Warlocks-debuten: Lyrical Marksmen

Hva er Norges lengstlevende hiphopgruppe?

Svaret er selvsagt Warlocks, med Gatas Parlament hakk i hæl – og begge er selvsagte gjester på Norsk hiphophistorie-konserten på Rockefeller lørdag 16. januar.

Her følger teksten jeg skreiv til gjenutgivelsen av Warlocks-debuten Lyrical Marksmen i 2005.

Les hele historien deres i Hiphop-hoder, som jeg fortsatt har noen svært få eksemplarer igjen av i hardcover. Ta kontakt hvis du vil kjøpe, mer info her.

8. september 1995 stakk en 20-åring fra Ski og to 19 år gamle tvillingbrødre fra Vestli i Groruddalen sine skulende hoder fram i den norske musikkbransjen. Lyrical Marksmen var debutalbumet til Warlocks, og det ble feiret med konsert og graffitiutstilling på Månefisken i Oslo.

Warlocks tok opp hansken etter oppløste B.O.L.T. Warhead, og pustet nytt liv inn i Norges harde hiphopkjerne. Lyrical Marksmen (1995) og The Re-Enforcement av B.O.L.T. Warhead (1993) står i dag igjen som de eneste etterlevningene av den britcoreinspirerte hiphopscenen i Oslo tidlig på 90-tallet.

– Lyrical Marksmen er musikk for sin tid, og jævla morsomt å høre i dag. Jeg blir flau noen ganger, men det skulle faen meg bare mangle når du skriver tekster etter tre år med engelsk på skolen. Men det er fortsatt moro å høre på godlåtene fra den tida, sier Tech-Rock ti år senere.

Hiphop-Norge anno 1995
Selv om «Graff Kill» fortsatt er en vinner når den dukker opp på Warlocks-konserter, er albumet definitivt et produkt av sin tid. Men hva slags tid er det egentlig snakker vi om? Bli med i tidsmaskinen, tilbake til Oslo i 1995, til et Hiphop-Norge som akkurat hadde lært å gå.

* I 1995 hadde B.O.L.T. Warhead nettopp abdisert fra den norske hiphoptronen, etter den kompromissløse svanesangen The Re-Enforcement.

* I 1995 drev Tommy Tee National Rap Show på NRK Petre og bladet FatCap, men han hadde verken fått fart på plateselskap eller produsering. Bidrag på album fra Snikksnakk og B.O.L.T. Warhead, samt en sololåt som Clinical Assistant på en norsk technosamler var de eneste utgivelsene han kunne vise til.

* Flava To Da Bone var de første med bakgrunn fra hiphopmiljøet som kom seg inn på VG-lista, med popballaden «Even If The Rain» og albumet Feelin’ Da Flava – produsert av David Eriksen.

* Gatas Parlament hadde sluppet den første norskspråklige hiphopskiva, minialbumet Autobahn til Union, men ble ikke akkurat møtt med kjærlighet fra den harde hiphopkjernen.

Så kom plutselig Tek (Tech-Rock), Karma og Marciano (som Hawk kalte seg da) med et klaustrofobisk og mørkt album, spekket med aggressiv rapping om graffiti, cop killers og drabantbyparanoia – krydret med helsvarte synthlinjer, skuddsalver og Star Wars-samplinger. Det var så hardcore at Oslo Fluid senere skulle gjør narr av dem med tøysesporet «Urban Street Gangsta Copkilla Hustlaz».

Dette støyende uvesenet skulle altså konkurrere med Morten Harket, Vangelis, Pan Pipe Moods, D.D.E., Mike & The Mechanics og Grethe Svensen, som toppet VGs albumliste i september. Lyrical Marksmen ble ingen salgssuksess.

– På den tida malte vi jævla mye graffiti, så det var hovedtemaet i musikken vår. Det handla alltid om maling, og da var du samtidig criminal. Det eneste vi gjorde var å spraye, få tak i spraybokser og breake. Vi visste ikke en dritt om hva som var kult eller ikke i musikken på den tida. Vi hørte på Gunshot og Hijack, forklarer Karma.

