Visste du at den svenske serien Herman Hedning var så populær at det ble utgitt 88 numre av det norske månedsheftet fra 1998 til 2009?
Mitt beste tips til julegave til den tegneserieinteresserte, eller den du skulle ønske var mer interessert i tegneserier, er selvsagt Tegneserienes historie, som jeg har laget sammen med Tore Strand Olsen. Bla i den her.
Jonas Darnell m.fl.
Herman Hedning nr. 1
Egmont Serieforlaget 1998
Nytt humorblad med smågrisete tone.
«[Jeg skal] banke tarmene ut av deg og kroppsmale deg med din egen avføring» raser svenske Jonas Ordells seriefigur Herman Hedning i debutnummeret av sitt nye blad. Biserien fra Fantomet er spydspiss i Egmonts nyeste humorforsøk, og seriene i Herman Hedning er flere hakk grovere enn hos konkurrenten Bladkompaniet, flere av de åtte seriene i bladet minner til tider om Pyton.
Figurene strør om seg med uttrykk som «feit faen», «jævel» og flere historier kretser rundt avføring og kviser. Resultatet blir et småvulgært blad, som ikke har den samme elegansen og språksikkerheten som Tommy og Tigern eller Ernie.
Ordells hovedserie er riktignok røff og, til tider, morsom. Men hva med biseriene? Mye er lovende: Frode Øverlis Riskhospitalet gjenopplives fra Geek, og kan utvikle seg til en fin fetter av Pondus. Mer elegante og avbalanserte er Sergio «Groo» Aragonés‘ Mer enn 1000 ord, dialogløse ensidere, og Widenlocher og Herlés Saurus. Sistnevnte er den mest positive overraskelsen med flotte tegninger, finurlige poenger og en dose surrealisme.
Mer intetsigende er Lucifer og Bacon & Egg, mens Lew Stringers serier fra det engelske Pyton, Viz, bare er banale og plumpe. Som helhet er Herman Hedning en pakke med potensial, men uten de store høydepunktene.
Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.
Øyvind Holen 