Hvor mange gangstarappere har dissa seg selv? N.O.R.E. gjorde det på God’s Favorite, nå er han tilbake med Drunk Uncle – hans sjuende soloalbum.
Eller er det en mixtape?
N.O.R.E.
God’s Favorite
Def Jam/Universal 2002
4/6
At rappere skjeller ut sine konkurrenter er ikke noe nytt, men få gjør som Victor «Noreaga» Santiago. Hans andre soloalbum Melvyn Flynt – Da Hustler fikk unngjelde allerede på Capone-N-Noreagas The Reunion i 2000 og selvdissingen fortsetter her: «I admit, Melvyn Flynt, my soul wasn’t there».
Nå er det nettopp ærligheten som gjør N.O.R.E. til en fascinerende rapper, og det skal bli spennende å høre hva han synes om sitt tredje soloalbum i ettertid. For God’s Favorite er et typisk schizofrent hiphopalbum, der det ene beinet står trygt plantet i New Yorks gangstarøtter mens det andre beinet flørter med poplistene og dansegulvet.
Resultatet blir et sjøsykt album der toppene og bunnpunktene kommer om hverandre. Fem The Neptunes-produserte spor skiller seg positivt ut, spesielt etnokitsjen i «Nothin’» og knalltøffe «Head Bussa». Også «Black Clouds» og «Love Ya Moms» (med Cyndi Lauper-sample) er gode «thug»-ballader i beste 2Pac-tradisjon.
Men så var det nedturene: Irv Gotti trekker gamle triks og Ja Rule ut av hatten i popflørten «Live My Life» og Swizz Beatz’ produksjoner lukter fallende stjerne lang vei.
N.O.R.E. er dessverre rammet av Mobb Deep-forbannelsen: Å lage et klassisk album du aldri klarer å matche igjen på tross av flere gode forsøk. God’s Favorite er nettopp et godt forsøk, men når ikke opp mot Capone-N-Noreagas The War Report fra 1997.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen.
Øyvind Holen 