Britcore
Du kan ikke forstå Lyrical Marksmen uten å kjenne til den engelske britcorescenen. I Oslo hadde britiske artister som Gunshot, Hijack og Silver Bullet enorm innflytelse tidlig på 90-tallet. Hijack satte tonen med låtene «Style Wars» og «Hold No Hostage» på tampen av 80-tallet, og de tok ingen gisler.

Sistnevnte låt gikk unna i 125 beats per minute, og det intense tempoet, den maskingeværkjappe rappinga og den aggressive stilen ble toneangivende i britcore. Sjangeren var tungt inspirert av Public Enemys militante stil og støyende lydbilde. B.O.L.T. Warhead ledet an i den norske varianten av britcore, og Hawk var da også påvirket av albumet The Re-Enforcement da han skrev musikken til Lyrical Marksmen.

Historien om Warlocks starter på nattoget til Sverige en oktoberkveld i 1992. Hawk er på vei til hiphopjam i Uppsala, og på toget blir han kjent med Opaque, Small MC og flere hiphopere fra Groruddalen. Etter Sverige-turen tar Hawk turen til gjengens tilholdssted, Ammerud fritidsklubb, og der blir han kjent med Tech-Rock og Karma. Samme høst dannes gruppa Warlocks of Mayhem, bestående av Hawk, Tech-Rock, Karma, Small MC og Kennybong.

– Tvillingene var veldig flinke rappere, og kunne Hijack-vers utenat på rams. Jeg lagde beats, og det ble raskt til at hele groruddalsmafiaen dro hjem til meg på Ski for å lage låter. Vi fem spilte inn én låt sammen, før vi skjønte at Warlocks fungerte best med bare oss tre. Jeg måtte ringe Small MC og Kennybong, for å fortelle at de ikke fikk være med videre, sier Hawk.

– Det var en Blitz-kompis som kom opp med ordet «warlocks». Vi måtte ha noe beinhardt, så da ble det Warlocks of Mayhem – noe som høres ut som et heavy metal-band. Hører du på den europeiske hiphopen vi hørte på da, var det nesten som heavy metal, sier Karma.

Warlocks begynte å skape seg et navn gjennom konserter på fritidsklubber, Blitz og Bootleg, og etter en jam i Youngs gate tok Per Platou fra det ferske plateselskapet dBut kontakt. Han tilbød å gi ut et album med Warlocks.

– Vi hadde noen demoer liggende, men det var ting vi hadde skrevet da vi var 13 år gamle. Vi holdt konserter hele tiden, men lagde ikke så mye låter. Men vi takket selvsagt ja til tilbudet, forteller Karma.

Samarbeidet surna
I starten jobbet Hawk sammen med tekniker Ove Dalen, men arbeidet med plata surnet da Eystein Hopland fra rockebandet Sister Rain ble hentet inn som produsent.

– Han bare kåla til alt. Han skulle ha med egne instrumenter, ville gjøre det mer rocka, og la vokalen alt for lavt. Vi hata ham, og fikk røska vekk det verste uvesenet han prøvde å legge til, forteller Hawk.

Utgivelsen førte ikke til særlig mer enn en viss misunnelse i Oslos hiphopmiljø, samt en politianmeldelse fra NSB etter at Warlocks ramponerte en togvogn i videoen til «Graff Kill». Når det gjelder misunnelsen, følte flere at Warlocks sneik i køen, og at mer erfarne artister som Lament Configuration, Blackout, Code of Laws og Vendetta fortjente platesjansen før Warlocks.

Warlocks hadde bare kontrakt på ett album på dBut, så da Christer Falck og Christer Hansen i nystartede Ironic Recordings tilbød kontrakt, takket gutta ja. Singlen The VOT-Click ble sluppet i 1996, før Warlocks raskt valgte å gå videre til Tommy Tees nystarta Tee Productions.

Det førte til kommersielt gjennombrudd med låta «Flashbacks» og albumet Top Notch, hiphopkrig og en årelang feide med Christer Falck. Men det er en annen historie, og hva passer vel bedre enn at nettopp Christer Falcks C+C Records gjør dette historiske hiphopdokumentet tilgjengelig igjen? Tech-Rock får siste ord:

– Lyrical Marksmen er ganske heavy musikk. Det er veldig sint, og du må være litt spesiell og sint for å like det.