Punkhistorie med JR Ewing

Jeg tror jeg skimta dem i noen sekunder i Punkz, men ærlig talt: Oslobandet JR Ewing spilte en langt viktigere rolle i norsk punkhistorie enn dokumentaren ga dem.

Her er mitt lille bidrag. 2002-intervju med JR Ewing finner du her.

Hobbyprosjekt er blitt blodig alvor for JR Ewing fra Oslo. I sommer legger hardcoregruppa ut på europaturné med utrolige 39 konserter på like mange dager. I kveld spiller Norges mest intense rockehåp på So What.

JR Ewing – oppkalt etter erkeskurken i såpeoperaen Dallas – springer ut fra hardcoremiljøet i Oslo. Fjorårets debutalbum Calling In Dead var en av disse platene som rister opp i smale sjangergrenser og gir lytteren et solid spark bak øret:

12 låter og 27 minutter med beinhard, kaotisk, snerrende og intens rock’n’roll – og en plate som i innstilling og sjokkfaktor minnet om grensesprengende utgivelser som Land Speed Record med Hüsker Dü og Refuseds The Shape of Punk To Come.

– Vi startet JR Ewing for moro skyld tidlig i 1998, og tanken var å danne et band som spilte en ekstrem form for punk som ikke ble spilt mye i Norge på den tida. Hardcorescenen hadde stagnert fullstendig, og vi hadde lyst til å gjøre noe annet. Vi pleier å si at vi ikke spiller hardcore, men at vi er et hardcoreband, forteller vokalist og tekstskriver Andreas Tylden, sønn av Audun Tylden.

Far Tylden er sjef for plateselskapet Tylden & Co, som har gitt ut alt fra Ole Ivars til Odd Børretzen – men svært lite punk.

God respons
Da gruppas første vinylsingel solgte i hele tusen eksemplarer, skjønte kvintetten at den var inne på noe. To splitsingler, et album som har solgt 4000-6000, en samleplate og to europaturneer senere, er nå gruppa snart klar med minialbumet The Perfect Drama på hollandske Coalition Records.

– Med Calling In Dead var det hardkjør fra første til siste stund, men denne gangen har vi tatt oss tid til å eksperimentere mer. Men det er fortsatt intens og kaotisk bråkerock vi spiller, selv om den er blitt mer melodiøs. Denne gangen har vi prøvd å skrive låter, istedenfor bare å skru forsterkeren på maks og bråke i vei, sier gitarist Erlend Mokkelbost.

Tyldens tekster er vanskelig å snappe over gruppas intense rammel og hans egen bjeffende form for sang (de andre bandmedlemmene kaller ham ”Kråka”), men linjer som ”I got to be me/Everyone else was already taken” og ”I’ve used up all my sick days/So I’m calling in dead” vitner om et talent for rockelyrikk. Selv sier han at han er inspirert av David Bowie og Ian Curtis i Joy Division.

– Veldig mange av tekstene på Calling In Dead ble skrevet i frustrasjon over min egen jobbsituasjon. Plata ble laget mens jeg gikk fra siviltjeneste i en barnehage – som jeg likte godt – til jobb i et vikarbyrå – som jeg hater. Hele den absurde situasjonen med å gå på skole for så jobbe store deler av uka helt til du kan pensjonere deg 40 år senere, med noen lusne pensjonspoeng som takk, gikk inn på meg, forteller Tylden.

Generasjonsskifte
Gutta i JR Ewing er alle tidlig i 20-årene, og det er interessant å se at oppblomstringen i norsk punk som er i emning ledes av folk som ikke en gang var født da Sex Pistols herjet på 70-tallet.

– Hele punkmiljøet er i ferd med å skiftes ut, det er ny tilstrømning av folk og et generasjonsskifte på gang, sier Tylden, og peker samtidig på at musikerne i JR Ewing langt fra er punkpurister: Her er fans av så forskjellige ting som Teenage Fanclub, The Turtles, My Bloody Valentine, Tortoise og New Order i rekkene.

– Etter at den store bølgen med Green Day og Offspring la seg, er punk stort sett holdt i live av Blitz-miljøet og platebutikken Tiger. Uten dem hadde vi neppe vært her, sier Mokkelbost, og nevner norske band som Next Life, Kaospilot, Jin Riksha, Crash, Billion Dollar Mission og Amulet som verdt å holde følge med.

I sommer står altså en intens europaturné på rundt 39 spillejobber for døra, og til høsten håper gruppa å bli med amerikanske Murder City Devils på USA-turné. Men turnélivet er ingen sommerferie, i alle fall ikke når du spiller punk.

– Den absolutt verste konserten vi har spilt, var i et nedlagt punkekollektiv i Magdeburg i det tidligere Øst-Tyskland. Vi spilte nede i en sur og kald asbestkjeller, med skitne bikkjer, dritt overalt og en åpen kloakk, minnes Tylden.                      –

– Helt til sist, hva synes faren din om musikken deres, Andreas?

– Han bryr seg ikke så mye om det, men bare ler. Hadde vi spilt i dress og hockeyparykk hadde han kanskje blitt interessert, selv om han pleier å si at han hadde skrevet kontrakt med oss hvis vi hadde sunget på norsk, ler Tylden junior.

 

Opprinnelig publisert i Dagsavisen i 2001.

JR Ewing
Laughing With Daggers
Primitive Records/Tuba 2002
4/6

JR Ewing er et av Norges beste og mest originale band, men noe utpreget singleband har de aldri vært. Derfor ender dette mer opp som en forsmak på bandets kommende andrealbum Ride Paranoia enn en utgivelse som står støtt på egne ben.

Når det er sagt, lover smakebiten godt – for det virker som gutta har finslipt sin kaotiske punkrock slik at det er blitt hakket mer vellydende og tilgjengelig. Men ikke sitt og vent på radiospilling av den grunn.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.