All Saints: Comeback nr. 2

Hva skal man si om årets All Saints-gjenforening? Det er bedre enn forrige comeback.

All Saints
Studio 1
Parlophone/EMI 2006
3/6

Fin singel, småslapt album.

Kjøpte du Appleton-albumet eller Open av Shaznay Lewis, og fikk du med deg at Melanie Blatt har gitt ut et knippe solosingler? Neppe, og fraværet av solosuksess forklarer nok årets gjenforening av både Take That og All Saints.

De engelske jentenes to album solgte ti millioner, og deres selvsikre miks av pop og r&b gjorde kvartetten til en mer moden, sexy og urban videreføring av Spice Girls. Etterdiltere som Atomic Kitten, Sugababes, Girls Aloud og Lily Allen står alle i gjeld til disse jentene, men her er også problemet: Etterfølgerne er nå bedre enn originalen.

Ska- og reggaeflørten i «Rock Steady» og «Scar» er fengende og fin, men resten av albumet preges av daffe ballader, intetsigende pop og tomme tekster. Hvor er dramaet, de gode historiene, modenheten og ærligheten?

I alle fall ikke i tekstene, der vi bare får platte klisjeer som «long are the days and lonely are the nights» og «live life, have trust, keep the faith».

Bonus: Slakt av Appleton-albumet. 

Appleton
Everything’s Eventual
Polydor Records/Universal 2003
1/6

Like mye sjel som Frøken Ur.

All Saints var det voksnere, mer sofistikerte og kjedeligere alternativet til Spice Girls, og med hvert sitt forhold til Oasis-Liam og Prodigy-Liam ble kanadiske Natalie og Nicole Appleton raskt blant Storbritannias største og mest glitrende popstjerner.

De glamorøse søstrene har alt som skal til for et langt liv i kjendispressen, men vi får håpe de like greit kutter ut å lage plater. For Everything’s Eventual er en gørr kjedelig, kjønnsløs og upersonlig samling urban pop blottet for nerve, sjarm og personlighet.

Søstrene får hjelp av Idol-kjendis Gareth Gates og en mengde produsenter, musikere og låtskrivere som har jobbet med Madonna, Kylie Minogue, Dido og Oasis. Dette forhindrer ikke musikken fra å høres ut som den gikk ut på dato for fem år siden, men det største problemet er at søstrene synger med like mye innlevelse og sjel som Frøken Ur.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.