Glemt antologi 20: Geek

Pyton-mandag, del 6: Etter suksess med Norsk MAD og Pyton forsøkte redaktør Dag E. Kolstad seg på humorhattrick med bladet <Geek> i 1997. Det gikk ikke like bra, bladet gikk inn etter bare tre numre.

Mer om Pyton her, her og her. Flere glemte antologier her.

Dag E. Kolstad (red.)
<Geek> nr. 1
Bonnier Publications/SEMIC AS 1997

Nytt norsk blad har noen lovende elementer, men konseptet som helhet er noe tvilsomt.

Dag Kolstad er en av gründerne i norsk serieverden. Kolstad startet opp humorbladene Norsk MAD og Pyton med stor suksess en god stund. Og <Geek> er altså mannens tredje bladfødsel. Imponerende!

Da Pyton ble lagt ned i høst forsvant det viktigste bladet for norskproduserte humorserier. I dag er tegnerne aktive i stripeformat i blader som Larsons gale verden, Tommy og Tigern og Ernie. <Geek> bygger seg opp rundt samme malen som disse, med stripeserier, vitsetegninger og andre elementer. Men bladet savner en stjerneserie som de foregående heftene.

Nerdestil
Isteden har man lagt seg på en annen stil som man håper skal trekke lesere. Nerdestilen har de siste årene slått bra gjennom, med nerdemote blant musikkband som Pulp og i tegneserier som Dilbert.

I indre kretser finnes avarten «geek», som ikke er like sosialt mistilpasset som nerden. «Mennesker som liker å lese tegneserier, se på filmer, drive med datamaskiner, surfe på nettet og oppleve store kulinariske høyder nede på gatekjøkkenet,» formulerer redaksjonen selv sin målgruppe.

Men dette er en gruppe som er svært sammensatt og vanskelig å nå, og omslaget og en god del av innholdet spiller direkte på den arketypiske nerd: En bebrillet fyr med håpløse klær og frisyre i het omfavnelse med sin kjære datamaskin. Og er det noen det er vanskeligere å selge slike konsept til, så er det nerder.

Mange vil sky en slik utgivelse for å unngå å bli kalt nerd, som i høyeste grad fortsatt er et skjellsord.

Hvert nummer av <Geek> kommer med CD-romplate med spill og annet smårart. Egen side på internett har også redaksjonen, og datakoblingen skal hjelpe <Geek> i den elektroniske tidsalder.

Jeg stiller meg allikvel noe tvilende på om mange nok vil falle for denne pakken. For det første er prisen stiv (kr 49,50) som følge av CD-romplaten. Platen skremmer vekk folk som ikke har datamaskin, og det er svært langt mellom gode opplegg på CD-rom. Denne er småmorsom, men gir den ikke akkurat stor og langvarig brukerglede.

Ingen stjerneserie
Et annet problem er mangelen på publikumsmagnet. <Geek> skriker nærmest etter en serie av Dilbert-kaliber. Dilberts suksess i USA har ført til en bølge av datarelaterte vitser, men man har glemt at Dilbert ikke bare handler om data. Dilbert handler om meningsløsheten ved å jobbe i en uendelig stor bedrift, hvor data er en viktig del av hverdagen. Så den fullstendig dataorienterte The 5th Wave faller igjennom.

Geeks morsomste serie er Buddy Hickersons The Quigmans, som tar nerden elegant på kornet uten å være overlegen og ondskapsfull, samtidig som den ikke er en serie kun om nerder. Av de norske seriene er det Frode Øverlis «Riskhospitalet» som er best, selv om den foreløpig ikke når opp mot Øverlis egen Pondus. Den og de andre norske seriene er greie som tilleggsserier i et hefte, men holder ikke som bærende og selgende element.

<Geek> har absolutt potensiale som humorhefte, men jeg tror nerdeimaget som lyser mot eventuelle kjøpere skremmer vekk flere enn det lokker.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.