Gluecifer-katalogen

Gluecifer ser ut til å holde seg i den stadig mer eksklusive klubben «band som aldri kommer til å gjenforenes, selv om de kan» (andre medlemmer er ABBA, The Smiths og Hüsker Dü), men nå er Glue-katalogen gjenutgitt på Konkurs Productions, selskapet til gitarist Arne «Captain Poon» Skagen.

Så da blir det «Scandinavian Rawk»-uke på bloggen. Savner du Turboneger ligger de alt ute her, her, her og her. Mer Gluecifer her.

1: Osloposten-sak fra 1998: Rockeundergrunnen satser europeisk

De selger nesten ingen ting i Norge, men Europa vil ha dem. Seks osloband bruker vintermånedene på å turnere i Europa.

Men det er forskjell på utenlandsfarerne: Mens rockerne i Gluecifer mesker seg på en toetasjers luksusbuss med sovekupeer, reiser duoen Origami vs. Manipura avgårde med Interrail-billett og inntar sovestilling på utlånte sofaer.

– Vi satser nesten ikke på Norge, det er mye mer å vinne i Europa, forteller Rolf Yngve Uggen i Gluecifer.

Oversett hjemme
De knallharde rock’n’rollerne spilte i går den første av 30 europakonserter sammen med svenske The Hellacopters. Plata Ridin’ the Tiger selger langt bedre i Europa og har fått svært rosende omtale i Aftonbladet og Expressen, men ble oversett av Akersgata.

Drunk, Kåre & The Cavemen, Schweinhund og We er også ute på Europa-tur i vinter. Med unntak av Kåre & The Cavemen har gruppene bare stusslige salgstall i Norge og tilnærmet null oppmerksomhet i pressen.

– Europa har et større marked og publikum er mer åpne for nye vibber. Selv uten plate klarte vi å samle fulle hus på fjorårets turné, forteller Bård Jemtland i Drunk.

Oslobandet består av medlemmer fra So Much Hate og Life… But How To Live It? som allerede i 1987 satset hardt på Europa. Etterfulgt av Motorpsychos voldsomme turnéarbeid banet gruppene veien for norsk musikk på kontinentet.

Populær undergrunn
– Norsk undergrunnsmusikk får mye respons fra Europa, noe vår lille turné bare er ett eksempel på, forteller Benny Braaten, en halvdel av det noe eksperimentelle Origami vs. Manipura, som i to omganger drar rundt halve Europa i år.

Ved hjelp av samplere, kassetter, bassgitar og andre effekter skaper Benny og makker Neil Solheim technolignende musikk, eller lyd, som de selv kaller det. Benny har gitt ut hele 14 plater siden 1994, under ni forskjellige aliaser. Og musikken blir lagt merke til: Origami har spilt sammen med Einstürzende Neubauten og undergrunnshelten Michael Gira (Swans) vil selv gi ut en plate med Origami Arktika og Deathprod i USA.

– Mye ligger og ulmer i den norske undergrunnen, og Europa har virkelig begynt å se mot Norge, mener Neil Solheim.

2: Osloposten-anmeldelse av sjutommere fra Datsun og Gluecifer (anmeldte også Ridin’ the Tiger, men fant den ikke. Samme med reportasje fra Roskilde).

Datsun
Bangerang…(There Goes My Ass) 7»
Hit Me! Records 1997

Gluecifer
Shitty City 7»
Hit Me! Records 1997

Samleplata Best of Duplex samlekassetter rommet nærmere 30 forskjellige konstellasjoner av Gartnerlosjen. Kristopher Schau fra ‘losjen er nå frontfigur i Datsun, forkledd som rockens redningsmann Gary Backseat, iført solbriller, v-gitar og drosjeuniform. Datsun leverer tre røffe, tøffe pønklåter på vinyl, beklageligvis med noe pinglete lyd. Mye bedre enn Duplex-plata er det i alle fall, og en riktig vei å gå.

Men Datsun må pent finne seg i å bli blåst av banen av Gluecifer, og deres ferske vinylsingel. Plata kan trygt anskaffes av dem som fant fram luftgitaren da Ridin’ The Tiger kom ut tidligere i år. For dere som ikke kjenner til gruppa er det på høy tid å undersøke nærmere. Gluecifer spiller beintøff og rølpete rock’n’roll i et møkkete og nedslitt lokale der både Stooges og Kiss også holder hus.

3: Osloposten-anmeldelse av sjutommer.

Gluecifer
Get That Psycho Out Of My Face 7»
Munster Records/HS 1999

Når hviler Gluecifer? Spørsmålet melder seg når gruppa igjen har rukket å gi ut en fortreffelig vinylsingle innimellom deres omfattende konsertvirksomhet.

«Get That Psycho Out Of My Face» er en rølpete, grisete og herlig boogierocker, og Biff Malibu synger med en selvsikkerhet som skal komme godt med når gruppa åpner Roskilde-festivalen i juli. På b-siden spruter bandet uante mengder liv inn i Status Quos «Drifting Away».

Starter boogierock-revivalen her? Lekker innpakning fra spanske Munster Records hjelper også.

3. Bergens Tidende-anmeldelse av Automatic Thrill.

Gluecifer
Automatic Thrill
Sony 2004
4/6

Fortsatt et av Norges tøffeste rockeband. Og fortsatt litt kjedelig i lengden på plate.

En Gluecifer-konsert er noe av det morsomste du kan se på en norsk scene, og bandet har reddet mang en festival fra kjedsomheten. Men de sliter med samme problem som Cato Salsa Experience; i øyeblikket tenker du ”wow, så fett” – men når konserten er avsluttet sliter du med hukommelsen. Den gode følelsen sitter igjen, men låtene sliter med å feste seg.

Gluecifer viser fortsatt frem solid variasjon, energi og øs innen sin gren av tøff, selvsikker og klassisk rock’n’roll, og Automatic Thrill gir et voldsomt adrenalinrush under de første gjennomlyttingene.

Men på femte, sjette og niende gjennomlytting melder slitasjeskadene seg, og Gluecifers mangel på virkelig særpreg stiger til overflaten. De klassiske rockereferansene står i kø, og gjengen har nok også hørt en del på Queens of the Stone Age siden sist. Men sammenlignet med de voldsomme overdrivelsene til Turboneger eller den ungdommelige gløden til Silver, er Gluecifer fortsatt litt traust og trygt.