DJ Vadim: Late beats

Amon Tobin representerte Brasil, mens DJ Vadim var russeren på Ninja Tune, født i St. Petersburg og oppvokst i London.

Jeg anmeldte aldri noen av hans tallrike U.S.S.R.-utgivelser, men her er to andre.

DJ Vadim
Stereo Pictures Vol. 03
Jazz Fudge Records/VME 2003
4/6

Jorden rundt på på 80 minutter.

DJ Vadim blir gjerne trukket frem som eksempel på globaliseringen av hiphop, men selv om han har røtter i Russland er det hans mange år i England som har formet ham og musikken hans. Etter flere studioalbum er dette faktisk Vadims første kommersielt tilgjengelige miksalbum, og det er blitt en smakfull jorden rundt-tur karakterisert av hans sans for late, seige og tunge hiphoprytmer.

En liten overvekt av spor i klassisk treg Ninja Tune-stil gjør at miksen skrenser opp mot det kjedsommelige iblant, men den reddes i land av et elegant, oppfinnsomt og variert utvalg for øvrig. Her er fransk hiphopjazz, spansk rap, DJ Shadows ti år gamle klassiker ”Zimbabwe Legit”, drum’n’bass-klassikere fra Photek, 4 Hero og Roni Size og sannelig lurer ikke Vadim inn Super Furry Animals og Gotan Project også. En hiphopmiks for late søndager.

 

One Self
Children of Possibility
Ninja Tune/VME 2005
5/6

Elegant hiphop for late sommerkvelder.

Snakker om internasjonal supergruppe! One Self består av én produsent og to rappere: Russisk-engelske DJ Vadim, svensk-chilensk-brasilianske Yarah Bravo og Blu Rum 13 fra New York. Og Children of Possibility er noe så deilig som en gjennomført og original hiphop-plate, som våger å ta sjanser og dyrke sine egenarter.

Gjennomgangstonen er melodisk og avslappet, mens innholdet spenner fra funky og radiovennlig hippop som ”Bluebird” til syrete instrumentaler som ”SD2”. Yarah Bravos tilbakelente eleganse og Blu Rums røffere stil balanserer hverandre utmerket, mens DJ Vadims produksjon er et overflødighetshorn av gode ideer.

One Self er fritt for machoposeringen og aggresjonen som gjennomsyrer amerikansk rap om dagen, og ligger langt nærmere ånden etter Portishead og Massive Attack. Bortsett fra at kafeene i 2005 heldigvis ikke lenger skremmes vekk av rapping, slik at One Self samtidig holder trygg avstand til 90-tallets slappeste triphopband.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.