Brithop-røkla

Brithop-uka, dag 5: En pen bukett album innenfor brithop og beslektede sjangre.

For ikke å glemme svensk grime. Norsk grime finner du her.

Mer britisk hiphop her og her.

Plus One
Champion Sounds
DMC/Goldhead 2002
5/6

Skeptisk til britisk hiphop? Er det fortsatt noe å hente i drum‘n’bass? Den engelske dj’en Plus One gir deg svar på begge spørsmålene i en håndvending.

Mannen som står på flest gjestelister verden over er også medlem i dj-kollektivet Scratch Perverts og vant det årlige DMC-verdensmesterskapet. Men på denne doble miksplata legger han klokelig til side de største showoff-faktene til fordel for en ektefølt misjonering for britisk hiphop og drum’n’ bass.

Første cd rommer godbiter fra gamle og nye navn som Skitz, Roots Manuva, Blade, Blak Twang og beatbokseren Killa Kela, og viser at brithop for lengst har funnet sin egenart – ikke minst musikalsk. Det er i det hele tatt en annen stemning og groove du ikke finner over Atlanterhavet, og denne miksen er et overbevisende dokumentering av en vital undergrunnsscene.

Men Plus One nøyer seg ikke med hiphopbriljering, og andre cd byr på et kalas av kjappe breakbeats, bongotrommer og tung, tung bass. Han byr på harde og mørke rytmer som vekker minner om da drum’n’bass het jungle, med høydepunkter fra Krust, Dillinja, DJ Clipz og Q Projects klassiske ”Champion Sound”.

Skjønner du ikke hva jeg snakker om? Da bør du skaffe deg denne, for Plus One forklarer gledene med brithop og mørk drum’n’bass bedre enn jeg noen gang kan drømme om.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Dynamite MC
World of Dynamite
Strong Records/Ultimate Dilemma/Playground 2004
5/6

Hjemme hos Dynamite MC er det plass til hiphop, drum’n’bass, twostep, dancehall og breakbeat.

Britisk hiphop har alltid slitt med et lillebrorkompleks overfor USA, og minimalistisk brithop har store problemer med å hevde seg. Mer spennende blir det når engelske rappere hiver av seg hiphop-tvangstrøyen, for isteden å utforske den rike klubbscenen på øya. Dominic Smith alias Dynamite MC gjør dette til gangs.

Han har lenge vært et hett navn i drum ‘n’ bass-kretser, og hans vokalkunster var med på å heve In the Møde av Roni Size. Solodebuten hans er delt opp i tre «rom»; for hip hop, twostep og drum ‘n’ bass. Grensene er flytende, for Dynamite sneier også innom dancehall og breakbeat.

Dermed blir World of Dynamite et spennende kart over de røffere avgreningene i engelsk klubbmusikk: Fra breakbeat-fulltrefferen «Rush the DJ» via Elephant Man-bidraget «Pressure (The Warning)» til flotte samarbeid med folk som Wookie (twostep), Zinc (breakbeat) og Roni Size (drum ‘n’ bass).

Rodney P
The Future
Riddim Killa/VME 2004
4/6

Med Dizzee Rascal og Roots Manuva i spissen er det gode dager for britisk hiphop, godt hjulpet av manglende genrerespekt. Veteranen Rodney P (London Posse) feier innom reggae, dancehall, dub, r&b og hiphop med et solid album som både er comeback og solodebut.

Opprinnelig publisert i Aftenposten.

Kano
London Town
679 Recordings/Warner 2007
3/6

Kano vil tilfredsstille alle på en gang.

Der debutalbumet til Kane Robinson viste fram en skrubbsulten grimerapper rett fra London-undergrunnen, er oppfølgeren lyden av en som vil erobre verden.

Kano er stilmessig inspirert av ikoner om The Notorious B.I.G. og Jay-Z, men tekstmessig surrer han rundt i sin lokale London-navle, og pakker det inn i musikk som skal treffe hele segmentet innen dagens urbane popmusikk.

Vi får gjester som Damon Albarn, dancehall-energibomben Vybz Kartel, Craig David og årets Lilly Allen – Kate Nash, men problemet er at musikken alltid tilpasses gjestene mens Kano reduseres til kameleon.

”Buss It Up” er steintøff dancehall og ”Feel Free” kunne ha vært Gorillaz, men gjestenes egne album er bedre investeringer enn London Town.

Og når turen til strippebaren i ”Bad Boy” etterfølges av en politisk gitarballade inspirert av Junior Murvins ”Police & Thieves” understreker det inntrykket av en rapper som ikke helt vet hva han skal bruke talentet sitt til.

Lisa Maffia
First Lady
Independiente 2003
3/6

USA-flørting fra So Solid-medlem.

UK garage-kollektivet So Solid Crew er blitt tabloidyndlinger i Storbritannia på grunn av en endeløs rekke med vold, drap og skandaler. Det er ikke det minste rart at musikken havner i skyggen, og da hjelper det lite med halvveis vellykkede soloplater som denne fra Lisa Maffia (hun heter faktisk det).

Det er flere problemer med platen. For det første har Maffia en heller svak og flat sangstemme, og låtene trenger hjelp fra oppfinnsom produksjon og So Solid-rappere for å stå seg. For det andre går albumet i samme felle som Mis-Teeq og Ms. Dynamite ved å flørte i overkant mye med amerikansk r&b isteden for å dyrke UK garage-scenens særpreg.

Ånden fra Beyoncé, Aaliyah og Timbaland hviler tungt over albumet og Maffia har ikke stemme til å tåle sammenligningen. Enkeltspor som ”So Solid Party”, ”Night Crawler” og ”All Over” er godlåter, men vent heller på debuten til den engelske rapperen Dizzee Rascal før du sjekker ut Lisa Maffia.

Max Peezay
Discokommittén
Devrim Productions/V2/Bonnier Amigo 2005
4/6

En svensk Dizzee Rascal.

Det er glemt i dag, men tidlig på 1990-tallet var den norske hiphopscenen like inspirert av engelske grupper som Gunshot og Hijack som amerikansk hiphop. Nå som ”brithop” opplever en renessanse med artister som Roots Manuva, The Streets, Dizzee Rascal og den eksplosive grimescenen var det bare et tidsspørsmål før vi fikk noen skandinaviske avleggere, og som vanlig er svenskene først.

Bak aliaset Max Peezay skjuler Tom Phia fra gruppen Fjärde Världen seg, og Discokommittén er det første svenske grime-albumet, sterkt preget av sjangerens varemerker: Temposterk rapping, aggressiv elektroproduksjon, beinharde rytmer og hissige og samfunnskritiske tekster.

Det krever litt tilvenningstid, men fungerer overraskende bra som et spark i baken på en stagnert svensk hiphopscene. Max Peezay står nok vel mye i gjeld til sine London-favoritter, men personlig synes jeg det er moro med en hiphopartist så anglofil at vi må tilbake til B.O.L.T. Warhead og Warlocks’ debutalbum for å finne maken.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: