Apropos ingenting: Min slakt av boka om det kortlivde nyhetsmagasinet Memo.
Sigurd Smidesang Rønningen og Reidar Mide Solberg
Kaptein Memo: En beretning om visjoner, konflikter og nederlag i Avishuset Dagbladet
Kagge 2007, 208 sider
Historien om magasinet få ville kjøpe, i en bok enda færre vil lese.
Håvard Melnæs er et hederlig unntak, men når journalister skriver kritisk om journalistikk ender de ofte opp i en slags helterolle. Erik Tumyrs Journalistjævler var en øldunstende fortelling om egne bedrifter ispedd rørete etikk, og Kaptein Memo kommer seilende med så mye bitterhet og sladder at det meste burde forblitt rundt ølglassene på Presseklubben.
Memo-journalistene Sigurd S. Rønningen og Reidar M. Solberg forteller åpent og lettlest om lanseringen og grunnstøtingen av Dagbladets prestisjeprosjekt Memo. Våre helter er magasinets journalister, som får sine drømmer om å lage Norges første nyhetsmagasin ødelagt av en slem redaktør, en lat markedssjef, en tafatt direktør og andre sjefer. Det meste er navlepilling, der man er mest opptatt av å finne syndebukker for navleloet.
Memo var utvilsomt preget av svak ledelse, men hvorfor Dagbladets årelange planlegging endte opp som en parodi på manglende visjoner og høy sigarføring får vi ikke noe skikkelig svar på.
Historien er preget av forvirrende tidshopp, store hull og uteblivelser. At Ny Tids lansering som nyhetsmagasin slo Memo på målstreken nevnes ikke, og når redaktør Kristine Moody vinner kampen om fortsatt ukentlige utgivelser er slaget plutselig tapt tre sider senere.
Historien om Memo er bare ett kapittel i den langt mer interessante fortellingen om Dagbladet på 1990- og 2000-tallet. Vi som er interessert finner lite nytt, bortsett fra det som alt har stått i avisene, og alle andre vil ikke bli fenget av Memo denne gangen heller.
Opprinnelig publisert i Ny Tid.
Øyvind Holen 