Bjørn Ouslands fargesprakende eventyr

Pyton-mandag, del 7: Bjørn Ousland satt seg ikke ned for å fortvile da Pyton ble nedlagt i 1996, han rettet isteden blikket mot norske folkeeventyr og er i dag en av Norges dyktigste og mest produktive fortellere for barn.

Bare i forrige ga han ut Bisk i farta! og Småbarnsuppe for eksempel, og her er mine anmeldelser av hans viktige Asbjørnsen og Moe-trilogi.

Mer Bjørn Ousland her.

 

Bjørn Ousland
Mumle Gåsegg
TEGN A/L Bum/Jippi Forlag 1999

Broren til polfarer Børge Ousland gjennomfører sine eventyr ved tegnebordet. Bjørn Ousland har tidligere stått for det historiske dramaet Solruns saga, samt stripeseriene Helliter’n og Halvliter’n og Siggen & Piggen. I sin 32 sider lange versjon av Asbjørnsen og Moes klassiske Mumle Gåsegg overbeviser han med en morsom og fargerik strek.

Serien kom i stand som oppdrag for et dansk forlag som gir ut klassiske eventyr i tegneserieformat, hvor blant andre seriegiganten Will Eisner har bidratt. Og Ousland har vokst med oppgaven. Der stripeseriene hans blir vel enkle og minimalistiske, boltrer Ousland seg her i kreativ sidelayout og sprelske farger. Mumle Gåsegg er et lekkert skue, og samtidig er det morsomt at Ousland har valgt seg et såpass umoralsk eventyr. For Mumle er ingen sympatisk helt, der han spiser folk fra gård og grunn, hogger ned hele skoger og slakter ned gårdsgutter, soldater og troll uten anger.

«Mumle» har en snerten innpakning med stive permer og flott papir, noe som vekker assosiasjoner til de tradisjonelle bokforlagenes illustrerte barnebøker. Men Jippi Forlag her har klart å holde prisen såpass langt nede som 65 kroner, noe som er et solid pluss. Hovedproblemet med Mumle Gåsegg er at serien nok blir for barnslig for eldre seriefans, mens Ouslands til tider bloddryppende tegninger kanskje er noe røff for de aller minste. Men dette bør være knall lesning for tøffe småunger, som kan falle for budskapet om at sterke, feite og hensynsløse bøller kommer langt her i verden.

Bjørn Ousland
Soria Moria Slott
Jippi Forlag 2000

Fargerikt eventyr.

Bjørn Ousland overrasket stort med fjorårets Mumle Gåsegg – en fargesprakende og fantasirik oppdatering av det klassiske eventyret. Ousland ble fullt fortjent beæret med Kulturdepartementets tegneseriepris og NBS-prisen for beste norske serie.

Suksessen har naturligvis ført til en oppfølger, den kjente Soria Moria Slott, men resultatet er dessverre ikke like friskt som forgjengeren. En del av skylden må Asbjørnsen og Moe ta, for Soria Moria Slott er et langt mer tradisjonelt eventyr enn Mumle Gåsegg – og Ousland makter ikke å gi eventyret overraskende vendinger.

Et annet problem er helten Halvor, en smålur, avslapp ”slacker” med fippskjegg som mer ser ut som han vil drikke øl på Garage enn å rote i asken og kjempe mot troll. Men problemet er at Ousland har gitt ham en heller egoistisk og selvgod personlighet, slik at vi ender opp med å heie på trollene.

Visuelt er heftet en fryd; lekre farger, leken layout og sprudlende fortellerglede. Selv om historien er litt i daffeste laget, fortjener Ousland å fenge kongeriket på samme måte som prinsesse Märtha Louise gjorde det med sine eventyr i romjula.’

Bjørn Ousland
Grimsborken
Jippi Forlag 2002
5/6

Flott avslutning av eventyrtrilogi.

En flokk iltrende sinte fugler i røde, gule og oransje høstfarger. Et kobbel brune, svarte og røde ulver, bjørner og gauper med flekkende tenner og røde, iltre øyne. Vår helt Lillegutt og hans stødige ganger Grimsborken må kjempe seg gjennom det meste, og det slår nærmest gnister av Bjørn Ouslands vitale og fargesprakende skildring av det gamle folkeeventyret skrevet ned av Asbjørnsen og Moe.

Ousland vant priser fra både Kulturdepartementet og Raptus-festivalen for Mumle Gåsegg fra 1999, mens Soria Moria Slott året etter ble en av svært få tegneserier som ble tatt inn under innkjøpsordningen til bibliotekene. Og med Grimsborken avslutter serieskaperen sin eventyrtrilogi med bravur.

Historien om den voldsomme superhesten er langt fra det mest kjente norske eventyret, men er som vanlig spunnet rundt en ung helt som forsøker å vinne prinsessen og halve kongeriket. Det viktigste er at eventyret gir Ousland mulighet til å tegne folk, fe, rovdyr, troll, konger, ild og storslått natur i fri dressur. Det er tydelig at han har kost seg med oppgaven, og Grimsborken er hans best tegnede serie noensinne – så da tilgir vi at selve Grimsborken til tider ser ut som en forvokst knakkpølse.

PS! Sjekk også ut Pyton-album nr. 1, 2002 for en dose av Bjørn Ouslands uhelbredelige fyllebøtter Helliter’n og Halvliter’n.

Bonus 1: Anmeldelse av voksenheftet Amfibius Rex.

Bjørn Ousland
Amfibius Rex
Jippi Forlag 2001

Begjær, frosker og mystiske avtaler.

Bjørn Ousland er en allsidig og dyktig serieskaper, som mestrer de fleste fortellerformer. Men noen ganger virker det som han er blitt hemmet av å fulgt trendene innen norske tegneserier vel slavisk. Han tegnet det historiske trebindsverket Solruns saga, skapte småvulgær humor i Pyton og fulgte opp med stripeserien Siggen & Piggen. Men skjer om Ousland blir sluppet helt fri?

Amfibius Rex er Bjørn Ouslands heftedebut på Jippi Forlag og kan kalles en miks av Ouslands siste Pyton-serier Rebello og fjorårets flotte eventyradapsjon Mumle Gåsegg. Med Rebello gikk Ousland vekk fra den tradisjonelle kroppsvæskehumoren i Pyton til fordel for en røffere strek og en mer satirisk, bisarr humor. Og med Mumle Gåsegg viste Ousland igjen sansen for den tøffere grenen av norske folkeeventyr.

Amfibius Rex er et moderne og voksent eventyr fra storbyen. Den fete sofagrisen Espen Hansen avstandsforelsker seg i nabojenta Annette, som hundses av sin voldelige kjæreste Rolf Arne. Den usunne Espen klarer ikke hamle opp med Rolf Arne, men da han får muligheten til å gjøre en avtale med det mystiske froskefolket klarer ikke Espen å si nei.

Ousland spinner et mørkt og spennende eventyr krydret med en fin fortellerstemme og fikse detaljer. Han har tatt med seg den harde og kontrastfylte tegnestilen fra Rebello-seriene, men serien snubler litt på oppløpssiden på grunn av en slutt som dessverre blir overraskende på en forutsigbar måte. Men Mumle Gåsegg og Amfibius Rex viser at Bjørn Ousland er på riktig vei etter en periode med noe slappe og halvmorsomme stripeserier.

Bonus 2: Anmeldelse av Siggen & Piggen.

Bjørn Ousland
Siggen & Piggen 1: På frifot
Bladkompaniet 1998

Ousland var på ingen måte blant de groveste Pyton-tegnerne. Selv om Helliter’n og Halvliter’n aldri hadde sluppet til andre steder enn Pyton, var han langt unna «verstinger» som Tom Ostad og Kristian B. Walters. Etter Pyton har Ousland vendt pennen mot tenåringene Siggen & Piggen, som er fast inventar i Tommy og Tigern, og tonet ned rølpehumoren.

Dessverre synes jeg Ousland er blitt for snill og tannløs, stripene vekker aldri mer enn høflig humring og trekk på smilebåndet. Siggen og Piggen har nettopp flyttet hjemmefra, og Ousland treffer ofte deres opprørstrang fint på kornet. Men han er ikke frekk og skarp nok. Siggen & Piggen er ganske så familievennlig, og det var neppe meningen?

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Advertisements

2 kommentar

  1. […] av støtte fra kommunen. Ikke bare for ungdom Sammen med Steffen Kverneland, Siri Dokken og Bjørn Ousland er Midthun det norske innslaget i SeriNord-utstillingen, som i tillegg teller 13 serieskapere fra […]

  2. […] norske serieskapere; Frode Øverli, Jason, Lise Myhre, Karine Haaland, InkaLill, Arild Midthun og Bjørn Ousland, her er store svenske kultfavoritter som Charlie «Arne And» Christensen og Martin «Rocky» […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: