Det ser ut som om du må kjøpe D2 i dag også: Hvor ellers kan du lese om Lasse Marhaug og Phil Collins i samme utgave?
Jeg har skrevet sju sider om den mystiske koblingen mellom kinesisk te og norsk støyrock, med intervjuer med blant andre Lasse Marhaug, John Hegre og Jørgen Træen. Brygg deg en kopp, les og lytt til «Lasse Marhaugs spilleliste for å drikke te» i Spotify eller Tidal.
Deretter kan du bla videre til mitt sju siders lange intervju med Phil Collins, selvsagt også med spilleliste i Spotify og Tidal.
Enkelte vil vel si at verden er urettferdig når Lemmy og David Bowie forlater denne jammerdal, mens Phil Collins gjør comeback, men da glemmer dere at Phil er en av verdens største – og mest undervurderte? – popstjerner. Og en av bransjens dyktigste trommeslagere.
5 svar på “Te, støyrock og Phil Collins i D2”
[…] byr på breial gangstarap, glatte ballader og skamløse popfrierier (der en hiphopversjon av Phil Collins‘ «Take Me Home» er imponerende kvalmende). Men samtidig er det flere gromlåter […]
[…] med Bush, han startet karrieren som musikkjournalist da han fulgte artister som Frank Zappa og Genesis i Europa tidlig i 1970-årene. I 1982 dro han til USA for å lage reportasjer om Zappa og Dire […]
[…] Stargate dukker også opp i anmeldelser av Noora, Frost, Phil Collins-hyllesten Urban Renewal, Atomic Kitten, JoJo […]
[…] La det stoppe der. Lev vel og lenge, Vazelina Bilopphøggers, Frankie Goes To Hollywood, Depeche Mode, Alphaville, Tears For Fears, Dire Straits, A-ha, Madonna, The Police, Simple Minds, ZZ Top, Eurythmics, Kate Bush, Huey Lewis, Judas Priest, deLillos, Janet Jackson og hele Genesis. […]
[…] selvbiografien Not Dead Yet viser Phil Collins seg frem som en av verdens mest usikre […]