Tungvektfinale: Dizzee Rascal vs Wiley

Brithop-uka, dag 4: Jeg kåret Wiley til vinner da han og rivalen Dizzee Rascal ga ut album samtidig i 2007, selv om sistnevnte nok solgte mest plater.

Mer britisk hiphop her og her.

Dizzee Rascal
Maths + English
XL Recordings/Playground 2007
3/6

Wiley
Playtime Is Over
Big Dada/VME 2007
5/6

Veteranen Wiley knuser regjerende grime-mester Dizzee Rascal.

Dette er grime-scenens svar på boksekampen mellom George Foreman og Evander Holyfield i 1987, den selvsikre verdensmesteren som overraskende rystes av gamlefar. Men der Foreman bare fikk Holyfield ut av balanse og tapte på poeng etter 12 runder, sender Wiley (30) verdensvante Dizzee Rascal (22) rett i dørken med en kombinasjon av harde svingslag, kjappe uppercuts og ustoppelig energi.

I den kroniske undervurderingen av britisk hiphop glemmer man ofte kreativiteten innen hiphopinspirert klubbmusikk, og hvordan enhver nyvinning føder nye stjerner før trenden falmer og går ned i undergrunnen igjen. Triphop ga oss Massive Attack og Portishead, Goldie ble den første og eneste drum’n’bass-superstjernen, mens Craig David og The Streets begge hadde røtter i UK garage-scenen.

Med maskingevær-rim og harde beats er ”grime” 2000-tallets viktigste tilvekst på stamtreet, og med Boy In Da Corner ble rapperen Dizzee Rascal sjangerens første stjerne i 2003.

Maths + English er London-rapperens tredje album, og typisk for en selverklært ”ghetto superstar” som prøver å tilfredsstille for mange på en gang. Tekstene sirkler rundt gangstastil, kjekkasprat, enkel poplyrikk og personlige anslag, men selv om låter som ”Suk My Dick” og ”Where’s Da G’s” skjuler seg bak et skinn av ironi blir resultatet heller småklamt.

Både Texas-gangsterne UGK og popstjernen Lily Allen er på gjestelisten, og dette er Dizzees forsøk på å lage et dansbart, globalt og hypermoderne popalbum. Det funker strålende i UK garage-aktige ”Flex”, den fengende Nike-reklamen ”Bubbles” og ikke minst ”Da Feelin’”, der jazzete drum’n’bass møter amerikansk smurfesoul mens Dizzee hyller sommeren. Men ellers blir dette for ujevnt.

Mens Dizzee flørter med USA og hitlistene har andre grime-artister trukket seg ned i undergrunnen igjen. Deriblant Wiley, Dizzees gamle læremester og senere erkefiende, som med 2004s Treddin’ On Thin Ice ga oss et av de mest gjennomførte grime-albumene.

De siste årene har han oversvømt markedet med mixtapes, og i vinter annonserte han sin egen førtidspensjonering etter Playtime Is Over. ”Letter 2 Dizzee” er et diffust forsøk på å begrave stridsøksen med sin gamle disippel, men det er aggresjonen Wiley spyr ut over sine skjelettaktige elektrobeats som gir albumet energien og drivet Dizzee savner.

Og hvis noen trodde Wiley var blitt bløt på sine gamle dager, rapper han ”you may think we’re the getalong gang / But half of us don’t get along, gang”. Slik skal det låte fra en kar som har hatt feider med godt over 20 ulike grime-rappere og -grupperinger. Wiley er kanskje en umelodiøs hissigpropp og selvopptatt undergrunnsgrinebiter, men akkurat derfor vinner han denne tvekampen. Noen ganger er det kompromissløse best.

PS! Heldigvis har Wiley alt rukket å avlyse førtidspensjoneringen før vi rakk å si ”Jay-Z”.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.