Le Jazz Non: Kunsten å støye

Ikke alle likte D2-saken min om støymusikk og te, men «Lasse Marhaugs spilleliste for å drikke te» fikk flere følgere enn Phil Collins-spillelista i samme nummer, så da føler jeg opp med mer støymusikk – nå uten te.

I 2000 skrev jeg saken «Kunsten å støye» i Osloposten, i anledning av det norske støymiljøets første store samlingspunkt – samleplata Le Jazz Non: A Compilation of Norwegian Noise.

Den saken fant jeg bare litt av, men jeg fant de uredigerte intervjuene med Lasse Marhaug og Kåre Dehlie Thorstad, aka Elektro Nova/Electro Nova.

Hør Le Jazz Non og Elektro Nova-albumet nederst i saken, to norske støyklassikere. Sistnevnte fikk for øvrig toppkarakter i foto(!)-eksamen for albumet sitt, uten å ta et eneste bilde.

Kall det bråk, støy, monotont, antimusikk eller hva du vil. Du møter det overalt uten kanskje å tenke så nøye over det: På film, på teater, på utstilling, på danseforestilling – støyende, ustrukturerte, atonale lyder mange ikke vil kalle musikk.

Norsk «støymusikk» befinner seg i et eget musikalsk minefelt, plassert langt ute på sidelinjen i nærheten av samtidsmusikk, frijazz, improvisasjon og ekstrem rock. Nå har miljøet fått sitt første samlingspunkt – samleplata Le Jazz Non: A Compilation of Norwegian Noise.

Forbildene er komponister som Karlheinz Stockhausen, Steve Reich og John Cage, samt band som Sonic Youth, Swans, Einstürzende Neubauten, The Dead C, Godspeed You Black Emperor!, og toneangivende verk som Velvet Undergrounds «Heroin», The Jesus & Mary Chains Psychocandy og Lou Reeds Metal Machine Music.

– Jeg har valgt å kalle det fri støy fordi det i stor grad er improvisert og i rytme, melodi, struktur, volum og toner, ligger dette utenfor den vanlige oppfattning av hva musikk er, mener Joakim Haugland, som gir ut samlinga på sitt eget plateselskap Smalltown Supersound.

Det var det jeg hadde av saken. Men her er de uredigerte intervjuene med Marhaug og Thorstad, som bidro på plata.

ØH: Plata har undertittelen «A Compilation of Norwegian Noise». Hva er støymusikk og føler du at det er en tilfredsstillende merkelapp på det du driver med?

LM: Støymusikk kan være en begrensende merkelapp siden støy betyr uønsket lyd, og det kan virke som det er terrorisme en driver med. Men i den senere tid har støy blitt mer oppfattet som en musikkform og godttatt som utrykk. Jeg mener jeg jobber med lyd først og fremst. Helst vil jeg bli omtalt som jazzmusiker.

KDT: Støy kan jo betraktes som uønsket eller ubehagelig lyd. men, som Bruce Russell er inne på i sitt forord til Le Jazz Non, må vi i denne sammenhengen definere støy på en annen måte: Annerledes. Ukonvensjonell. Utradisjonell. Fri. Alt i forhold til kjente og alminnelig godtatte former og strukturer.

«Støymusikk»blir derfor mer å betrakte som et samlebegrep – ikke som en beskrivelse av det musikalske uttrykket. «Støy» er rett og slett en holdning. En retning. Og innad varierer uttrykket voldsomt. «Tilfredsstillende»? Kanskje. Kanskje ikke. Merkelapper er farlige ting.

ØH: Mange har lite forhold til den type musikk som er samlet på plata, men selv om platesalget ikke er stort møter vi slik musikk stadig oftere som del av andre opplevelser; teater, film, danseforestillinger og utstillinger. Har du selv opplevd å møte «støymusikk» i en slik sammenheng og har du noen oppfatning om hvorfor det oftere blir brukt?

LM: Bruk av abstrakt lyd har lenge vært et virkemiddel innen kunst og underholdning. I den senere tid har det blitt brukt mer og mer innen for eksempel film og reklame. Dette er muligens fordi teknologien har gjort det enklere. Dagens actionsfilmer er ofte mer støyende enn mine plater. Dette er bra.

KDT: Ja. Jeg tror mye ligger i det faktum at denne type musikk er totalt abstrakt i forhold til «konvensjonell» musikk. På grunn av denne abstraksjonen kan derfor musikken – i visse miljøer – lett opphøyes til et kunstnerisk uttrykk.

ØH: «Ulyder» som feedback, feilmeldinger fra maskiner og lignende virker å være en viktig bit av «støymusikken». Hva er det som fascinerer med slike feilmeldinger?

LM: Barn synes det er morsomt å plukke ting i biter. Noen av oss blir ikke kvitt denne fascinasjonen. Det morsomt å ødelegge og koble ting feil. Maskiner, elektronikk og data er skrøpelige saker. Det er noe vakkert med skjørheten i det.

KDT: Lydkilden er egentlig uinteressant i forhold til sluttproduktet. Fascinasjonen ligger mer i prosessen, og elementet av tilfeldighet kontra kontroll.

ØH: Lasse Marhaug, du har tidligere sagt at musikken din er ren lyd uten begrensinger og regler, uten følelser og stemning. Står du fortsatt for den uttalelsen og kan du eventuelt utdype den litt?

LM: Det jeg mente var at min musikk ikke er så satt som «ordinær» musikk, hvis melodier og toner er mer direkte knyttet til de stemninger og assoiasjoner komponisten vil ha fram. Abstrakt lyd har større rom for tolkninger av lytteren. For eksempel åpningssporet vårt på Jazzkammers Timex; noen hører en regntung telttur,  andre hører den elektriske stol.

KDT: Med all respekt for Marhaug: med et så ekstremt uttrykk, kan man jo egentlig si hva som helst – fordi sammenligningsgrunnlaget er så lite. Men uansett hvor ekstremt uttrykket er, vil man jo nødvendigvis utfordre lytterens begrensninger og regelverk. Samtidig vil man jo også – uansett uttrykk – framprovosere en følelsesmessig reaksjon hos lytteren, enten positiv eller negativ.