Briten Peter Milligan har skrevet Vertigo-serier siden 1993, men hva er egentlig hans beste serier? Mer Milligan her, her og her, mer Vertigo her.
Mitt beste tips til julegave til den tegneserieinteresserte, eller den du skulle ønske var mer interessert i tegneserier, er selvsagt min egen Tegneserienes historie. Bla i den her.
I 1993 startet DC Comics underbruket Vertigo for å gi forlagets tegneserier i grenselandet skrekk, fantasy og superhelter et eget hjem. Første generasjon Vertigo-forfattere var kommende stjerner som Neil Gaiman (Sandman), Grant Morrison (Doom Patrol) og Garth Ennis (Hellblazer), men når etiketten i løpet av høsten lanserer tolv nye titler, er bare én av veteranene fortsatt med på laget: Briten Peter Milligan satser da på New Romancer, hans sekstende Vertigo-tittel siden Shade, the Changing Man var én av de syv titlene i 1993-lanseringen. Hans femtende tittel, The Names, ble samlet i bokform tidligere i høst.
– New Romancer er en ny, månedlig serie. Vi starter med tolv episoder, og deretter ser vi hvordan det går, forklarer Milligan til D2.
Serien tar sitt navn fra datingfirmaet New Romancer i Silicon Valley, der den unge kvinnen Lexy er satt til å utvikle en algoritme som skal matche potensielle kjærestepar. Samtidig klarer hun å få sin drømmekjæreste, den klassiske poeten Lord Byron, fraktet til vår tid.
– Dermed er det duket for kaos, mord og merkelige motevalg. Lexy har funnet drømmemannen i Lord Byron, men New Romancer handler om å innse at det vi tror vi vil ha, gjerne fører med seg svært uønskede og ukomfortable bieffekter.
Milligan tilhører generasjonen serieskapere som ble del av «den britiske invasjonen» som fulgte i fotsporene til superstjernen Alan Moore fra science fiction-bladet 2000 AD til DC Comics, hjemmet til Batman og Supermann, i andre halvdel av 1980-årene. Der begynte de å tøye grensene i forlagets superheltunivers, i slik grad at titlene etterhvert ble skilt ut under Vertigo-paraplyen.
– Seriene sprang ut av DC-universet, men selv til å begynne med var vi klar over at disse titlene var noe annerledes. Swamp Thing og Doom Patrol representerte en form for utvikling av det etablerte universet, mens min egen Shade, the Changing Man var mer som et brudd med tradisjonen. Stilen, innholdet, formålet, alt var ganske annerledes.
Milligans miniserie Skreemer (1989), en bekmørk miks av science fiction og gangsterdrama, var en forløper for hva Vertigo utviklet seg til. Med årene ble paletten mer variert, og Vertigo ga rom til selvstendige sagaer innenfor genrer som krim (100 Bullets), western (Scalped), science fiction (DMZ, Sweet Tooth og Y: The Last Man), fantasy (Fables) og skrekk (Preacher, American Vampire). Dette var serier som tilhørte opphavsmennene, og ikke forlaget som tidligere.
Vertigo la grunnlaget for forfatterkarrieren til Neil Gaiman, fire spillefilmer (Constantine, Stardust, A History of Violence og The Losers) og fem tv-serier (Human Target, iZombie, Constantine og de kommende Lucifer og Preacher), men for Milligan har Vertigo aldri blitt noen gullgruve eller inngangsbillett til Hollywood-suksess.
Hans manus pustet nytt liv i den gamle DC-figuren Human Target, men tv-serieversjonen fjernet særpreget Milligan hadde tilført. Etter at Milligan skrev over 50 episoder av Hellblazer ble serien, som hadde holdt koken gjennom 300 numre siden 1988, nedlagt – til fordel for en relansering av figuren med nye forfattere, i håp om å skaffe seg yngre lesere, i tv-seriens kjølvann.
– Etterhvert som tegneseriefilmer bare er blitt større og mer kostbare, ser filmstudioene etter større og idiotsikre figurer, «intellektuell eiendom» som kan utbyttes i det uendelige. Jeg synes det er kjedelig, det er veldig lite jeg er interessert i å se. Men «Constantine»-serien var et veldig godt forsøk på en tv-versjon av tegneserien. Ideer og figurer er det som interesserer meg med tegneserier, og det er nettopp det Vertigo alltid har vært flinke til.
Peter Milligan Topp 5
Seriekritiker Aksel Kielland plukker de fem ypperste Peter Milligan-seriene.
Enigma (1993, tegnet av Duncan Fegredo)
– Milligans beste tegneserier hensetter leseren i en tilstand av lykkelig forvirring, og ingen steder kommer denne forvirrede fascinasjonen bedre til sin rett enn i historien om telefonreparatøren Michael Smith og hans eventyr med den fiktive superhelten Enigma.
Shade, the Changing Man (1990-96, tegnet av Chris Bachalo m.fl.)
– Historien om den utenomjordiske poeten Rac Shade og galskapsvesten hans var på mange måter den ultimate Vertigo-serien: Ujevn, uforutsigbar, umulig å beskrive, og på sitt beste – det vil si mellom nummer 25 og 50 – aldeles strålende.
Rogan Gosh (1990, tegnet av Brendan McCarthy)
– Milligan er kjent som en notorisk ujevn forfatter, men han er alltid god når han samarbeider med tegneren Brendan McCarthy, og den psykedeliske hindumytologiske science fiction-serien Rogan Gosh er det beste de to har gjort sammen.
X-Force/X-Statix (2001-06, tegnet av Mike Allred m.fl.)
– Da Marvel lå på felgen på begynnelsen av 20000-tallet fikk Milligan og tegner Mike Allred anledning til å ta over X-Men-spinoffen X-Force, som de forvandlet til en satirisk superheltrealityserie (senere under navnet X-Statix).
Face (1995, tegnet av Duncan Fegredo)
– De drøyt 50 sider lange Face er både den mest forbigåtte og arketypiske serien i Milligans karriere. Den starter som en grøsser om nonfigurativ plastisk kirurgi, men som det gjerne gjør når Milligan er i sitt ess, ender den opp som noe mye merkeligere og vanskeligere å definere.
Milligans Vertigo-serier:
1. Shade, the Changing Man #1-70 (med Chris Bachalo m.fl., 1990-1996)
2. Enigma #1-8 (med Duncan Fegredo, 1993)
3. The Extremist #1-4, (med Ted McKeever, 1993)
4. Face (med Duncan Fegredo, 1995)
5. The Eaters (med Dean Ormston, 1995)
6. Tank Girl: The Odyssey #1-4 (med Jamie Hewlett, 1995)
7. Egypt #1-7 (med Glyn Dillon og Roberto Corona, 1995–1996)
8. Vertigo Vérité: Girl #1-3 (med Duncan Fegredo, 1996)
9. The Minx #1-8 (med Sean Phillips, 1998–1999)
10. Human Target #1-4 + Human Target: Final Cut + Human Target #1-21 (med Edvin Biuković, Javier Pulido m.fl., 1999-2005)
11. Vertigo Pop! London #1-4 (med Philip Bond, 2003)
12. Hellblazer #250-300 (2009-2013)
13. Greek Street (med Davide Gianfelice og Werther Dell’edera, 2009–2010)
14. The Bronx Kill (med James Romberger, 2010)
15. The Names #1-8 (med Leandro Fernandez, 2014–2015)
16. New Romancer #1- (med Brett Parson, 2015–)
Skrev også Skreemer og Animal Man før de ble tatt inn under Vertigo-etiketten.
Øyvind Holen 