Lørdag 6. februar åpner Fin Serck-Hanssen utstillingen «Musikkfotografier 1979-86» på Sølvberget i Stavanger, supplert med nye bilder fra de to siste årene.
Her er teksten jeg skrev da de samme bildene ble stilt ut på Henie Onstad kunstsenter i 2011.
The Undertones i Oslo, 1980. Foto: Fin Serck-Hanssen/Bono
Norge i 1980: Vil du høre musikk, er alternativene NRKs ene radiokanal eller Radio Luxembourg. Hewlett-Packard presenterer sin første personlige datamaskin, mens Fin Serck-Hanssen har begynt å jobbe for den ferske musikkavisen Nye Takter.
Han traver fra konsert til konsert med sitt nye Minolta-kamera. Han fotograferer The Clash, Ramones, The Undertones og Ebba Grön, samt hjemlige punkhelter som Hærverk, Wannskrækk, Oslo Børs og Kjøtt.
– Jeg kjøpte ikke plater med folk som hadde langt hår. Punken var et musikalsk kick, den var høy og aggressiv, forteller Serck-Hanssen.
En miks av dop, punk, homofili og fiskemat plasserte ham bak fotolinsen. Han hoppet av videregående i 1976, og begynte isteden å jobbe med å mate fisk. På den nye jobben fikk han låne fotoapparatet til sjefen, og sommeren 1979 tok han det med seg til Hurtighardråkkfestivalen i Kristiansand. Der falt den siste puslespillbiten på plass, da den unge fotografen hørte Nye Takter-journalist Per Ole Oftedals foredrag om homofili.
Nå ble Serck-Hanssens Minolta fast inventar både på Oslos punkkonserter og byens homseklubber. Bildene fra den tiden skildrer et Oslo som er i ferd med å våkne fra dvalen, og utvikle seg til den musikkmetropolen vi kjenner i dag.
– Tidligere var det slipstvang på diskotekene og rockekonserter en gang i måneden. Der det tidligere var ingenting, fikk vi nye klubber og lengre åpningstider.
Torsdag 24. mars vender Høvik-fotografen «hjem» til Henie Onstad Kunstsenter med utstillingen og boken In Between Pictures: Photographs 1979-1986. Den er dedisert til Oftedal, som døde i 1997.
Postpunk i Derby
Det er april 1981, og Fin Serck-Hanssen sitter som så ofte ellers og blar i nyeste nummer av musikkavisen NME. Han har byttet ut svette punkkonserter på Chateau Neuf med kunstfotoskole i Derby, men jobber også som musikkreporter for Nye Takter og NRK.
Nå pirrer en fersk gruppe nysgjerrigheten, og Serck-Hanssen setter seg på toget for å få med seg Depeche Modes konsert på puben Bridgehouse i Øst-London. Bandet har bare én fattig single med en lusen 57.-plass på de engelske hitlistene bak seg.
– Etter konserten presenterer jeg meg, sier jeg kommer fra Norge og spør om jeg kan ta bilde av dem.
Gruppen er langt fra bortskjemt med oppmerksomhet fra utlandet, og stiller seg smilende opp for den norske fotografen. De forteller nordmannen at de er usikre på om de skal holde seg på Mute Records, men 30 år og over 100 millioner solgte plater senere er engelskmennene fortsatt på Mute. Men Serck-Hanssens bilde kom aldri på trykk. Før nå.
Popmusikken er i sterk endring tidlig på 1980-tallet, og Serck-Hanssen går fra punkens snauklipte aggresjon til mer kompleks og hårfager postpunk. Tidsånden er som Raga Rockers oppsummerer i låten «Idiot Rock»: «De som hoppet opp og ned har blitt så alvorlige».
Margaret Thatchers jernhånd og markedsliberalisme splitter Pop-England i to: Fargesterk og optimistisk synthpop på den ene siden, melankolsk og introvert postpunk på den andre. Serck-Hanssen velger seg det svartkledde 1980-tallet, og knipser nye favoritter som The Cure, New Order, Echo & The Bunnymen og The Fall.
– Dette var mitt åttitall. Jeg gikk aldri i pastell.
Musikkfotografiet endrer seg også. Kanskje det begynte med Ramones’ posering foran slitte murstensvegger, men en ny generasjon rockefotografer – som NMEs Anton Corbijn og Pennie Smith – dyrker også det dystre, mørke og innadvendte. Unge, alvorlige musikere plasseres i betongjungler og industrielle landskap, mens de skuer melankolsk utover horisonten eller innover i seg selv.
– Corbijn forandret rockefotografiet. Han tok med seg Echo & The Bunnymen til Island for å ta bilde. Jeg tok med Torgrim Eggen til Hovseter og bandet Garden of Delight til Maridalen.
Depeche Mode 1981. Foto: Fin Serck-Hanssen/Bono
Punkkongen
Han vet det ikke da, men Fin Serck-Hanssens karriere som musikkfotograf stopper her: Backstage på Rockefeller 29. november 1986, med punkens gudfar – Iggy Pop – stirrende intenst inn i kameralinsen.
På pressekonferansen tidligere på dagen spurte Serck-Hanssen om han kunne få ta et bilde under fire øyne. Punkkongen ba ham komme bak scenen rett etter konserten.
– Jeg er ikke akkurat spesielt pågående. Hvis det er mange andre fotografer tilstede, forsvinner jeg fort i bakgrunnen. Da er jeg god på nakkebilder .
Men her, alene med mannen som dannet The Stooges i 1967 og nå er på turné med sitt bestselgende soloalbum, klaffer det for den forsiktige fotografen. Iggy kommer svett, sliten og halvnaken rett fra scenen, men poserer engasjert i drøye 15 minutter. Han skyter frem underkjeven og setter blikket rett i kameralinsen. Han setter seg ned på huk, lar hendene henge slapt mellom bena og smiler lunt.
Serck-Hanssen fanger Iggys energi og varme, men selv har han mistet gnisten. Nå lokker nye utfordringer innen reklame og kunstfotografi.
– Når jeg har gått gjennom alle de gamle musikkbildene mine, har jeg spurt meg selv: «Hvorfor gjorde jeg ikke mer?» Men spenningen var borte.
Fakta – Fin Serck-Hanssen
* Fotograf, født 1958, vokst opp på Høvik i Bærum.
‘ Utdannet ved Derby Lonsdale College of Education , i likhet med fotografer som Tom Sandberg, Per Berntsen og Dag Alveng.
* Er blant annet kjøpt inn av Museet for samtidskunst, Henie Onstad Kunstsenter, Norsk museum for fotografi, Victoria & Albert Museum og National Museum of Photography.
* Fotobøker: Sort Sofistikert (1986), Homage to Nora (1992), Her er mitt legeme (1998), Album (2002), Normalizing Judgement (2008) og In Between Pictures. Photographs 1979-1986 (2011).
Øyvind Holen 