Gla’-rap med K-os

Var det ingen andre enn meg som likte K-os’ debutalbum Exit og oppfølgeren Joyful Rebellion? Nå er kanadieren tilbake med Can’t Fly Without Gravity.

K-os
Exit
EMI 2002
5/6

Kanadisk multitalent.

Kheaven Brereton kjenner neppe den norske betydningen av artistnavnet K-os (uttales ”chaos”), men den kanadiske rapperen, gitaristen, sangeren og produsenten er et svært koselig bekjentskap i en stadig mer industrialisert hiphopbransje.

”Hip hop is dyin’, it’s all Darth Vader”, rapper han i ”Fantastique”, men Exit er heldigvis ikke nok en dose nostalgisk fjaseri. K-os er en fremtidsrettet nostalgiker som savner humor og variasjon i dagens hiphop, men svarer ikke med retrofiksert trangsynthet à la People Under The Stairs og Dilated Peoples.

Dette er en visjonær og fremfor alt leken plate som feier innom reggae, r&b, pop og flamenco uten noen gang å miste hiphop-nerven. Exit oser av sjel og positive vibber i stil med A Tribe Called Quest, Fugees, Bob Marley og Common, men de nærmeste slektningene er utvilsomt landsmennene Dream Warriors og deres glemte klassiker And Now the Legacy Begins. Skikkelig kos!

K-os
Joyful Rebellion
EMI 2004
5/6

Det er lov å være blid. Også i hiphop.

”I’m just a b-boy, and it brings me joy”, synger Kheaven “K-os” Brereton i “B-Boy Stance”, og på oppfølgeren til den flotte debuten Exit minner kanadieren oss om hvor viktig livsglede og lek er i hiphop.

”A Tribe Called Quest, The Fugees, Rakim og The Roots skapte K-os,” skriver han selv i takkelisten, og det er nøyaktig slik det høres ut. Uten at det noen gang låter bakstreversk, for K-os har blikket rettet fremover.

Du har kanskje hørt jazzfunky ”Crabbuckit” (a-listet på Petre), og resten av albumet er like sprudlende og lekent. K-os låner fra jazz, reggae, dub, disco, gospel og gudene vet hva – med ankeret festet i klassiske og positive hiphopverdier.

Han pøser på med akustiske gitarer, mariachitrompeter, strykere og tablas, og rapper, synger, spiller og produserer som et enmanns-OutKast i fri dressur. Dette er da også den mest vellykkede sjangerknuseren i hiphop siden nettopp Speakerboxxx/The Love Below, og kanskje det beste kanadiske hiphopalbumet noensinne.

 

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.