som er av profesjonell standard, så vil du lage tegneserie som er på samme nivå.

ØH: Norske serieskapere som vil jobbe innenfor sjangre som fantasy, skrekk, science fiction, superhelter og western har – kanskje paradoksalt nok – slitt med å finne forlag. Fyller Überpress et behov her, og hva har dere gjort annerledes der tidligere forsøk som Kick Ass Comics gikk dukken ganske kjapt?

AE: Vel, Kick Ass Comics holdt vel på for snart 15 år siden, og Håvard S. Johansen og Geir Moen – som drev forlaget – var også de som leverte mesteparten av tegneseriene til det. Da de begynte å få oppdrag som storyboardere til film, illustratører til diverse bøker, og annet som betalte regningene, så hadde de ikke tid til å drive et tegneserieforlag samtidig. Siden Kick Ass ikke hadde en stor stall med andre tegnere som kunne fylle tomrommet, måtte det gå som det gikk.

ÜberPress er derimot ikke avhengig av sine grunnlegere for å fylle opp Über-antologiene. Hovedpoenget med antologien var å få fram den store bredden med serietegnere som finnes i Norge, og få dem til å lage andre ting enn avisstriper og ”alternative” tegneserier à la Fantagraphics og Drawn & Quarterly. Begge disse sjangrene har vi mye av i Norge. Forlag som Egmont, Jippi og No Comprendo dekker disse på en utmerket måte.

Tegnerne som bidrar til Über er som regel utdannet animatører, designere, spilldesignere eller illustratører. De har kommet forbi amatørstadiet, men har funnet at forlagene ikke er interessert i den type tegneserier som de har lyst å lage; action, fantasy, skrekk og science fiction. Da finner de seg en bra betalt jobb som animatør, designer, conceptartist, eller annet, og pusler med tegneserier som hobby.

Så, ja, ÜberPress fyller et behov og vi øker ambisjonene med hver utgivelse. Mottagelse på festivaler som Raptus i Bergen og Oslo Comics Expo er fantastisk bra og ÜberPress har allerede en fanbase som venter spent på alt vi utgir. På tegneseriefestivalene i Bergen og Oslo prøver vi å samle så mange som mulig av tegnerne, slik at vi unngår den tradisjonelle norske fellen, der alle sammen sitter alene og jobber i ensomhet uten å vite hva som foregår rett utenfor stuedøren sin.

ØH: Hvor vanskelig er det å få bokhandlere og slikt til å ta inn titlene?

AE: Ganske vanskelig. Bokhandlere sliter overalt i Norge, og som flere aviser har skrevet om, så er muligheten for nye forlag å nå igjennom til bokhandlerne ganske liten. Det har jeg selv erfart. Du kan sammenligne det med å klatre Mount Everest, bare uten utstyr og klær. Slik sett er spesialbokhandlere som Outland og Tronsmo kjempeviktige. De tar inn tegneserier, og spør om påfyll hvis de går tom.

Tegneseriefestivaler, cosplaycons og julemarkeder er enda viktigere. På disse arrangementene så ser vi at folk faktisk er interessert i å kjøpe tegneserier, bare de får vite at de eksisterer. De som kjøper er også overrasket over at det er så høyt nivå over tegneseriene, da de forventer at seriene skal være på amatørnivå. På julemarkeder går reaksjonene fra skeptisk, så overrasket og til slutt begeistret. Det er da de kjøper ett, eller flere, hefter.

Det er et marked for sjangertegneserier i Norge, men bokhandlerne virker som en tapt distribusjonskanal for små og nye forlag. Du må være en del av de fire store forlagene for å nå gjennom skepsisen til bokhandlerne. Det er veldig trist for all litteratur som utgies i Norge.

ØH: Og apropos sjangerlitteratur, det er vel også en norsk tendens at serieskapere som jobber innenfor sjangre fra superhelter til skrekk og science fiction har en tendens til å gjøre det med et humoristisk glimt i øyet? Hvorfor ser vi så lite blodseriøse norske tegneserier innenfor disse sjangrene?

AE: Godt spørsmål. Det virker som tegnerne fort blir for selvbevisste på historien de forteller. Det er enkelt for utenforstående å kritisere en sjangerhistorie, for eksempel hvis historien ikke slavisk følger vedtatte normer for den sjangeren. På mange måter en primitiv jantelov. ”Du skal ikke tro du er flink nok til å lage en norsk science fiction-tegneserie”.

I Norge er det heller ingen tradisjon for å lage sjangerlitteratur, akkurat som det i filmbransjen ikke er tradisjon for å lage sjangerfilm. Det blir plutselig målt opp mot det aller beste fra andre land. Når alt fra ÜberPress ikke er på nivå med Alan Moore, men blir dømt ut i fra at alt skal være like bra, da legger du listen urealistisk høy. Hvis vi tar eksempel fra det store utland, da land som Frankrike, Storbritannia, USA og Japan, så er antologibøker som Über en av de viktigste plattformene som nye tegneserietalenter kan komme inn på. I Japan er de fremdeles normen, da det utgies flere titalls antologier i uken, mens det i vesten har dødd litt hen og det er de ukentlige 2000 AD i Storbritannia og Spirou i Frankrike og Belgia som fører an når det kommer til å introdusere nye talenter til tegneseriemiljøet. I USA er det Image Comics som gjør mye av denne jobben, mens månedsheftete Dark Horse Presents har gjort et comeback etter å ha vært borte i nesten ti år.

Det er lettere å skjule seg bak litt humor når du lager tegneserier, for da blir det ikke like seriøst. Men, ironi, sarkasme og prompehumor, for den saks skyld, kan brukes i “seriøse” sjangre for å fortelle en historie, uten at det trekker ned. Du må finne en balanse, der humor er et verktøy for fortellingen, og ikke en unnskyldning. Du må være stolt av tegneserien du presenterer. Blant dataspillutviklerne i Norge er det ingen angst for å lage “seriøse” og “skumle” spill, à la Teslagrad og Among The Sleep. Men forskjellen der er at de jobber som et team, med flere som kommer med innspill på historie, og et miljø som hjelper hverandre med å yte sitt beste og å konstant forbedre seg.

Norske tegneserietegnere jobber som regel alene og treffer sjelden andre tegneserietegnere. Når de viser fram sine tegneserier, så er det til venner og bekjente, eller totalt fremmede, så er reaksjonen: “ … men dette er ikke av Alan Moore/Peter Bagge-kvalitet?”

Da er det lett å miste håpet. Men, et tegneseriemiljø som ÜberPress, der du treffer andre som har arbeidet hardt for å lære seg å tegne og fortelle en historie, så blir det til at du arbeider litt hardere, og at du har får mer lyst til å lage diverse sjangerhistorier som løper rundt i hodet ditt.