Siden jeg allerede har sneiet innom hiphoporiginaler som Blackalicious og Sensational i september, føltes det naturlig å gå videre til Otis ”Madlib” Jackson jr., alias Madlib – en av de store heltene fra the Left Coast.
Og i slutten av oktober slippes nytt album av Madlib, MED & Blu, sjekk ut første smakebit her.
Du kan kalle ham rappesmurf, jazzkvintett, studionisse, marihuanahue, arbeidsnarkoman eller eksentrisk geni. Hiphopprodusenten Otis ”Madlib” Jackson jr. fra småbyen Oxnard utenfor California har uansett opparbeidet seg en imponerende og utfordrende katalog av plateutgivelser under bøttevis av aliaser. Her er en liten guide til de viktigste utgivelsene i Madlib-jungelen.
Madlibs to største gleder i livet er musikk og marihuana, og i hjemmestudioet Bomb Shelter nyter han begge deler i store mengder. Han er en ekte arbeidsnarkoman, som på tross av et stadig bedre rykte fortsatt stort sett jobber alene eller med sine kontakter i Californias hiphopundergrunn. Han har trassig holdt seg på siden av musikkindustrien, og isteden startet sin egen fabrikk med obskur jazz, gammel reggae, seig funk, søt soul og klassisk hiphop som råvarer.
Helium-alias
Madlib skapte seg et navn som medlem i trioen Lootpack, en av flere som revitaliserte hiphopundergrunnen på 90-tallet ved å adoptere verdier og musikalsk innstilling fra 80-tallet. Gruppa ble dannet i 1990, og rakk i 1999 akkurat å slippe debutalbumet Soundpieces: Da Antidote! før undergrunnen stagnerte i et retrovennlig og nærmest fundamentalistisk hiphop-syn. Heldigvis valgte Madlib å ta en kraftig sving til venstre, før han tråkka inn gasspedalen.
Madlib-aliaset Quasimoto dukket opp på album med Lootpack og Peanut Butter Wolf, og slapp løs på albumet The Unseen i 2000. Nå begynte det å bli virkelig interessant.
Ikke bare blomstret produsenten Madlib med stødige beats, obskure samples, effektiv scratching og lag på lag med fiffige effekter. The Unseen var også et flott eksempel på hiphop-psykedelia, der Madlib manipulerte sin egen stemme for å gi liv og heliumstemme til Quasimoto. Med den smurfeaktige figuren sprøytet Madlib en sunn dose fantasi inn i et musikalsk landskap der ”keep it real” var viktigste leveregel, og i år er Quasimoto her igjen med The Further Adventures of Lord Quas.
Denne er enda noen hakk mer ute enn forgjengeren, både når det kommer til tekst, låter, konsepter og musikk. En leken Madlib lager for eksempel duetter mellom sin egen fantasifigur og linjer samplet fra blaxploitation-skuespilleren Melvin Van Peebles. Det er vel bare Madlib som er klar over alt som skjer her, og dette er blitt en langt mer krevende plate enn The Unseen.
Rollespill
Henger du med? Madlib gir ikke ved dørene når han lager musikk, og nybegynnere bør begynne med Lootpacks første album, The Unseen av Quasimoto eller Madvillain-prosjektet hans.
Madlib har siden 2000 sluppet en stri strøm av forskjellige plater under ymse navn, og den klart beste laget han sammen med den like produktive rapperen MF Doom (begge spiller musikalsk rollespill på høyt nivå, og sjonglerer en rekke aliaser).
Under artistnavnet Madvillain slapp de i fjor Madvillainy. Madlib har en stø hånd på den jazza produksjonen, men som rapper kan han bli for tilbakelent og fragmentarisk i lengden. Dermed kommer de komplekse og morsomme rimene til MF Doom inn som manna fra himmelen, og fungerer som den beste oppstrammeren av Madlibs mange og sprikende ideer siden han selv slapp løs Quasimoto.
Er du fortsatt sulten på mer fra Madlib-universet, kan du gå løs på følgende:
Yesterday’s New Quintet: Angles Without Edges (2001).
Madlibs egen jazzkvintett, der han spiller alle instrumentene selv (og inntar fem nye musiker-alias). Dette er det første av flere YNQ-album.
Madlib: Blunted in the Bomb Shelter Mix (2002).
Reggaeselskapet Trojan slapp Madlib løs i arkivet, og fikk et seigt og basstungt miksalbum med 45 manipulerte reggaelåter i retur.
Madlib: Shades of Blue (2003).
Madlib er glad i jazzsamples, og her er det Blue Note som slipper han løs i arkivet med en ny, skeiv miksplate som resultat.
Wildchild: Secondary Protocol (2003).
Madlib har produsert seks låter på solodebuten til Lootpack-makker Wildchild, som er langt mer tradisjonelt resultat enn Madlibs solosprell.
Jaylib: Champion Sound (Stones Throw/Playground 2003).
Enda et samarbeidsprosjekt, denne gang med Detroit-produsenten Jay Dee, bedre kjent som J Dilla (Slum Village). Rappingen er ikke helt på topp her.
Oh No: The Disrupt (2004).
Solodebuten til Madlibs lillebror, med fem låter produsert av storebror. Typisk hiphop fra ”the left coast” (California-undergrunnen).
Opprinnelig publisert i Ny Tid i 2005.
Bonus 1: Bergens Tidende-anmeldelse av Wildchild.
Wildchild
Secondary Protocol
Stones Throw Records/Goldhead 2003
4/6
Rappernes rapper.
Secondary Protocol er både en slags oppfølger til Lootpacks debutalbum ”Soundpicees: Da Antidote” og Wildchilds forsøk på å komme seg ut av skyggen til Lootpack-makker Madlib.
Men der sistnevnte har imponert med eksentriske og visjonære soloprosjekter som Yesterday’s New Quintet og Quasimoto, klarer Wildchild på egen hånd neppe å fange mer enn undergrunnens respekt.
”I will do anything it takes to bring b-boy style back”, rappet Wildchild med Lootpack, og på solodebuten jabber han fortsatt i vei om hiphopkulturens pillarer og gullalder. Selv radiofrieriet ”Party Up”, med chanteusen Vinia Mojica på refreng, er et endeløst mas om å holde det ”ekte”.
Stil og teknikk på Wildchilds halsbrekkende rim er det lite å utsette på og produksjonen ved Madlib og broren Oh No er høyst kompetent, men tematikken blir så snever at Secondary Protocol ender som et album for de allerede frelste.
Bonus 2: Aftenposten-anmeldelse av Madvillainy.
Madvillain
Madvillainy
Stones Throw/Play It Again Sam/Playground 2004
5/6
”Keep it unreal” med MF Doom og Madlib.
”Keep it real”-filosofien er et av de store paradoksene i hiphop. For der kravene om å være tro mot deg selv og hvor du kommer fra til tider virker som en tvangstrøye, er det få musikkgenrer der skuespill og rollespillet står sterkere. Som på dette flotte albumet.
Under artistnavnet Madvillain møtes hyperaktive Otis Jackson jr. alias Madlib og arbeidsnarkomane Daniel Dumile alias MF Doom, der de blant annet gjør duetter som fantasifostrene Quasimoto og Viktor Vaughn. På ”Fancy Clown” opplever til og med Vaughn at kjæresten hans er utro med Metalface, enda et alias for Dumile.
Forvirret? Det er nettopp meningen, og Madvillainy imponerer med sløye beats pakket inn i et slør av obskure jazz‑, latin-, soul- og funksamplinger. Det er på høyde med de klassiske Viktor Vaughn- og Quasimoto-albumene, og i Doom har Madlib funnet en nærmest perfekt partner i rim. Hans skarpe tunge er den perfekte oppstrammeren og inspiratoren for Madlibs utallige og sprikende ideer.
Bonus 3: Aftenposten-anmeldelse av Lootpack.
Lootpack
The Lost Tapes
CDP Records/Traffic/Goldhead 2004
4/6
Sammen med Dilated Peoples symboliserer California-trioen Lootpack den retrofikserte backpacker-undergrunnen innen hiphop på midten av 90-tallet, og albumet Soundpieces: Da Antidote (1999) var en semi-klassiker.
Siden har DJ Romes, Wildchild og ikke minst Madlib vært for opptatt på hver sin kant til å lage en oppfølger, men fansen kommer til å gjøre i buksa av denne samleren med uutgitte spor, jazzinspirerte grooves og obskuriteter tilbake fra 1996. Andre bør sjekke ut Soundpieces eller Madlibs ferske Madvillain-prosjekt først.
Bonus 4: Bergens Tidende-anmeldelse av Sound Directions.
Sound Directions
The Funky Side of Life
Stones Throw Records/Play It Again Sam/VME 2005
4/6
Madlib – nå også med jazzband.
Otis Jackson Jr., alias Madlib, er den største musikknerden og arbeidsnarkomanen i amerikansk hiphop. Nå er mannen bak Lootpack, Madvillain og Quasimoto her igjen, denne gang med en spinoff av solojazzprosjektet Yesterdays New Quintet. Sound Directions er ingen ny egotripp, men et band som først gjorde lyd fra seg på Madlibs Blue Note-prosjekt Shades of Blue.
Her får vi altså Madlib i samspill med drevne musikere fra Antibalas, Breakestra og Macy Grays band, og The Funky Side of Life prøver å puste nytt liv i jazzfunken fra 1960- og 70-tallet.
Denne funky tidsmaskinen tar oss med til gullalderen til Lonnie Liston Smith, David Axelrod og Bernard Purdie, og byr på nye låter og versjoner av obskuriteter fra Madlibs platesamling: Oliver Sain, J.J. Johnson, Billy Brooks og den italienske filmkomponisten Paolo Renosto (alias Lesiman).
Dette er musikk av og for musikknerder, men en morsom hyllest som er en fin veiviser til de originale skattene i jazzfunk-arkivet.
Bonus 5: Bergens Tidende-anmeldelse av MED.
MED
Push Comes to Shove
Stones Throw Records/Play It Again Sam/Playground 2005
4/6
Spennende, men hakket for trygt.
Så var Madlib her igjen. Det er bare noen uker siden det nye Quasimoto-albumet, og her har han produsert ti spor på debutalbumet til California-rapperen MED.
Denne karen gikk tidligere under navnet Medaphoar, og har dukket opp på album med Lootpack, Quasimoto, Declaime, Madvillain og Wildchild. Dette er trygt plassert i backpackerfamilien, og her kommer vi inn på noe av problemet.
Madlib er nesten i overkant trofast mot sine slektninger og gamle kompiser i hjembyen Oxnard, og det er først når han bryter ut av nabolagets trygge rammer det blir genialt (Quasimoto og Madvillain).
MED er en habil rapper, men innholdet følger James Browns’ ”talking loud and saying nothing”-kredo. Push Comes To Shove er gjennomført og trygg undergrunnshiphop, men viser også hvordan undergrunnen sitter fast i velbrukte mønstre. Det friskeste her tøyer grensene, som dansegulvfyllerne “Push” og ”Get Back” – produsert av henholdsvis J Dilla og Just Blaze.
Øyvind Holen 