Drabantbyene debatteres

I kveld kl. 18 skal jeg være med å debattere Groruddalen på Oslo bymuseum, så da passer det fint å legge ut denne saken om drabantbyenes 60-årsjubileum på samme sted i 2008.

Mitt bidrag i høstens drabantbydebatt finner du her og her.

Eller enda bedre, les hele Groruddalen: En reiseskildring.

Gdalen

 

I 1947 sto 30.000 hussøkende på Oslo kommunale leiegårdskontors ventelister, og 1. januar 1948 spiste Oslo opp Aker kommune i øst i et storslått forsøk på å nedkjempe bolignøden. Lørdag 26. april innleder Oslo bymuseum feiringen av 60-årsjubileet for drabantbyenes inntogsmarsj i landskapet der bondegårdene og åkerlandskapet tidligere dominerte.

– Jeg vokste selv opp i Oslo indre øst, men var helgebarn på Ammerud. Allerede da følte jeg at drabantbyene var litt vanskelig å forstå, og de er en langt mer kompleks del av bybildet enn de fleste innser, med flere forskjellige typer landskap, boområder og beboersammensetninger enn i sentrum, sier Marius Bjørnson Hafstad, prosjektleder for utstillingen «Drabantbyen kommer! Bomiljø og byutvikling i Oslo etter 1948».

Derfor handler ikke utstillingen bare om blokker, kjøpesentre og t-banestasjoner, men prøver å vise allsidigheten i områdene som ligger i Oslo ytre øst. Fra Stovner og Tveita i Groruddalen og videre sørover til Østensjøbyen, Lambertseter, Nordstrand og Holmlia. Både blokker, rekkehus og villaer får være med i drabantbybegrepet, og Oslo bymuseum ønsker å vise drabantbyen som kulturhistorisk fenomen.

– Det er lett å se på drabantbyen som en soveby, men da glemmer man at over halvparten av Oslos befolkning bor i drabantbyene i øst, og at det foregår veldig mye der. Blant annet er det flere og billigere lokaler enn i sentrum, noe som legger mulighetene åpne for gründervirksomet og ungdomstilbud, alt fra danseakademier til rockeverksted.

Utstillingen setter opp 1950-tallets løfterike visjoner i kontrast til 1960- og 1970-tallets harde kritikk i form av forskerrapporter og negative medieoppslag på 1960– og 70-tallet, og fyller ut med museets eget dokumentasjonsprosjekt, der man har intervjuet gamle beboere, ferske innflyttere og folk som ser drabantbyen utenfra. Blant annet har museet gjenskapt tre typiske drabantstuer fra henholdsvis 1950-, 1970- og 2000-tallet.

– Det gjennomgående er at de fleste beboerne har et helt fint forhold til bostedet sitt, ganske langt unna bildet vi har fått servert gjennom media. Og beboerne får støtte fra fakta, for det er faktisk groruddølingene som har størst tilgang til trygge lekearealer, mens områdene i sentrum kommer dårligere ut når det gjelder både fritidstilbud, kriminalstatistikk og trygge oppvekstforhold.

Opprinnelig publisert i D2. 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: