Anticons ess i ermet

Sage Francis var nok den viktigste enkeltartisten på Anticon, han kan du lese mer om her.

Her følger mine anmeldelser av Anticons to andre ess i ermet, nemlig Sole og Why?, samt cLOUDDEAD, Alias og Themselves.

Men først:

1: Aftenposten Aften-anmeldelse av Anticon Label Sampler.

Diverse artister
Anticon Label Sampler: 1999–2004
Anticon/Southern/Tuba 2004
6/6

Fullstappet samler med hiphops mest originale og utfordrende kollektiv.

Det amerikanske Anticon-kollektivet blir lettvint forklart som hvite amerikanske nerdegutter, det ultimate backpackerbandet for kvisete internettkids og intellektualiserende besserwissere.

Noe som er blodig urettferdig, for selv om gutta til tider kan sveve avgårde i psykedeliske musikalske eventyr, viser de like ofte evnen til å tøye og knuse hiphops mosegrodde regelverk. De minner oss først og fremst om at hiphop en gang handlet om å bryte alle regler og blande sammen alle mulige musikkgenre, og denne innholdsrike samleplaten viser hva denne gjengen kan være god for.

Her er 33 (!) låter med eksentrikeren Why?, ordmitraljøsen Sole, dystre Alias, gnistrende Sage Francis og et helt fotballag originale hiphophoder. Fabelaktig medisin for alle som er gått lei av hiphops klisjéoverdoser.

2: Dagsavisen-anmeldelse av Sage Francis, Alias og Themselves.

Sage Francis
Personal Journals
Anticon/Tuba 2002
5/6

Alias
The Other Side of the Looking Glass
Anticon/Tuba 2002
4/6

Themselves
The No Music
Anticon/Tuba 2002
2/6

«You’re on the wrong side of the looking glass now», freste New York-rapperen El-P tidligere i år på albumet Fantastic Damage. Hans plateselskap Definitive Jux er fortsatt det mest fascinerende speilbildet av hiphops kommersielle ansikt, men hiphopkollektivet Anticon lager også spennende album bak det samme speilet.

«I’m a god damn misfit», sier Sage Francis og Anticons indiehop eller emohop er ikke skapt av pistolglade gangstere, men snarere en gjeng halvbohemer, studenter, eksentrikere, nerder og andre utskudd. Mest oppsiktsvekkende er utvilsomt nevnte Francis, som med sine smarte, ærlige, lekne og originale tekster gjør debuten Personal Journals til et av 2002s beste, mest personlige og utfordrende hiphopalbum.

Han ligger tett opp mot «spoken word» og poesi, og framstår nærmest som den innadvendte og mistilpassede storebroen til Slim Shady. «I shake what I got, which is a jingly pocket», rapper han – og står milevis unna hiphops kommersielle krefter. Det eneste som holder Francis igjen er en produksjon som til tider låter gammeldags, og henger noe igjen i det tidlige 90-tallets gullalder.

Sammenlignet med Francis’ friflytende fantasi og særegne personlighet blekner kollegene. Maine-rapperen Alias’ dystre gothhop imponerer med abstrakt poesi, smarte ordspill og et depressivt verdensbilde, men han hever seg aldri opp mot de samme gnistrende høydene som Sage Francis.

Der Alias er nær ved å tippe over i det bevisst eksperimentelle og utilgjengelige, plumper Themselves uti med begge beina. Jel og Doseone skjuler sine intensjoner og gode ideer bak tykke lag av skrudde metaforer og musikalske effekter, men resultatet blir verken spennende eller grensesprengende – bare kjedelig.

Themselves er obskure for obskuritetens skyld, og det tjener ingen på.

3: Dagsavisen-anmeldelse av Sole.

Sole
Selling Live Water
Anticon/Tuba 2003
5/6

Strålende skjev hiphop fra grunnleggeren av Anticon-kollektivet.

Anticon er hiphopundergrunnens egen undergrunn; en gjeng i hovedsak hvite nerder, utskudd, smartinger og eksperimentvillige rappere. Deres indiehip hop kan bli fryktelig obskur, men med oppfølgeren til kultklassikeren Bottle of Humans befester James Holland fra Portland, Maine sin posisjon som en av hiphops mest originale.

”My whole philosophy is based on moodswings, limited attention spans and an expansion pack for everything”, rapper han, og det er Soles ordrike, litterære og stadig overraskende tekster som griper deg.

Musikken er typisk Anticon-lofi med skjeve rytmer, skurrete lydbilde og uventede effekter, og bortkastet tid for deg som foretrekker din hiphop i det jiggy hjørnet. Sammen med Sage Francis’ Personal Journals tar Selling Live Water Anticon-selskapet et stort skritt framover i kampen om ledertrøyen i undergrunnen (Definitive Jux leder fortsatt).

4: Dagsavisen-anmeldelse av Why? og Cex. 

Why?
Oaklandazulasylum
Anticon/Tuba 2003
5/6

Cex
Being Ridden
Temporary Residence/Tuba 2003
3/6

”Hey, there’s a concept that works / Twenty million other white rappers emerge” sa Eminem på “Without Me”, men på tross av Detroit-rapperens enorme suksess har vi ikke opplevd en flodbølge av suksessfulle hvite rappere. Mange av de som finnes er mer interessert i å utforske helt andre musikalske muligheter – der hiphop bare er rammeverket.

Jonathan Wolf alias Why? er en nerdete jødisk rapper med afro som sier ting som ”kissing me is a waste of your saliva”. Han gjorde seg for alvor bemerket i cLOUDDEAD, der han sammen med Odd Nosdam og Doseone skapte en gåtefull blanding av Beck, hiphop, lofi, psykedelia, ambient og støy – forvirrende, mystisk og høyst originalt.

Med sin solodebut spinner Why? tråden videre med kryptiske og morsomme tekstlinjer, mumling, sang, enkel gitarplukking, skakke beats og overraskende effekter. Stemmen er den største barrieren, men godtar du hans nasale stil er Oaklandazulasylum en utfordrende skattkiste som stadig avslører nye overraskelser.

Rjyan Kidwell alias Cex framstår som Why?s selvsikre lillebror, og hans blanding av rapping og smart elektronika er mer umiddelbar, humoristisk og fengende. Kidwell drev opprinnelig med elektronika, men begynte å rappe for å mer futt i konsertene sine.

Being Ridden er hans andre fullblods hiphopalbum med original produksjon et sted mellom hiphop, rock og elektronika, men på tross av flere gode enkeltlåter er ikke Cex noen god rapper – og et helt album blir slitsomt på samme vis som Gonzalez og Paul Barman.

”Middle finger to the indie rock singer / Middle finger to the whack mc / Middle finger to the uncreative underground” sier Cex, men det er Why? som virkelig skaper noe nytt.

5: Aftenposten Aften-anmeldelse av cLOUDDEAD.

cLOUDDEAD
Ten
Big Dada/VME 2004
4/6

Fengslende stemninger fra hiphops absolutte ytterkanter.

Hiphop startet som genreknusere, men musikken er med årene blitt forbløffende regeltro. Da er det godt å ha Anticon‑kollektivet, som med sikker presisjon teppebomber klisjeene og vrir på rammene i hip‑hop.

Why?, Doseone og Odd Nosdam har alle flere prosjekter i luften, og Ten er deres andre album som cLOUDDEAD. Oppfølgeren er mer håndfast og låtfokusert enn 2001-debuten, og med følinger ut mot indie, lofi, elektronika og ren støy er hiphop nærmest bare et fjernt minne i horisonten.

Her i Norge er det bare Ravi & DJ Løv som nærmer seg uttrykket i sine mest eksperimentelle øyeblikk, og bare denne annerledesheten gjør cLOUDDEAD til et fengslende bekjentskap.

Intense og gåtefulle tekster, spennende lydcollager og flere tilløp til genuint fengende låter gjør bekjentskapet enda sterkere, selv om det hele kollapser i eksperimenteringsiver mot slutten. Dette er slik hiphop ville ha vært om poeter, bohemer, kunststudenter og avantgardemusikere fikk styre utviklingen – på godt og vondt.

6: Aftenposten Aften-anmeldelse av Subtle (ikke på Antico, men… du skjønner).

Subtle
A New White
Lex Records/VME 2004
5/6

Oakland-gruppe knuser alle musikalske genrer, og setter bitene sammen igjen til sitt eget uttrykk.

Husker du da Beck kom ut med Mellow Gold? Jeg tenker ikke på hiten «Loser», men alle de andre sporene på albumet – en merkelig fusjon av lofi, visesang, sær rock og hiphop. A New White gir meg noe av den samme følelsen, selv om det på ingen måte er Mellow Gold II.

Subtle fra Oakland springer ut fra Anticon-kollektivet, en gjeng som nærmest adopterte Becks slackerhop som sin egen genre, og har gitt oss rad på rad av mesterlige, navlebeskuende og forvirrende hiphophybrider. Dette er heldigvis et eksempel på førstnevnte, selv om rapper Doseones nasale mumling i høyeste grad er et smaksspørsmål.

Doseone var en tredjedel av Anticon-prosjektet cLOUDDEAD, som gikk under i sin egen eksperimenteringsiver på albumet Ten tidligere i år. Subtle er et seksmannsband som bygger videre på ånden fra trioen, samtidig som de klarer å holde trådene sterkere samlet.

De tar utgangspunkt i hiphop, men A New White er et svært vanskelig album å beskrive. La oss si at musikkhistorien er en vase. Denne har Subtle slengt i veggen, og limt sammen igjen på sitt eget vis. Det er et forvirrende puslespill, men samtidig svært lekent, utfordrende og nyskapende.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: