Tv-dokumentaren Punkz var en fin oppsummering av den norske punkhistorien, men noen huller var det. Hvor var kristenpunken for eksempel?
Sommeren 2002 besøkte jeg DP-festivalen på Motangen i Blaker, og skrev saken «Rock, kärlek og Jesus».
DP-festivalen er festivalenes svar på «The Twilight Zone». Alt er som det skal være, bare helt annerledes.
Julie Skjønsberg (18) og Lina Holmström (21) selger «kärleksdrycka» med ripssmak for to kroner.
– Drikker du den blir alle av motsatt kjønn kjempeforelska i deg, lover Julie, mens Lina innrømmer at inntektene går til å dekke husleia hennes.
På campingplassen har nederlenderen Wim Schild (22) fortært dagens hermetikkmiddag, fyrer opp en rullings og forteller at han lever for «old school punk», mens kompisen Roel Griffioen (18) forteller har reist helt til gressletta Motangen i Blaker kommune for å se punkrockerne i Silver og deres lillesøstre Umbrella.
Marit Auke (20) fra Røyken er kledd i grønn Stereolab-skjorte, digger Motorpsycho og Belle and Sebastian og sover i en sliten mazda på sin aller første festival. Og i platesjappa ved hovedscenen blar Magnus Olofsson (20) seg gjennom bunker med black metal i håp om å gjøre det store kuppet.
Jesus-punker
Alt er med andre ord som det skal være på festival, men selv om DP-festivalen med første øyekast minner om en mye mindre og musikalsk hardere fetter av Øyafestivalen, er det mye som er annerledes når du først ser bedre etter.
– Kärlek, Jesus och musik, svarer Lina nå vi ber henne oppsummere DP-festivalen i tre ord.
– Punk er ikke min eneste religion, Gud er viktigere fordi han er den eneste personen som vet alt om meg, sier Wim.
Og hva er det som ligger oppslått på Marits sovepose i mazdaen hennes? Bibelen, oppslått på Paulus’ romerbrev og med hyppige understrekinger.
Og rundt halsen til Magnus dingler et krusifiks, og hans svarte t-skjorte stammer fra den kristne metalfestivalen Bobfest i Sverige.
I fjor samlet DP-festivalen 1200 kristne rockere, og i år håper arrangørene – Oslo-menigheten SubChurch – på 1500. Jenta som står rett foran meg på konsert beskriver situasjonen best. Hun har slitte rød Converse Allstars-sko, det lange håret er halvflidd og farget kullsvart, og hun har svart neglelakk. Men på den røffe veska hennes har hun festet en button der det står «Gud er en råtass».
For selv om punk, hiphop og metal tilsynelatende regjerer på DP-festivalen, er det Gud som er sjefen.
Ut av ghettoen
– Går det an å være kristen og spille i rockeband samtidig er klisjéspørsmålet. NRKs Kaliber spurte om det. Og mange tror alle tekstene automatisk må dreie om Gud og lovsang dersom du er kristen musiker, sier Joakim Hellerud, pressesjef for DP-festivalen.
Kristenrocken har lenge vært en ghetto, men flere av de gamle skillelinjene er i ferd med å ramle sammen. Det kristne numetal-bandet P.O.D. er akkurat nå klodens største rockeband, i alle fall på MTV – der de er nominert til hele seks priser i årets MTV Video Awards. Og her hjemme har Silver, Maria Solheim og Umbrella ikke noe problem med å sjonglere spillejobber på DP, Quart, So What og Øyafestivalen.
– Vi er et DP-band. Vi går i SubChurch og har spilt her i tre år. Her er publikum nesten som våre supportere å regne, men nå er vi blitt så bra at vi kan spille andre steder. Men vi vil spille på DP til vi blir pensjonister, sier Hilma Nikolaisen (20) i Umbrella – og lillesøster til Emil i Silver.
Umbrella spiler på DP i kveld og på Øyafestivalen i august, mens Silver spiller i morgen. De har spilt på alle DP-festivalene siden 1996. Men selv om musikken er det viktigste på DP-festivalen er det også tid til møter og seminarer, og da kommer «twilight zone»-følelsen igjen snikende.
Rockens disipler
– Jeg vet ikke hvem som spiller nå, det er noen hippier, fnyser Asle Eikrem (23) i DP-festivalen.
Og når den skjeggete og batikkprydete trioen fra det kristne kollektivet Jesus People USA i Chicago synger «I want to know you/I want to hear your voice» med tekstene på overhead, er tilstanden plutselig litt mer som en venter seg det skal være på kristenfestival.
Men disse møtene er plassert tidlig på dagen, slik at bare de som er mest interessert får de med seg – mens andre fortsatt sover ut etter heftig dansing til drum’n’bass og hiphop i elektronikateltet til kl. 02 om natten.
– Det er lett å være en disippel, kristen og radikal her på DP-festivalen, men utfordringen er fortsatt å være det etter fem, 20 og 50 år. På 70-tallet var det hundretusenvis av ungdom på kristne festivaler, men hvor er de nå?, undres ungdomspresten Knut Tveitereid foran forsamlingen i festivalteltet.
Tveitereid snakker engelsk, for DP-festivalen trekker til seg mange utenlandske gjester og artister. Men møtene og misjoneringen holdes til et minimum, det er en nødt til når hele 45 artister skal spille på festivalens tre scener. Bare nattverden i natt avbryter konsertprogrammet i en halvtime, men etter altervinen står valget mellom punkrock med amerikanske Left Out eller drum’n’bass med Jericho Massive fram til kl. 02.
Stereotyper
– Veldig mange har et stereotypt bilde av hvordan kristne er, de ser for seg folk som sitter hjemme og spiser pizza og drikker brus med foreldrene. Samtidig er det mange kristne som fortsatt tar avstand fra rock’n’roll. Selv hørte jeg ikke på kristen musikk før for et år siden da jeg ble med i SubChurch, så dette er også en ny verden for meg, sier Liv Dagne Lunde (21) – debutant på DP-festivalen.
– Vi bruker rock og elgitarer i vår lovsang i SubChurch, men det er ikke slik at kristen musikk alltid må ha et kristent budskap.
Men nettopp det å kunne nyte sin egen favorittmusikk i et kristent miljø er viktig for DP-erne.
– Jeg kommer først og fremst for musikken, men samtidig møter jeg andre med felles tro og musikksmak. Det er jo ikke sånn at selv om en er kristen, er en lik alle andre kristne, sier Marit Auke.
– Mine ikke-kristne venner lurer fælt på hva DP-festivalen er, men de synes det høres kult ut. Jeg kommer hit for å komme nærmere Jesus, så dette er en festival som gir meg mye både musikalsk og åndelig. Men samtidig er det jo masse ukristen musikk som også fenger, ler Auke – fortsatt i t-skjorte med ikke fullt så kristne Stereolab.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen.
Bonus: Forhåndssaken «Frelst på musikk»
Band som P.O.D. og Silver bryter ned illusjonen om en kristenrock-ghetto. I morgen starter de musikkfrelstes egen festival med alt fra black metal til Maria Solheim.
Med første øyekast ser den ut som festivalplakater flest – med kjente navn som Silver, Furia og Maria Solheim. Men leser du nøyere åpenbarer det seg at DP-festivalen er litt annerledes: «45+ artister, 3 scener, galleri, artistforum, møter, nattverd».
Nattverd? På DP Arts & Music Festival på Motangen i Blaker blir det hardcore, hiphop og elektronika; gudstjenester, altervin og møter.
– Musikken er det viktigste, men samtidig reflekterer festivalen vår innstilling til musikk og livet. Vi takker Gud for at vi får skape musikk og kunst på egen hånd, men vi vil lage en festival for folk flest – og ikke for en liten klikk kristne, sier Asle Eikrem, talsmann for DP-festivalen og medlem i det Stereolab- og Thrill Jockey-inspirerte bandet The Harts Naive.
I USA er kristen musikk «big business» med en årlig omsetning på over åtte milliarder dollar. Fallerte hiphopstjerner som MC Hammer og Run fra Run-DMC har da også meldt overgang til kristenmarkedet, mens P.O.D. i år har erobret MTV og hitlister verden over med sine gudshyllester i numetal-innpakning.
– Poenget er ikke å være innadvendt. Å lage musikk bare for kristne er like patetisk som å lage musikk bare for hiphopere, mener Hans Ivar Stordal (21) alias Dyp Tanke i hiphoptrioen Evig Poesi.
DP-festivalen arrangeres av den kristne menigheten SubChurch, som er stiftet av unge kristne musikere og kunstnere i Oslo.
DP-festivalen er deres årlige kraftmønstring av norske og utenlandske band, og punkrockerne i Silver – som har spilt på alle DP-festivalene – The Loch Ness Mouse og Maria Solheim er de mest kjente navnene tilknyttet menigheten.
Festivalen forlanger ikke trosbekjennelse fra verken gjester eller artister, men brorparten av artistene har et kristent budskap i bunn.
– Selv om vi arrangerer møter, nattverd og gudstjenester er det ikke vanskelig å være på festivalen uten å delta på noe av dette. Vi møter faktisk mest skepsis fra deler av det kristne miljøet. Det råder fortsatt kulturnegativismen og dans- og kortspill-argumentene mot visuell kunst og musikk av den typen vi liker, sier Eikrem.
DP-festivalen startet opp som en ren punk/hardcore-festival i 1996, men vingespennet blir stadig bredere. Nytt av året er en egen scene viet hiphop og elektronisk musikk.
– All musikk har et budskap, og i hiphop finnes det knapt et album der rapperne ikke takker Gud. Selv grisete band som 2 Live Crew takker Gud. Ordet står sterkt i fokus i hiphop, og alle rappere promoterer et budskap. En mengde rappere er skikkelig hardcore muslimer, men de får ikke noe pes av den grunn, sier Stordal.
Evig Poesi arbeider med sin tredje ep, og er selv fan av både kristen hiphop som Mars Ill og artister som Blackalicious og Mos Def.
– Møter dere skepsis i hiphopmiljøet?
– Både og. Noen er skeptiske, mens andre synes det er kult at vi flagger at vi er kristne. Det er så klart en del snakk, men jeg tror ikke vi møter mer motstand enn det som er vanlig i hiphopmiljøet, sier Torstein Wold alias DJ Broder T.
DP-festivalen er langt fra Skjærgårdsgospel og samtidig mer enn et freakshow av kristne punkere og bikere med lær, kjetting og tatoveringer.
Programmet bugner av spennende punk, hardcore, hiphop, metal, elektronika og til og med kristen black metal fra grupper som Frosthardr og Drottnar. Bandenes henter ikke bare inspirasjon fra Bibelen og andre kristne band, men fra det beste innen musikkverdenen.
Amerikanske gjester som The Spirit That Guides Us, Joy Electric og Tess Wiley fra Sixpence None The Richer (du husker kanskje slageren «Kiss Me» fra 1998?) slekter til band som At The Drive-In og Godspeed You Black Emperor!, Kraftwerk og Jean Michel Jarre og Jeff Buckley og Bjørk.
– Samtidig er det en myte at all kristen musikk tidligere har vært dårlig. Ta Stryper, de har laget flere heavyrockklassikere, men blir ikke respektert fordi de har kristne tekster, mener Eikrem.
Eller ta Marko (23) i det svensk-norske hardcorebandet Selfmindead. Han har band som Meshuggah, Breach og My Bloody Valentine på sin favorittliste, og bandets metalliske hardcore er blant veteranene på DP-festivalen.
– Til høsten begynner vi innspillingen av vårt tredje album, og planlegger også å turnere i utlandet. Hardcoremiljøet i Norge er ikke så veldig stort, sier Marko.
Øyvind Holen 