Mira Craigs tiårsjubileum

Hvor blei det av markeringen for at det 10. januar 2016 var ti år siden Mira Craig debuterte med Mira Mira?

Nå trenger vi et comeback. Her er min anmeldelse av albumet (og The White Birch).

The White Birch og Mira Craig har gitt oss to svært forskjellige innfallsporter til det norske musikkåret 2006, som på hver sin måte viser at det lønner seg å holde på sine særtrekk istedenfor å prøve å gjette hva folk vil ha.

Lavmælt hvisking
«Do you want / Your silent heart to show,» synger Ola Fløttum i oslobandet The White Birch, og med sitt fjerde album siden den lavprofilerte debuten Self-Portrayal (1996) viser gruppa hvordan nøysomhet er en dyd – også i musikken.

Come Up For Air en lavmælt plate, preget av hviskende sang, spartansk instrumentering og svakt skimrende melodier. Albumet slippes i Europa av tyske Glitterhouse Records, og om The White Birch ikke nødvendigvis følger i sporene til Madrugada og Motorpsycho, har de nå gode muligheter for å skaffe seg et hengivent, om enn lite, publikum på Europa-basis.

Reisen mot målet har verken vært rask eller smertefri. The White Birch startet som et mer støyende rockeband i etterdønningene av grunge- og hardcore-eksplosjonen på 1990-tallet. Den snegletrege undersjangeren «slowcore» var lenge en naturlig referanse, kjennetegnet som den var av sirupsseige melodier, vag mumlesang og eksplosive gitarriff.

Bandet har da også hentet navnet sitt fra et album av det toneangivende amerikanske slowcorebandet Codeine. Nå slekter The White Birch derimot mer mot de atmosfæriske stemningene til islandske Sigur Rós og den storslåtte melankolien til Coldplay, uten at det føles som verken plagiat eller etterdilting.

Veivalget for The White Birch ble på flere vis tatt da Ola Fløttum i 2001 ga ut soloalbumet These Days Are Hard To Ignore  under aliaset Portrait Of David. Dette albumet står i ettertid fram som Fløttums praktiske eksamen i innadvendt melankoli; ti sanger framført med svært få virkemidler – og med en nærmest Erik Satie-aktig minimalisme i arrangementene.

Albumet var noen hakk for stille og navlebeskuende for denne anmelder, men det er ingen tvil om at det har vært viktig for The White Birchs videre utvikling. Trioen sto fram som et nytt band på Star Is Just A Sun (2002), og på årets plate er metaformosen til Fløttum og hans kumpaner Ulf Rogde og HC Almendingen fullført.

Sjangerkarneval
Veien fram mot målet har heller ikke vært enkel for norskamerikanske Mira Craig, men heldigvis for oss virker det som hun er immun mot alle forslag om kunstneriske kompromisser og definerte sjangergrenser.

Debutalbumet Mira Mira viser fram noe så sjeldent som en norsk artist det er umulig ikke ta stilling til. Dette er musikk det knapt er mulig å forholde seg likegyldig til, for det er vanskelig og mene at denne plata bare er «helt grei», en skjebne som rammer de fleste plater der ute. For på tross av enkelte glipptak er dette både visjonær, nyskapende og nesten irriterende egenrådig musikk.

Hvis du har hørt gjennombruddslåta «Boogeyman», med sin miks av calypso, hiphop og illsint bjeffing eller sett Mira riste løs som en ishulder på Island – akkompagnert av heftige drum’n’bass-brekk – i videoen til «Headhunted», vet du hva jeg snakker om. Dette er musikk du enten elsker eller hater, og den mest vågale norske plata siden Serena-Maneesh debuterte med sine stormannsgale støysymfonier i fjor sommer.

Med sin selvsikkerhet og sitt eksponeringsbehov vil Mira Craig sikkert få smake janteloven i månedene som kommer, men uansett hva som skjer med karrieren hennes videre har hun med dette albumet fått vist hva som bor i henne av kreativ skaperkraft. Hun kan legge opp i morgen, og likevel stå igjen som en av de mest underholdende og vågale norske artistene innen moderne, urban popmusikk.

Hun springer kanskje ut fra hiphop- og r&b-scenen, men hever seg milevis over hordene av fantasiløse r&b-jenter med sin ustoppelige iver etter å fusjonere alle sine musikalske preferanser inn i platene. Hun slenger inn pekere til både norsk og japansk folkemusikk, og minner ofte mer om Kate Bush og Dollie Deluxe enn mer åpenbare forbilder innen hiphop og r&b.

Først og fremst overbeviser Mira Craig med sin dype og uttrykksfulle sangstemme, en utstoppelig idévirksomhet og god kontroll over det endelige resultatet. Albumet er produsert av Mira Craig selv, i samarbeid med flere ukjente produsenter på Trinidad, og alt sitter ikke som hånd i hanske.

Mira Mira er først og fremst et rungende «Se på meg! Her er jeg!»-rop, og på dette området fungerer det fullstendig utmerket. Et nytt jungelord: Når Mira Craig åpner kjeften, må man lytte.

På den ene siden er det merkelig at ingen norske plateselskaper har vist interesse for henne tidligere, mens vi på den andre siden skal være veldig glade for at hun fikk gjøre dette albumet som hun selv ønsket.

Ved neste korsvei håper jeg vi kan få høre hva hun kan prestere med romsligere budsjett og et større apparat av produsenter og musikere rundt seg. Eller kanskje ikke? For Mira Craig har med denne debuten vist at hun klarer seg utmerket på egen hånd.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.

Advertisements

Én kommentar

  1. […] 2007 vant Darkside of the Force hiphopprisen foran Karpe Diem og Tungtvann, mens Mira Craig var nominert som nykommer og Stargate vant […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: