Mer om Tøyen

Leste du D2-saken min om Tøyen i helga?

Den opprinnelige teksten var (som vanlig) flere hakk for lang, så her kommer noen bonusavsnitt om bydelen.

Stedsanalysen Hva nå, Tøyen? ligger også på nett.

Ildsjelene på Tøyen, klikk på bildet for større versjon. FOTO: ØYVIND HOLEN

Samtidig som Tøyen skole ble dominert av pakistanske og somaliske barn endret omgivelsene på Tøyen sakte karakter i takt med at Oslo indre øst ble oppusset og mer populært som bosted for førstegangskjøpere. Utestedet Aftenposten etterlyste dukket opp i en kjeller i Tøyengata i 1999. Her er de første arkeologiske sporene av det Dagbladet i år har døpt «Trendy-Tøyen».

Puben Blue Heaven lå i lokalene som i dag huser Tøyengata Bistro, akkurat på den mentale grensen mellom den kokende sentrumsgryta Grønland og det dovnere Tøyen. Det var en typisk brun, sliten østkantpub, men i 1999 åpnet innehaverens sønn kjelleren for dj-er som Marius Våreid fra Päronsoda, Prins Thomas og Ulph fra Folk & Røvere, mens han drømte om å bytte ut de aldrende fabrikkarbeiderne og sjøfolkenes pils med kaffebar i stål og glass i første etasje.

Høsten 2000 ble Blue Heaven kåret til «årets utested» av Natt&Dag. Byløver som året før hadde surret rundt i Møllergata og Nordre gate på jakt etter Blå ble nå observert speidende i Urtegata og Tøyengata. Kåringen hadde flere bakenforliggende årsaker. Utelivsjournalistikken hadde et behov for å bevege seg videre fra Grünerløkka, i tillegg var barna til innvandrerne som drev pub- og restaurantdriften i området blitt voksne og brant med et ønske om å modernisere familiebedriften. I 2001 startet utestedet Den Baren i kvartalet nedenfor, i lokalene til den nedlagte familierestauranten Peacock og etablert av yngstesønnen.

Tøyengata ble en kortvarig utelivsmetropol, men suget mot øst fortsatte og tidlig på 2000-tallet konkurrerte Tøyen, Grønland og Gamlebyen om å bli «det nye Løkka» for utelivet. Grønland fikk i rask rekkefølge rockestedet Gloria Flames, Grünerløkka-avleggeren Dattera til Hagen og Cafe Con Bar i sin hovedgate (noe som førte til at Enerhaugen mat & vinhus i Grønlandsleiret skifta navn til Cafe One Bar en periode), mens Tøyen slo tilbake med Lyst i 2001. Samme år skrev Aftenposten saken «Frykter prispress på Tøyen».

I 2002 rapporterte samme avis om hvordan beboere i Gamlebyen kjempet mot grünerløkkafiseringen. Restauranten Oslo Spiseforretning ved Middelalderparken opplevde tre tilfeller av hærverk på kort tid, skulpturparken til billedhuggeren Bård Breivik ble sprayet ned med slagord som «La østkant være østkant» og «Stopp jappifiseringa av gamle Oslo» og baristaen som forsøkte å etablere seg øst for «Jan Vardøens cocktail-religion på Grünerløkka» fikk en murstein gjennom ruta og ble beskyldt for å være del av kapitalkreftene.

Samtidig steg boligprisene jevnt og trutt i Oslo indre øst.

Men omdømmet hang igjen. Verken Tøyen eller Grønland klarte å kaste av seg sitt dårlige rykte, utelivsboomen var motepreget, det var kortvarige oppturer. I Gamlebyen var beboerne skeptiske til trendy nyetableringer. «Det nye Løkka» beveget seg videre til området rundt Youngstorget.

Og på Tøyen skole var det nesten bare innvandrere igjen. Men noen bet seg fast.

Stekt ishavsrøye på Norð & natt. FOTO: ØYVIND HOLEN

«Alene» på Tøyen
Lára Benjnouh har bodd på Tøyen siden 2001, men i sommer overhørte hun for første gang noen som skrøt av at «Tøyen er en skikkelig kul bydel».

– «Hva er det dere snakker om?» tenkte jeg. Men vi har fått Øyafestivalen, Postkontoret, de små restaurantene som Melt og Norð & natt, og jeg ser flere hipstere i gatene enn før. Det er helt greit, men jeg lurer på om de bor her. Men når du går og handler på Coop ser du en annen befolkning nå enn for tre-fem år siden, forteller islendingen, samtidig som hun lufter irritasjonen over stavemåten til nykommeren Norð, der det korrekte ville ha vært Norðr (norrønt) eller Norður (islandsk).

Da hun kjøpte sin første leilighet, på Tøyen i 2005, var det ingen som trodde bydelen var i ferd med å bli et nytt Grünerløkka. Kafeen Lyst hadde senket skuldrene, kastet ut dj-ene og blitt nabolagskafé, stamgjest Steinar Sagen fra Radioresepsjonen sa det slik til Aftenposten: «Lyst er ikke et sted du drar til hvis du ikke bor i strøket.»

– Jeg flyttet til Tøyen for 15 år siden, da var det tilfeldig. Men det ble et bevisst valg da vi kjøpte får første leilighet. Og valget var å bli boende, forteller Benjnouh.

Hun jobber i Utlendingsdirektoratet, men har gjennom årene stadig opplevd at kollegaer og venner stusser over at hun bor på Tøyen. At hun har valgt å la sine tre år gå på Tøyen skole, la dem bli del av statistikken som skremmer vekk så mange andre vestlige familier. For tre år siden hadde 99,4 prosent av elevene på Tøyen utenlandsk opprinnelse.

– Det har aldri vært noe spesielt kult med å bo på tøyen, og særlig ikke hipt. Hvis jeg forteller at jeg bor på Tøyen får jeg store reaksjoner på det, litt sær, at jeg driver med eksperimentering med barna mine. Jeg vet om mange som velger bort Tøyen skole for sine barn. Hvis vi flytter, ønsker jeg at mine barn skal fullføre på Tøyen. Det har min datter sagt også: «Kan jeg pendle?»

Flere familier blir boende, men velger en annen skole. Du ser dem på Tøyen t-banestasjon mellom klokken 08 og 09 om morgenen, de lyshudede barneskoleelevene som går ned på stasjonen for å dra til en annen skole.

– Det er faktisk en viss verdi å ha barn på skole som Tøyen. Det gir, i hvert fall slik jeg ser det, mine barn et annet perspektiv på livet og hva det har å by på.  Jeg er dessuten opptatt av integrering og mener at vi alle, politikere, utlendinger og nordmenn, bør ta ansvar for at den lykkes. Jeg forstår at alle foreldre ønsker det beste for sitt barn, men jeg tror at mange ikke tenker over hva slags signaler de gir sine barn når de velger bort nærskolen: «Barna på Tøyen de er ikke er bra nok for mine barn.»

– De sender også veldig klare signaler til barna på Tøyen «dere er ikke norske nok eller gode nok for at mine barn skal kunne være venn med dere». Hvordan vil det gå med integreringen da? Hva vil skje med «de avviste» barna? Vil de noen gang føle seg som en del av det samfunnet de er født og oppvokst i? Hva skjer med de som vil falle utenfor fellesskapet?

– Jeg synes mangfoldet er positivt med Tøyen, Jeg vil ikke trives et sted der alle er prikk like, tenk om jeg ikke passer inn. Jeg tenker at alle passer inn på Tøyen.

Hasj og kebab.
– Tøyen er hardcore.

Disse ordene fra en 22 år gammel jente innledet Dagbladets reportasje fra Tøyen i 2012, to år etter at Tone Huse hadde spådd gentrifiseringens komme i Tøyengata. Bildet var bekmørkt: Ett av tre barn levde under fattigdomsgrensen, «her går miseren i arv» sa en politimann, mens reporteren skildret ungdommer uten penger som stjal mobiltelefoner «for å kunne bytte til seg litt hasj eller en kebab, og som ruser seg for å orke å rane folk og raner for å få råd til rus».

– Det var ni siders svartmaling. Vi satt i bakgården og bladde gjennom, helt sjokkerte. Jeg har aldri vært redd eller følt meg utrygg på Tøyen. Jeg ser jo at ting skjer, men det gjør det jo i resten av byen også, forteller Karianne Hjallen, av flere omtalt som den ivrigste Tøyen-entusiasten i dag.

Engasjementet skjøt fart etter Dagbladet-artikkelen. Hun ble inspirert og motivert av Tøyenkampanjen, valgte å ha barna på Tøyen skole og engasjerte seg videre i hva ungene skal gjøre etter skoletid. Nå er det gratis aktivitetsskole og femårsklubb, et månedlig møtested for barn året før de begynner på skolen. Ungdomsklubben er vekket til live igjen, og torsdag 31. mars åpnet dørene for Biblo Tøyen, Norges første ungdomsbibliotek, der bare de mellom 10 og 15 år kan boltre seg i et lokale der møbler og rom er bygd opp med hjelp av skiheiser fra Østerrike, telefonkiosker fra London og en lastebil fra 1950-årene.

Men Hjallen savnet noe mer, i oppveksten på Kongsberg hadde hun tilgang på fem forskjellige idrettshaller. På Tøyen er det ingen. Så hun startet Tøyen Sportsklubb, som har fått 750 medlemmer på fem måneder.

– Da jeg vokste opp på Ammerud spilte jeg fotball, da jeg hadde ballen var alt annet glemt, og energien jeg hadde igjen brukte jeg på Ammerudklubben. Her på Tøyen fantes ikke sånt, sier Husein Awad Nur, som har bodd på Tøyen siden 2006.

Norsksomalieren drev tidligere butikk og gatekjøkken, jobbet 18–19 timer i døgnet, før han prøvde seg som forretningsmann i Somalia. Ifjor vendte han tilbake til Tøyen, og begynte å engasjere seg. Han gikk natteravn, ble med i sportsklubben. både i styret og som trener, og holdt 17. mai-talen da foreldrene for første gang på lenge feiret nasjonaldagen på Tøyen skole. Han innså at det var tenåringene som laget mest trøbbel på Tøyen, og at flere var somaliere.

– Jeg har jo fire yngre barn selv. Alderen er den eneste forskjellen, om noen år vil de gjøre det samme som hvis jeg ikke prøver å gjøre noe.

Han frykter at ressurssterke innvandrerfamilier velger å flytte fra Tøyen, og kanskje også Norge.

– Jeg kjenner mange pakistanere som har flyttet herfra, ikke fordi de er blitt presset ut, men fordi de har fått ressurser til å kjøpe seg større. Det er her på Tøyen jeg og mine barn føler oss hjemme, men det er trangt med syv mennesker på 91 kvadratmeter. Men å være med på den utviklingen som skjer på Tøyen nå er helt spesielt.

Ingen boligpolitikk
Mandag 29. februar feiret Postkontoret ettårsjubileum med overraskelseskonsert med Oslo Ess. Uken etter kjøper samfunnsgeograf Tone Huse seg et lite glass White IPA-øl i baren på Postkontoret. Da hun skrev Tøyengata i 2010 var det pils på Treffen mange av kildene foretrakk. Den puben er borte nå. På Postkontoret er det fullt ved alle bord, utenfor halter en av bydelens gamle helter forbi, kaster et blikk inn, og går videre.

– Torget i dag er preget av kommersiell gentrifisert. Det er lett å se at de nye tilbudene retter seg mot de gruppene har gentrifisert området. Det mest interessante aspektet med gentrifiseringen av Oslo er at vi har nådd et nivå der byen er i ferd med å stenges for flere grupper. Lavinntektsgrupper har vært utestengt fra å kjøpe lenge, men nå er prisene blitt slik at mange vanlige folk ikke har noen mulighet til å etablere seg i indre by.

«Løftet skjer på bekostning av noen av de aller mest utsatte i området,» heter det i konklusjonen på Det blir nok vi som flytter først, Ingrid Tormodsgards masteroppgave i samfunnsgeografi, der hun har intervjuet beboere i de kommunale leilighetene som skal forsvinner fra Tøyen. Huse savner en sosial boligpolitikk i Tøyenløftet.

– Løftet har en boligpolitikk, men den går i retning av fortsatt gentrifisering. Det jeg savner er en boligpolitikk som sikrer et mangfold av ulike gruppers rett til å bli i og etablere seg i byen. Uten en sosial boligpolitikk får vi ikke en mangfoldig by, billigere boliger er både et sosialpolitisk og integreringsmessig godt tiltak. Men dagens politikk gavner de som allerede har mest å rutte med.