The Posies-intervju på Hultsfred 1995

Hvor mange ganger har The Posies spilt i Oslo? Jeg så dem på Sentrum i 1993, på Rockefeller under Øyanatt i 2005 og på John Dee i 2010, samt Ken Stringfellow solo på So What! i 1999.

Dessuten spilte de på So What! i 1996 og 2000, på John Dee i 1998 og 2008, på Betong i 2005, på Mono i 2007. Mulig jeg var på noen av dem også. Stringfellow har vel også spilt med norske Briskeby, Beezewax og The Disciplines, så her snakker vi norgesvenn.

Og onsdag 13. april vender Seattle-bandet tilbake til Rockefeller.

Og dessuten fikk jeg med meg en aldeles fantastisk konsert på Hultsfred i 1995, i forbindelse med det undervurderte Amazing Disgrace-albumet. Dette var også min første sommer som musikkjournalist, året jeg intervjua The Roots på HeadonGuru på Moldejazz og altså The Posies, The Cardigans og Paul Oakenfold på Hultsfred.

(Først en liten digresjon: Var du på den klassiske trippelkonserten med Teenage Fanclub, Boo Radleys og The Posies på Sentrum Scene i 1993?

Et høydepunkt var da Ken Stringfellow henvendte seg til den lille skaren av Posies-fans foran scenen, og spurte om mange hadde hørt debutplata deres. «Ja?» jublet fansen, hvorpå Ken spurte: «Vil dere at vi skal spille en sang fra den?» «Ja,» jublet fansen igjen. «Ok, hvilken låt skal jeg spille da?» spurte Ken. Øredøvende stillhet. Det var jo tross alt ingen som hadde klart å spore opp den da ganske så obskure 1988-debuten Failure. Nuvel, over til intervjuet:)

– En popsang er noe du kan synge med på, med en melodi du kan kjenne igjen.

Ken Stringfellow i den amerikanske popgruppa The Posies er sikker i sin sak når vi ber ham definere popmusikk. The Posies er aktuelle med sin nye plate, Amazing Disgrace.

– I jazz har du et lite stykke melodi du kan synge, mens resten er improvisasjon og soloer. En popsang er det motsatte, et konstruert stykke musikk fra begynnelse til slutt, med svært lite improvisasjon. Rock blir skapt av musikere som jammer i fellesskap, mens popmusikk blir skapt av en komponist som har en idé klar på forhånd. Forskjellen på rock og pop er om man tenker før musikken blir gjenskapt på instrumenter, eller underveis, mener Stringfellow.

På egen hånd
The Posies kommer fra Seattle, men musikalsk har de få likhetstrekk med andre, mer kjente, Seattle-band.

– På høyden av grungeeksplosjonen var vi inaktive. I dag er Seattle-band som Pearl Jam og Soundgarden etablerte rockestjerner, og folk er på utkikk etter noe nytt. Vi har fortsatt sjansen til å være nye, siden folk flest ikke har hørt om oss ennå.

Stringfellow startet bandet sammen med Jon Auer da de selv bare var 13 og 14 år gamle. De brukte flere år på å lære seg noter, akkorder og harmonier, og det endte med at de i 1988 spilte inn en kassett, Failure, helt på egen hånd, for den nette sum av 50 dollar.

– Jeg er overrasket over at Failure fortsatt er verdt å høre på. Vi ga kopier til venner, etter hvert ble det spilt på radio, og før vi visste ordet av det var det mange mennesker som ville ha oss til å spille konserter. Vi sa så klart ja til konsertene, men på dette stadiet var det bare Jon og meg. Vi måtte finne en bassist og trommeslager i løpet av to uker.

Failure ble etter hvert også gitt ut på vinyl og cd, før The Posies fikk kontrakt med Geffen Records, og ga ut Dear 23 i 1990. Internasjonal oppmerksomhet fikk The Posies ikke før i 1993 med Frosting on the Beater. Årets plate har gjesteopptredener fra Robin Zander og Rick Nielsen fra Cheap Trick, samt ny bassist og trommeslager – igjen.

– Denne gangen hadde vi flere sanger å velge mellom, og vi brukte de merkeligste. Det er bedre sanger, og mer variert lydbilde. Hver sang høres forskjellig ut, men det er ikke kaos. Frosting on the Beater ble litt for monoton i lydbildet, mener Stringfellow.

En stor suppe
– Er det popmusikk dere driver med? Bruker man den tradisjonelle betydningen av ordet, betyr det jo bare populærmusikk.

– Jeg blir svært glad hvis noen sier jeg spiller popmusikk. Popmusikk er blitt en slags musikalsk kategori. Jeg tror popmusikken er en hovedkategori innen musikk, mens rock er en underkategori innen popmusikk. Hvis du liker Slayer, og kjøper en Slayer-plate, så vet du nøyaktig hva du får. The Posies dekker et bredere musikalsk spektrum, og vi kan slippe unna med å gjøre noe forskjellig hver gang, eller for hver sang.

– Hva skal en god poptekst handle om?

– De beste popsangene handler om kjente ting, nesten klisjeer. Disse kjente og dagligdagse tingene blir forvridd, slik at de får en ny mening og sammenheng. Tekstene våre gir ingen mening, de er bilder. Jeg venter ikke at folk skal forstå tekstene våre, men det bryr jeg meg ikke om, så lenge det skaper en følelse hos lytteren.

Etter den mer støyende grungerocken har forsvunnet, er verden nå kanskje klar for The Posies’ gitarsukrede og intelligente poplåter. Stringfellow er klar over at The Posies stjeler og henter inspirasjon fra tidligere tider, noe de til fulle innrømme med å spille sammen med idolet Alex Chilton, i hans gjenforente Big Star.

– Det er våre forbindelser som har gjort oss mest berømte, vårt vennskap med Teenage Fanclub og det at vi spiller med Alex i Big Star. Jeg vil at ting skal gjøres riktig, og når muligheten dukket opp for å samle Big Star igjen, et band jeg alltid har elsket, var det bare å hoppe på muligheten. Hvis jeg hadde sett noen andre oppe på scenen med Alex som jeg ikke hadde likt, ville jeg blitt fly forbanna. Jeg er derimot ikke bekymret over at noen ser meg der oppe, og hater det. Jeg er overbevist om at jeg og Big Jon gjør denne oppgaven best av alle.

– All musikk i dag er en pastisj, en collage. Fortid og nåtid har ikke den samme meningen som før, alt er i ferd med å bli en stor suppe, which is pretty cool. Utfordringen nå er å få noe interessant ut av alt dette. Noe nytt må skje, framtida er så lang, den er minst like lang som fortida.

Advertisements

7 kommentar

  1. […] og Souls på Hultsfredfestivalen i 1995. Tidligere: The Roots på Headon, Guru på Moldejazz og The Posies på Hultsfred. I morgen: Paul […]

  2. […] 26, 2010 by oyvindholen «I used to be young with a strong constitution,» synger Jonathan Auer i The Posies. «My life is going fast,» synger Norman Blake i Teenage Fanclub, før han beroliger seg selv og […]

  3. […] på dusinet. Og selv om Whopper har klare forbilder i grupper som Pixies, Dinosaur jr., Radiohead, The Posies og svensk skurrepop som Kent og Brainpool står de utmerket på egne […]

  4. […] steg da det ble kjent at Ken Stringfellow, fra nå oppløste The Posies, skulle produsere den norske kvartetten Beezewax’ andre plate. […]

  5. […] ble Nielsen, Robin Zander og kompani restituert på 1990-tallet av fans som Smashing Pumpkins, The Posies og Steve Albini (som bidrar bak spakene her), men dette er nok det beste forsøket på et album som […]

  6. […] bittersøt, varm og ektefølt punkpop med skarpe kanter og et detaljert lydbilde vi må tilbake til The Posies‘ Frosting on the Beater for å finne maken til. Det er nesten himmelsk, men litt over […]

  7. […] som du trenger tid til å innse hvor bra den virkelig er. Dette er et like gledelig comeback som The Posies tidligere i år, og dEUS har laget sitt fjerde glimrende album på […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: