Anticon: Kreative utskudd

Du kan ikke skrive om alternativ hiphop på 2000-tallet uten å komme innom plateselskapet Anticon, som fortsatt holder koken.

Denne saken skreiv jeg i 2003.

Du må til Beck for å finne noen som har tøyd grensene mellom hiphop, rock og elektronika like langt som de kreative nerdene tilknyttet det amerikanske Anticon-kollektivet.

I 1994 dukket en underlig figur ved navn Beck opp i vår bevissthet mens han lystig sang ”I’m a loser baby, so why don’t you kill me”. ”Loser” var en forfriskende og overraskende blanding av viserock, lofi og hip hop, og de påfølgende albumene Mellow Gold og Odelay tok sjangerblandingen enda flere skritt videre.

Siden er hiphop blitt den største delen av popbransjen samtidig som sjangerblanding og eksperimentering à la Beck er presset ned i undergrunnen. Der finner vi det høyst fascinerende og forvirrende California-kollektivet Anticon, som med utgangspunkt i hiphop tøyer sjangergrensene lengre enn Beck i sin tid gjorde.

San Francisco
Kollektivets røtter kan spores tilbake til hiphopgruppa Live Poets i Maine tidlig på 90-tallet under ledelse av Sole; en liten, skjeggete og tynnhåret hvit mann som forvandles til en ordtornado med en gang han får en mikrofon i hånden.

Sole flyttet til Bay Area ved San Francisco-bukta der han traff likesinnede, og i 1997 utviklet Anticon seg til en gruppe bestående av åtte rappere og produsenter: Sole, Alias, Doseone, Jel, Odd Nosdam, Passage, The Pedestrian og Why?.

Å si at Anticon ble omfavnet av hiphopbransjen ville vært en stor overdrivelse, men isteden kom hjelpen fra uventet hold i form av John Herndon fra det skoledannende rockebandet Tortoise. Han hjalp Anticon å få oppmerksomhet i media ved å markedsføre kollektivet som hiphops svar på postrocketiketten instrumentalbandet Tortoise tidligere hadde fått.

I dag er Anticon etablert som hiphopundergrunnens egen undergrunn, men flere av utgivelsene er så langt unna hiphop at vi egentlig kan kalle Anticon en egen sjanger. Ta cLOUDDEAD, en trio bestående av Why?, Doseone og Odd Nosdam som ga ut 2001s cLOUDDEAD som en serie titommers vinylplater, som ga en mystisk helhet da de ble gitt ut på cd samme år.

Inntrykket av å høre noe helt nytt og uvirkelig er påtrengende, for selv om det fortsatt rommer scratching, beats og rapping er Why?s sjøsyke, lyse og mumlende vokal milevis unna sine samtidige rappere. I tillegg er det lett å høre ekko fra eksperimentell elektronika, progrock, ambient og lavmælt indierock i helheten.

Kryptisk
Why?, en nerdete jødisk rapper med afrosveis, tok det ennå noen skritt videre med årets solodebut Oaklandazulasylum, som vel er det nærmeste vi kommer Becks Mellow Gold innen anarkistisk skranglehiphop. Uten at det ligner særlig, for Why? er langt mer innadvendt, kryptisk og mindre umiddelbar enn Beck med sin blanding av hiphop, lofi, psykedelia, ambient og støy. Albumet er bygd opp rundt morsomme tekstlinjer, mumling, sang, enkel gitarplukking, skakke beats og overraskende effekter.

Om Why? føles kryptisk og mystisk er Themselves, en duo bestående av Jel og Doseone, flere hakk mer ekstrem. The No Music og The No Music of Aiffs, den siste en plate der Themselves remikses av sine Anticon-brødre, støymusikeren Hrvatsaki, den tyske elektronikagruppa The Notwist med flere, er musikk skapt bak en tykk tåke av skrudde metaforer og musikalske effekter. Duoen kan bli obskure for obskuritetens skyld, og er definitivt for viderekomne Anticon-fans.

Anticon har fortsatt ikke maktet å kombinere sine ypperste ordsmeder med den mest spennende og nyskapende musikken, for Anticons to beste rappere ligger nærmere tradisjonell hiphop fra undergrunnen.

”The only thing that stays is the same is change”, rapper Sage Francis på albumet Personal Journals, en enestående oppvisning av overraskende rim, morsomme metaforer og politiske tekster fra en mann som virkelig skiller seg ut i hiphopbransjen. Han er hvit, vegetarianer, avholdsmann og har bakgrunn fra spoken word-scenen, og er en artist du helt sikkert kommer til å høre mer fra. Han skrev nylig kontrakt med Anti, plateselskapet som også har Tom Waits i stallen, og er nettopp ute med Hope; en ny plate fra sin egen gruppe Non-Prophets.

Hakk i hæl følger Anticon-grunnlegger Sole, som med soloplata Selling Live Water også viste seg fram som en rapper med sans for ordrikdom og stadig overraskende og personlige tekster. ”The truth is I’m not smart enough to write a book”, rapper Sole, men ikke la deg lure. Det ligger mer visdom og oppfinnsomhet begravd i Anticons utgivelser enn i mange romaner.

Opprinnelig publisert i Ny Tid.