Den nygamle indierocken

Fredag 29. januar vender Bloc Party tilbake med femtealbumet Hymns, deres første siden 2012.

Da passer det å børste støv av denne saken om indierock-renessansen i 2005, med Bloc Party, Franz Ferdinand, The Postal Service, Bright Eyes og Arcade Fire i spissen.

Bloc Party anno 2016.

«We will not be the last,» synger Kele Okerere i «The Pioneers». Han er vokalist i London-bandet Bloc Party, som verken var det første eller vil bli det siste indierockbandet til å fremme bråkete gitarer, gåtefulle tekster, musikkhistorisk plyndring og ungdommelig nytenkning.

Debutalbumet Silent Alarm tråkker i fotsporene etter fjorårets sensasjonsband, skotske Franz Ferdinand, men begge band plasserer seg trygt i en tradisjon som går tilbake til etterdønningene av punken – og som har forandret livet til generasjoner av ungdom siden tidlig på 80-tallet: Indierocken.

Indierock er et ullent begrep, som egentlig handler om pop og rock gitt ut på uavhengige plateselskap – og ikke multinasjonale giganter som SonyBMG, EMI, Warner, Universal og deres datterselskap. Begrepet stammer fra de engelske indielistene, som gjenspeilet en alternativ musikkvirkelighet og fanget opp dreininger i musikkinteressen blant tungt musikkinteresserte raskere enn de tradisjonelle salgs- og spillelistene.

Banebrytende artister som Joy Division, The Smiths, Sonic Youth, Pixies og The Stone Roses var alle indierockere, men i løpet av 90-tallet mistet begrepet mye av sin mening. Tidligere «alternativ» musikk ble mainstream da de multinasjonale plateselskapene satset på band som Nirvana, Blur og Oasis, samtidig som Britney Spears toppet indielistene (hennes selskap, Jive Records, var et indieselskap).

Indie-renessanse
Men nå har indiebegrepet fått en renessanse i kjølvannet av suksessen til artister som The Strokes og The White Stripes. Ser du på salgslistene kjøper vi bare norsk musikk her hjemme, amerikanerne velger hiphop eller country og engelskmennene rives som vanlig mellom hjemlige hypeband og treg tradisjonalisme.

Dersom du er på jakt etter eventyrlysten rock som tanta di ikke har hørt, er det de engelske og amerikanske indielistene og Billboards «heatseeker»-liste (viet artister som aldri har vært på Billboards topp 100) du må undersøke. Og her står godbitene i kø.

Bloc Party er nevnt, og vi kan gå videre til The Postal Service; en amerikansk duo med forskjellig musikalsk og geografisk utgangspunkt. Jimmy Tamborello sysler innen elektronika, mens Ben Gibbard har røttene i indiepop – og med albumet Give Up forener de sine sterke sider – via e-post og postvesenet – til et sjarmerende og forfriskende synthpopalbum med overraskende lang levetid. Det kom ut allerede i 2003, men pushes fortsatt av Platekompaniet og har over 90 uker på de amerikanske indielistene bak seg.

Indiekonge
Om The Postal Service er indieprinser, så heter den amerikanske indiekongen Conor Oberst. 24-åringen er hjernen i Bright Eyes, og med «Lua» og «Take It Easy (Love Nothing)» inntok han både første- og andreplass på de amerikanske singlelistene (noe som ikke har skjedd siden Puff Daddy herjet i 1997).

Det doble singleslippet ble fulgt opp med albumene I’m Wide Awake, It’s Morning og Digital Ash In A Digital Urn. Førstnevnte handlet om nedtonet folk/country på stier tråkket opp av Bob Dylan og Gram Parsons, mens sistnevnte bød på mer innadvendt indierock i tradisjonen etter The Cure og Radiohead. Forbildene kan bli vel tydelige, men Oberst fremfører låtene med en inderlighet og intensitet som redder ham.

Fra Canada kommer Arcade Fire med den ambisiøse og gjennomførte debuten Funeral , som trolig vil stå igjen som et av 2005s høydepunkt (selv om det strengt tatt kom ut i 2004). Dette er mektig, mørk og teatralsk rock dyppet i sterke følelser, med ekteparet Win Butler og Régine Chassagne i front.

Funeral er preget av de mange dødsfallene som rammet bandmedlemmenes familier i arbeidet underveis, og resultatet er et storslått verk som bare må høres. Det samme gjelder Thunder, Lightning, Strike, debutalbumet til The Go! Team. Denne gjengen fra Brighton har kastet seg over samplerens mange muligheter, men med et helt annet resultat enn flokkene av hiphop- og technoartister som har adoptert instrumentet. Dette er sprutende energisk popmusikk av høy klasse, og føles som om en gjeng hyperaktive punkere tidlig på 80-tallet fikk byttet ut gitarene sine med en sampler og platesamlingen til Afrika Bambaataa. Resultatet er blitt en unik blanding av tidlig hiphop, sær funk, tv-seriemusikk og tyggegummi-punk.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.