WE vil ha mer

Hovseter-heltene WE passa aldri helt inn i Scandinavian Rawk-bølgen, men jeg tar dem med likevel.

Kan vi håpe på en ny plate, flere konserter? Hvis ikke synes jeg synd på deg som ikke fikk oppleve dem på scenen.

1: 1999-intervju fra Osloposten. 

Oslobandet WE spiller ikke lenger i folketomme lokaler i Lillestrøm. Radbrekking av norske evergreens på tv hører også fortiden til. Nå drar kvartetten på en måneds europaturné.

Fellesturné med forbildene i amerikanske Masters of Reality. 23 spillejobber på 29 dager i seks land. Den gamle minibussen er byttet ut med en turnébuss i to etasjer. To nye plateutgivelser.

WE har kommet langt siden starten mellom AC/DC- og Led Zeppelin-plakatene i øvingslokalene på Hovseter fritidsklubb, men gamle fiaskoer er ikke helt glemt.

– Vår flaueste konsert var på Martins Rock Café i Lillestrøm midt i uken. Før konserten snurret Phil Collins-balladene på anlegget. Vi var midt i en tyngre metalfase, og enset ikke ønskene fra de 10-15 tilstedeværende som ba om å få høre noe rolig. Vi kjørte løpet vårt, noe som endte med at alle gjestene forlot stedet til fordel for nabopuben, mens hun som jobbet i baren flyktet inn på kjøkkenet for å vaske opp. Vi spilte konserten uten tilhørere, men da vi avsluttet strømmet alle tilbake. Da vi reiste var puben helt full av folk, knegger vokalist Thomas Felberg.

Årsbeste
Sammen med gitarist Don Dons, trommeslager Krisvaag og bassist Geir Anders Jensen alias Goshie har Felberg spilt inn fire WE-plater. Osloposten bekskrev årets Livin’ The Lore som en av de beste norske rockeplatene på lange tider. Denne og 1997s Wooferwheels har for alvor åpnet dørene ned til Europas rockeklubber.

– På Forum i den tyske byen Enger spilte vi i fjor for et stappfullt lokale med 600 mennesker. Det var så fullt av vi såvidt slapp frem til scenen for å spille, og publikum kunne låtene våre.

Her hjemme er WE mest beryktet som bandet som maltrakterte norske popslagere i NRK-programmet The Show i 1992, en klar forløper for dagens populære humorprogrammer.

– Vi jobbet i et halvt år med å ødelegge norske evergreens. Jobben fikk vi ved en tilfeldighet, og hadde et lite håp om å bli oppdaget. Vi tok jobben skikkelig seriøst, og skjønte vel egentlig ikke hvor morsomt programmet var. Det var veldig forut for sin tid.

Blant høydepunktene var fremføringen av «Kjærlighet» med innlagt brenning av Sissel Kyrkjebø-plateomslag, samt avsaging av hodet på en Jahn Teigen-pappfigur.

Steinhardt
De siste årene har WE konsentrert seg om å utvikle sin egen seige og harde rock. Kvartetten er blitt plassert i den relativt unge «stonerrock»-sjangeren, sammen med grupper som Kyuss, Fu Manchu, Monster Magnet, Queens of the Stone Age og forbildene Masters of Reality.

– Stonerrock kan best beskrives som skjev, psykedelisk rock, og ikke så veldig forskjellig fra det Black Sabbath gjorde på 70-tallet. Vi er ikke et rent stonerrockband, men vi er et skjevt, psykedelisk rockeband, forklarer Thomas.

– Hvordan kom dere i kontakt med heltene Masters of Reality?

– Vi så en konsert med gruppa i Tyskland i fjor, og klarte å snike oss inn på turnébussen deres etterpå. Vi forklarte hvem vi var og hva vi gjorde, og de kicka slik på oss at de gjerne ville ha med oss på turné, forteller Geir.

We har forlengst mistet oversikten over hvor mange konserter de har spilt, tallet ligger et sted mellom 200 og 300.

– Et rockeband modnes med alderen. Vårt endelige mål er å lage en rockeopera, som The Who gjorde med Tommy. The Who var det mest møkkete rock’n’roll-bandet du kunne tenke deg, men samtidig kunne de gjøre noe som var såpass «far out», drømmer Thomas.

– Dessuten vil vi spille i hver eneste liten bygd og dorf i hele verden.

Fakta – WE-turné 1999

* 19. august 1999 starter den fjerde og største europaturneen til WE, sammen med Masters of Reality, i Frankfurt, Tyskland.
* Etter det går turen til Østerrike, Sveits, Slovakia, Nederland og Storbritannia, deriblant tre festivaljobber.
* Til denne turneen satser WE å gi ut to vinylsingler på et tysk og et nederlandsk plateselskap.
* 23. september starter en svensk turné på sju konserter, som fortsetter med fire konserter i Nord-Norge.
* 15. oktober er WE tilbake i Oslo, og feirer med konsert på Milliways, Chateau Neuf.

2: Osloposten-anmeldelse av Wooferwheels.

last ned

WE
Wooferwheels
Voices Of Wonder 1997

Gruppa WE holder seg i samme nabolag som Dødsverk med sin tredje plate. Det er snakk og dyster og hard rock, men med et mer tradisjonelt heavy metal-uttrykk. Mye innflytelse er også hentet fra 70-tallets mektige progrock og til og med tysk instrumentalrock fra samme ti år, såkalt «krautrock».

Wooferwheels er et mektig stykke musikk, med voldsom gitaronani, kraftfull vokal og utflytende melodier, som gjerne holder det gående i åtte-ni minutter. Titler som «Stuks Of Khun De Prorock» sier også sitt.

Når dette er sagt, skal det også fram at We gjør dette på en svært dyktig måte. Stemningsfulle låter som sakte bygger seg opp til støyende monstersanger, for deretter synke ned i rolig farvann igjen. Lengden på låtene gjør at de får anledning til å tøye og strekke seg i flere retninger.

Til tider blir det for voldsomt og kjedelig, men i «Last Argument Of Kings» og den kortere «Inbetween The Days» klaffer WEs pompøse rockeinnstilling. Men på slutten er jeg unektelig litt lei av ti minutter lange låter og instrumentalrocken som tar over. Et mektig stykke rock som definitivt er for de av oss som liker sin rock pompøs, lang og mollstemt.

3: Aftenposten-anmeldelse av Dinosauric Futurobic.

WE
Dinosauric Futurobic
Black Balloon Records/Universal 2002
5/6

Tungrockerne WE står frem som mer selvsikre enn noensinne. Og leverer varene.

WE vil med Dinosauric Futurobic ta rocken tilbake til sine røtter samtidig som de skuer framover, og du skal bare se oslokvartetten lykkes. For albumet er blitt en svært selvsikker oppvisning i nygammel tungrock og psykedelia et sted mellom Black Sabbath og Kyuss.

Etter to noe nølende album fant WE virkelig formen med Livin’ The Lore i 1999, og oppfølgeren er ifølge bandet selv et resultat av 17 måneder av og på veien siden. Gitarist Don A Dons holder det hele samlet med sikker riffteft og melodisans, samtidig som han har evnen til å holde igjen den verste gitaronanien som mange av hans rivaler sliter med.

Når rytmeseksjonen pumper opp et buldrende øs er det lett match for vokalist Thomas Felberg, som virker mer autoritær og sikker enn noensinne – selv om tekstene balanserer hårfint på kanten til kosmisk sludder. Et av årets norske rockealbum, spill høyt!

Høydepunkter: ”Carefree”, ”Jinxed”, ”Galactic Racetrack”, ”1971”.

 

Advertisements

Én kommentar

  1. […] da, spør du? JR Ewing, Thomas Dybdahl, WE, Red Harvest, Satyricon, Scorch Trio, Safariari, Tungtvann og Biosphere. Ellers er det meste […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: