Intervju i Groruddalen om Groruddalen

Lokalavisa er på saken: Akers Avis Groruddalen har intervjua meg om den nye utgaven av Groruddalen: En reiseskildring.

Under følger svarene mine i sin helhet, og tirsdag 10. mai kl. 0830 deltar jeg på oslofrokost i regi av Husbanken.

Sjekk ut det nye forordet i sin helhet hos Agenda Magasin, samt anmeldelse av nyutgaven hos Radikal Portal.

 AAG
Akers Avis Groruddalen 30. mars 2016. Dobbeltklikk på bildet for større versjon.
AAG: Hvorfor var det viktig å gi ut boka i ny, utvidet og oppdatert utgave?

ØH: Både hardcoveren og pocketutgaven var helt utsolgt, og selv om boka fortsatt var tilgjengelig var det kjedelig å måtte svare nei til både gamle og nyinnflytta groruddøler som var på utkikk etter en håndfast utgave å sette i bokhylla eller gi bort i gave. Samtidig følte jeg at Halvor Fosli tegnet et vel idyllisk og lettvint bilde av Groruddalens nære historie i sin bok, så da debatten rundt boka ga meg en mulighet til å trykke opp boka i nytt opplag benytta jeg anledningen til å oppdatere fakta, skrive noe nytt og gjenopprette noen deler som ble kappet av redaktøren da boka først kom ut.

Tanken min var alltid å skrive en bok der hver t-banestasjon i Groruddalen fikk sitt eget kapittel, og det har jeg endelig fått gjort med denne utvidete utgaven. I den gamle hadde for eksempel kapittelet om Trosterud og Haugerud blitt slått sammen, men nå har de hvert sitt kapittel.

AAG: Du sier at dette er en viktig motvekt mot undergangsstemningen «Gudrun»formidlet i Foslis bok. Hvorfor er dette essensielt?

ØH: Da tenker jeg spesifikt på det nye kapittelet der jeg har intervjuet to lærere som jobber på Rommen og Haugenstua ungdomsskole, to som begge var irritert over svartmalingen de følte Halvor Foslis «Gudrun» tegnet opp. Det er viktig å huske at kapittelet om denne «Gudrun» var klippet sammen av intervjuer med fire anonyme lærere, som leser satt jeg igjen med en følelse av at disse fire bare fikk lov til å formidle utfordringene ved å undervise i Groruddalen, det var i alle fall liten plass til nyanser og positive historier.

Samtidig ville tilfeldighetene ha det til at jeg i høst var på turné på ungdomsskoler i Oslo, i regi av Den kulturelle skolesekken, noe som blant annet førte meg til skoler i Groruddalen. Og jeg kjente ikke så mye igjen av Gudruns skrekkhistorier, verken hos elever eller lærere. Snarere var det snakk om en skole der kebabnorsken var på retur, der mange elever var voldsomt ambisiøse og språkmektige, men der også savnet av etnisk norske rollemodeller, språklig og kulturelt sett var merkbart. Det har alltid vært utfordringer knytta til skolegang i Groruddalen, men det å tegne et bilde av elever som ikke lærer seg norsk språk og kultur, er like virkelighetsfjernt som frykten for analfabetisme som ble skissert i Stovnerrapporten på 1970-tallet.

AAG: Hvorfor burde folk lese den nye versjonen?

ØH: Vel, det er nok fortsatt ganske mange groruddøler som ikke har lest verken den nye eller den gamle versjonen, og jeg håper den byr på noe for alle med interesse av Groruddalens moderne historie. Da jeg skreiv den i 2005 var det som følge av en gryende irritasjon over manglende interesse og kunnskap om et område som huser flere folk enn Stavanger, og dessverre viste høstens debatt seg at kunnskapen om Groruddalen fortsatt er lav utenfor dalen vår. «I den offentlige debatten omtales Groruddalen fortsatt som om bydelen var én T-banestasjon omgitt av noen betongblokker fylt med innvandrere», skriver jeg i det nye forordet. Men selv om det er to nye kapitler og mye annet nytt, så er det fortsatt den samme boka jeg skrev i 2005.

AAG: Hvorfor ville du ha nytt forord?

ØH: Det var for å sette den inn i en sammenheng med den siste tids debatt, med frykten for «hvit flukt» fra Groruddalen. For det første er det viktig å kunne historien om drabantbyene fra 1950-tallet og framover for å kunne diskutere Groruddalen i dag, helt siden området ble en del av Oslo har dette vært innflytternes og innvandrernes dal. De fleste av Groruddalens problemer, utfordringer og bekymringer i 2016 er ikke fryktelig annerledes enn på 1970-, 80- og 90-tallet. Samtidig er det viktig å slå fast hvor sammensatt befolkningen i dalen er.Halvor Foslis Fremmed i eget land handler egentlig ikke om Groruddalen, den handler i bunn og grunn om frykten for islam. Men selv pakistanere, som er den nest største etniske gruppa i Groruddalen, utgjør i underkant av ni prosent av befolkningen i dalen og utgjør både innvandrere fra 1970-tallet og deres barnebarn.

Jeg har også benytta forordet til å liste opp sju ting vi må ta med oss videre i debatten om Groruddalen og det nye Norge, og spør om ikke Groruddalen rommer vel så mange eksempler på vellykka integrering som mislykka. Hvor mange radikaliserte syriafarere har vokst opp her for eksempel? Og hvor mange leger, idrettsfolk og popstjerner?

AAG: Hvordan har boka generelt gått siden 2005?

ØH: Den har solgt ut tre opplag, så dette er det fjerde. Men den har nok langt fra blitt folkelesning i Groruddalen, da jeg skrev den drømte jeg om at den skulle bli solgt på alle Narvesen-kiosker langs t-banen, men siden Narvesen styrer alt innkjøp sentralt, er det lite rom for lokal variasjon. Dette gjelder også til en viss grad bokhandlere. Men kanskje byrådet burde kjøpe inn ett eks til alle innflytere i dalen?

AAG: Hva forventer du av den nye utgivelsen?

ØH: Ikke noe annet enn at jeg håper den blir lest, og at den når ut til både gamle og nye groruddøler som har gått glipp av den tidligere.

12744751_10154015206696189_3935437437068111106_n

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: