Loretta Lynn: Tilbake til røttene

Loretta Lynn er i dag tilbake med Full Circle, hennes første album siden 2004s Van Lear Rose.

Jeg anmeldte albumet, laget i samarbeid med Jack White, og følte det var naturlig å koble det med tiårsjubileumsutgaven av Nas’ Illmatic.

Det gikk i alle fall bedre enn denne legendariske anmeldelsen fra Fredriksstad Blad.

Flere damer med cowboyhatt her.

Alle musikksjangre trenger album som går tilbake til røttene. I år viser Loretta Lynn oss hva country er god for, mens rapperen Nas for ti år siden skar hiphop ned til benet.

«Iblant blåser musikkindustrien hiphop opp, og så kommer et album som tar musikken tilbake til røttene. Illmatic var et slikt album, et som viste hva hiphop handlet om: Gatekultur, graffiti, rim og DJ-ing. Det er bra å bli minnet på at hiphop er gatekulturmusikk der vi bare bruker gamle plater og en mikrofon,» sa rapperen og produsenten Large Professor da jeg intervjuet ham i forbindelse med hans spillejobb på Øyafestivalen 2002.

100 prosent solid
Large Professor var en av produsentene på debutalbumet til den unge og ukjente rapperen Nasir Jones – alias Nas – sammen med kremen av Hiphop-USA anno 1994: Q-Tip, DJ Premier, L.E.S. og Pete Rock. Det var det første viktige albumet der en solorapper kunne plukke produsenter fra øverste hylle – uten å være del av en gruppe eller et fast samarbeid med en DJ/produsent.

Det var også et av de siste store hiphopalbumene uten behov for å skjele til hitlistene og popbransjen. Illmatic var ikke bare et 100 prosent solid debutalbum, men har også endt som en hellig gral for de som lengter tilbake til en gyllen hiphopalder – før musikkformen ble det ledende lokomotivet i amerikansk musikkindustri.

I år kom albumet ut i en ny utgave med seks bonusspor, kalt 10 Year Anniversary: Illmatic Platinum Series. Det er fortsatt like fabelaktig, men det hiphop anno 2004 trenger er et nytt album som kan ta hiphop tilbake til sine rå røtter slik Nas gjorde det for ti år siden.

Countryveteran
Der den unge og ukjente Nas fikk hjelp av etablerte hiphopprodusenter i 1994, er veteranen Loretta Lynn (70) i år blitt løftet fram av den unge musikeren Jack White (28). Sammen med «søsteren» Meg White, fikk han rocka blues fram i lyset igjen med duoen The White Stripes – som gjennom fire album er blitt noe av det heteste på rockehimmelen.

Jack White har beundret Loretta Lynn i lang tid, og på albumet Van Lear Rose har han fått mulighet til å samarbeide med countrylegenden. Han har arrangert og produsert albumet, synger en duett med henne og bidrar ellers på gitar, piano, rytmeinstrumenter og koring. Og ikke minst: Han gjør Lynn kjent for et yngre publikum, som blir nysgjerrig på plata på grunn av Jack Whites dype involvering.

Loretta Lynn fikk hjelp fra Nashville-låtskrivere på sitt forrige album, Still Country (2000), men denne gangen har hun skrevet alle sangene (hun får assistanse på to av dem) selv.

Det er faktisk første gang, og hun gir definitivt rikt av seg selv og sin livserfaring. Som i selvbiografiske ”Story of My Life”, der hun synger om sitt eget liv med befriende selvironi og ærlighet. ”It was a big hit, made a big splash / What I wanna know is what happened to the cash”, synger hun om filmen om hennes liv, Coal Miner’s Daugter fra 1980 med Sissy Spacek i hovedrollen.

Livsvisdom
Loretta Lynn albumdebuterte allerede i 1963, men Van Lear Rose er bare hennes tredje album siden 1985 – og det er lenge siden kritikerne er blitt voldsomt begeistret for hennes tradisjonelle Nashville-country. Nå sier folk som kjenner karrieren hennes bedre enn meg at dette er hennes beste album siden 1973s Louisiana Woman Mississippi Man, og jeg mener Van Lear Rose gjør for country akkurat det Illmatic gjorde for hiphop.

Den skjærer ned til beinet, flerrer vekk det overfladiske og pusesnille lydbildet som preger mye moderne country til fordel for et røffere og mer minimalistisk rockepreg. Og det minner oss om at country først og fremst er hvit manns blues, spekket som det er med forsmådde hustruer, kjærlighetssorg, arbeiderklasseliv, fyll, mord, sjalusi og livsbejaende hillbillyfester.

Jack White fortsetter med dette sin utforskning av klassisk americana, som han påbegynte med The White Stripes’ coverversjoner av klassiske blueslåter og fortsatte med tradisjonalistisk bluegrass på filmmusikken til Cold Mountain.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Ser ut som om Illmatic kom i en 20-årsjubileumsutgave også:

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: