Foslis metode

Her er director’s cut-versjonen av gårsdagens Dagbladet-innlegg i Groruddalen-debatten. Det vil si, dette starta egentlig som et blogginnlegg, men este ut til noe større:

Halvor Fosli fremstiller feilaktig Groruddalen som et sosialdemokratisk paradis som ble ødelagt av innvandrere. Og bruker min bok som bevis.

Først: Å belyse problemer i Groruddalen som følge av innvandring er et helt legitimt utgangspunkt for en bok, og jeg vil ikke diskutere eller argumentere mot de som er intervjuet anonymt i boka Fremmed i eget land: Samtaler med den tause majoritet.

Jeg tviler ikke på de intervjuedes opplevelser og følelser, selv om det ikke finnes noe grunnlag for å hevde at disse representerer «den tause, norske majoritet», slik forfatter Halvor Fosli gjør. Det jeg vil gripe fatt i er Foslis beskrivelse av dalens historien og bruken av min bok, Groruddalen: En reiseskildring (Cappelen 2005).

For Fosli både overdriver idyllen i bydelene før innvandrere kom – og problemene som følger. Når han i tillegg ignorerer spørsmål om både klasse og andre sosiale og økonomiske faktorer, kommer skildringen av Groruddalen helt ut av balanse.

Fosli bruker villig statistikk som viser at etnisk norske nordmenn flytter ut av dalen, men nevner ikke at kriminaliteten, og da særlig ungdomskriminaliteten, har gått kraftig ned de siste ti årene, eller at skolene, tross høy minoritetsandel, når til dels gode resultater, alt ifølge Aftenposten-saken «Fem myter om Groruddalen» fra i fjor.

Han gjør heller ikke noe forsøk på å gå dypere inn i den etniske og religiøse sammensetningen i Groruddalens befolkning, for eksempel at polakker på kort tid er blitt den største innvandrergruppen i Norge. Til det er han for opptatt med å lytte til intervjuobjektenes gjentatte hamring på de pakistanske og somaliske minoritetene, som totalt utgjør 70.000 mennesker i Norge. Leser man Fremmed i eget land får man inntrykk av at alle disse bor i blokk i Groruddalen.

Groruddalen har vært Innflytterdalen i over hundre år, utfordringer med nye landsmenn har vært tema siden tyske og svenske steinarbeidere bosatte seg her for over 100 år siden. Men området ble virkelig snudd på hodet da de nye drabantbyene skjøt i været i 1950-, 60- og 70-årene, da fiskere, husmannsfolk, arbeidere og lærere fra hele Norge bosatte seg i nye boligområder i høyt tempo.

Den gang som nå hadde Groruddalen de laveste boligprisene i Oslo, det var for eksempel hit mine foreldre, en fiskerdatter fra Ona og en lærersønn fra Bergen, flyttet i 1976. De fire bydelene som utgjør det vi kaller Groruddalen, Bjerke, Stovner, Grorud og Alna, huser i dag rundt 130.000 av Oslos innbyggere. Det er like mange som i Stavanger, det er som om alle Sogn og Fjordanes beboere måtte stappe seg inn på knappe 37 kvadratkilometer.

Dette området har aldri vært problemfritt, men i boka framstiller Fosli Groruddalen som «et paradis for barnefamilier» før innvandrerne kom, et tett og sammensveiset lokalsamfunn som gjennomgikk «store forandringer på kort tid». Han skriver:

FullSizeRender

Dette beskriver virkeligheten for noen, men langt fra alle. Det ligger nærmere utopien om hva byplanleggerne håpet de nye drabantbyene i Groruddalen skulle bli. For mange ble hverdagen fylt med store utfordringer som følge av befolkningseksplosjonen, eller som jeg skriver i min egen bok, Groruddalen: En reiseskildring (Cappelen 2005):

«Drabantbyene i dalen vokste fram som en del av den sosialdemokratiske drømmen om arbeidernes grønne lunger, og fra 1960 til 1990 økte innbyggertallet med 70 prosent. Befolkningseksplosjonen førte til avisoverskrifter om gettodannelser, drap, isolasjon, sosial nød og ungdomskriminalitet.»

Ja, og dette var før innvandrerne flyttet inn for fullt. Betegnende nok låner Fosli avsnittet over fra boka mi, bortsett fra den siste setningen.

Stovner ble for eksempel slumstemplet alt i i 1975, samme år som Stovner senter og t-banestasjon åpnet dørene, etter at «Stovner-rapporten» ble publisert i bladet Sinnets Helse. Det var ikke måte på elendighet: Barn ble analfabeter, og hadde verken greie på navn på ukedager eller årstidene. De visste ikke når de var født eller hvor de bodde. Barna ble deprimerte, mens lærerne brøt sammen.

”Et miljø som innbyr til passivitet, hærverk og nederlag,” konkluderte rapporten. ”Drabantbytragedien” skrev Aftenposten på lederplass. Stovner ble turistattraksjon, og folk la søndagsturen til bydelen for å titte på ”analfabetene”.

Vi er ikke kommet så mye lengre i dag, nå oppfordrer leserbrevskribenter oss til å «Ta T-banen til Stovner senter og se sjøl…». Se på hva da? Hudfargen til folk på senteret? 1970-årenes angst for bomaskiner og fremmedgjøring er blitt erstattet av bekymring over etnisk og religiøs sammensetning og «hvit flukt», ellers er alt ved det gamle.

Jeg skal ikke underslå at innvandringen byr på nye og vanskelige utfordringer, ikke minst i skoleverket, men ingen idyll er blitt knust på veien. Dette har jeg altså skrevet en bok om, en bok som Fosli har lest og siterer friskt fra, men der han bare plukker med seg ting som passer med den virkeligheten han ønsker å skildre. Her er noen flere eksempler på Foslis metode:

Min bok blir brukt som eksempel på hvordan Groruddalen var en sosialdemokratisk barnefamilieidyll, i sin innledning skriver Fosli følgende avsnitt: ”Drabantbyene i Groruddalen var norskdominerte til langt ut i 1980-årene. Og de var et paradis for barnefamilier. Holen skriver svært positivt om sin oppvekst på 80-tallets Lindeberg: Det var ’barnevennligheten satt i system’, ungene lekte ute hele tida, hele året, alle voksne måtte ha stor toleranse for barnelyder. Drabantbyene ble befolket av de ikke spesielt fattige, ikke de spesielt rike; et mellomlag av solide lønnsarbeidere, et tilnærmet klasseløst samfunn der det var få forskjeller mellom blokk- og rekkehusfolket, ifølge Holen.”

Det Fosli ikke nevner var at innvandrerne allerede hadde flytta inn i min barndomsidyll. Flertallet av mine barndomsvenner var riktignok «etnisk norske», men barna som lekte med mellom blokkene og rekkehusene i vesle Asken borettslag (134 leiligheter da som nå) kom også fra India, Gambia, Jugoslavia, Karibia og Spania.

Jeg skrev også dette: «På 1970- og 1980-tallet begynte folk i Groruddalen å bli vant med å bo side om side med innvandrere, og mange oppdaget gleden ved å spise sterk indisk mat, søte og mystiske godterier og fylte jugoslaviske paprikaer hjemme hos kompiser. Vi oppdaget asiatisk og afrikansk musikk, og fikk oppleve gleden og forundringen ved å se en indisk storfilm – simultanoversatt av indiske naboer … vi blandet inn gloser på hindi og spansk lenge før kebabnorsk ble et fenomen.»

Innvandrerne var allerede i 1970-årene en del av min lykkelige barndom, i et borettslag som ble opprettet i 1976, og der det ikke fantes noen «innfødte» fra før. Alle var nemlig innflyttere. I 2005 skrev jeg dette: «I dag er det tyrkiske, pakistanske og nordafrikanske barn som dominerer på lekeplassene, mens voksne afrikanere spiller Mory Kante på full guffe på terrassen. Innvandrerne er ikke lenger bare et eksotisk innslag i hverdagen, men en stor og – for noen – truende minoritet.»

Og allerede i 1990 oppfordret organisasjonen Tverrpolitisk Velger-Initiativ byrådet i Oslo til å regulere befolkningssammensetningen på Lindeberg, i frykt for forslumming og leilighetssalg til dumpingpriser. Det endte med i en mislykka underskriftsauksjon, og 25 år senere lar slummen fortsatt vente på seg.

Men dette skriver ikke Fosli noe om, isteden trekker han inn faren min som sannhetsvitne.

Ja, ikke alle som forteller om sine erfaringer med innvandrere i Groruddalen i Fremmed i eget land er anonyme, og her kunne det blitt interessant. Min far, Odd Johan Holen, har bodd på Lindeberg i Alna bydel siden 1976, og har sett hvordan nabolaget har endra seg gjennom snart 40 år. En samtale med ham om innvandring og Groruddalen er alltid interessant, og han ville neppe krevd anonymitet heller.

Men han har kanskje ikke de rette meningene? Fosli tok aldri kontakt, men nøyer seg med å plukke med seg de to eksemplene han finner i «Groruddalen: En reiseskildring» som styrker hans «innvandring som problem»-verdensbilde. Først denne fotnoten

FullSizeRender (1)

Så da brytes vel idyllen? Det eneste leserne av Foslis bok får vite om hverdagen i Asken borettslag videre er denne beretningen, som også gjenfortelles fra min bok: «da Asken borettslag skulle feire sin 25-årsdag i 2001, kollapset planleggingen på grunn av uenighet mellom nordmenn og muslimske innvandrere. Sistnevnte stilte nemlig to krav: Det skulle ikke serveres alkohol. Greit nok. Innvandrerkvinnene kunne heller ikke være i samme rom som norske menn, så festen måtte holdes i to atskilte rom. På det punktet nyttet det ikke å forhandle for noen av partene, og festen ble avlyst.»

Verdensbildet er bekreftet: Idyllen brister når innvandrerfamiliene flytter inn, selv jubileumsfesten punkterer. Det Fosli derimot ikke siterer er den umiddelbart påfølgende uttalelsen fra pappa:

”Bortsett fra dette [jubileumsfesten], har det ikke vært store problemer på grunn av innvandrerne, men de representerer en forandring jeg ikke vet hvordan jeg takler ennå. Du har selvsagt beboere som ikke holder reglene og ikke engasjerer seg, men det har ikke noe med nasjonalitet å gjøre, men handler om mennesketype og hensynsløshet. Men du så det på revyen [vi hadde nettopp sett revyen til Lindebergskolenes musikkorps og Jeriko Skolekor]; det var nesten ingen innvandrere i korpset eller blant publikum. De har ennå ikke begynt å delta i samfunnet på samme vis som de engasjerte nordmennene. Men det eneste store problemet er at prisene på leilighetene her ikke stiger like raskt som ellers i Oslo.”

Ett – 1 – stort problem med innvandrere i borettslaget i løpet av 39 år altså.

Ti år etter denne samtalen er det fortsatt de små hverdagsfrustrasjonene som preger mitt barndomshjem, som at «innvandrerne holder seg for seg selv» og «det er bare utenlandske barn på lekeplassen». Dette er selvsagt viktige utfordringer i integreringen, men det er ikke store, uoverskuelige problemer. I et intervju med Nettavisen fastslår Fosli at «det er for sent for Groruddalen», mens en av kildene i boka hevder at «hele Groruddalen er ødelagt».

Dette er selvsagt sludder. Tviler du, kan du bare sette deg på T-banen for å se selv. Pappa byr på kaffe.

Advertisements

2 kommentar

  1. […] bidrag i høstens drabantbydebatt finner du her og […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: