Hva skjedde med System of a Down?

Da System of a Down spilte på Norwegian Wood i 2005, så det ut som verden lå for deres føtter, men så tok de en pause. En lang en.

De har riktignok spilt flere konserter siden 2011, men på platefronten må vi nøye oss med en stri strøm soloplater, prosjekter og soundtracks fra vokalist Serj Tankian. Nå sist musikken til thrilleren 1915.

Men her er litt mimring om bandets korte gullalder.

1: Ny Tid-artikkelen «Monsters of Rock» fra 2002.

2002 er det store rockeåret, og ingen har slått hardere på 2000-tallet enn System Of A Down, At The Drive-In og Queens of the Stone Age.

Der suksessfulle amerikanske rockeband som The Strokes, The White Stripes og Black Rebel Motorcycle Band i hovedsak skuer bakover i rockehistorien, finnes det også flust med grupper som tar den tunge rocken inn i framtida. Røttene deres finner vi i viktige 90-tallsband som Kyuss og Korn, som i ettertid står fram som gudfedre for sjangre som stonerrock og numetal; begge relativt oversett i Norge etter at grunge kollapset på midten av 90-tallet.

Nyskapende og ambisiøst
California-bandet System of a Down er aller mest oppsiktsvekkende. Det har sine røtter i trashmetal og Faith No Mores sjangerkaos, og betegnes ofte som numetal på grunn av den klare innflytelsen fra hiphop. Gjennom to album, System of a Down (1998) og Toxicity (2001), har bandet skapt sin høyst unike form for metal – intens, kaotisk, snerrende, aggressiv og

Musikken kjennetegnes av stadige temposkift, voldsomme gitarriff, frenetisk tromming og ikke minst vokalist Serj Tankians evne til å synge, skrike, brøle – og rappe på Rage Against The Machine-manér. Toxicity er utvilsomt 2000-tallets ypperste rockealbum, et av disse sjeldne beistene som både er nyskapende, musikalsk og tekstlig ambisiøst og – ikke minst – rocker knallhardt.

Rocker hardt gjør også At The Drive-In fra Texas, som med sitt tredje album, Relationship of Command (2000), gjorde for punkrock det System of a Down gjorde for metal. Men det gjorde det ikke lett for seg, for bandets musikk er langt mer kaotisk og vanskelig tilgjengelig enn hordene med numetal- og punkpop-band som herjer i USA.

Det forhindret ikke det voldsomt ambisiøse og energirike albumet fra å finne et publikum, og da At The Drive-In ble oppløst kort etter var legendestatusen allerede et faktum. Gruppa ble splittet i to nye band, The Mars Volta og Sparta, men ingen av disse har foreløpig vært i nærheten av å tangere de sterke følelsene, den dødsforaktende spillegleden og den intense evnen til å lage herlig støyende punkrock At The Drive-In hadde.

Gjennombrudd
Både System of a Down og At The Drive-In har fortsatt bare kultstatus i Norge, men California-gruppa Queens of the Stone Age har nå fått sitt gjennombrudd med Songs for the Deaf (2002). Bandets historie går helt tilbake til 1990 da Josh Homme og Nick Oliveri utgjorde halvparten av smått legendariske Kyuss.

Som nevnt står disse i ettertid igjen som skoledannere innen seig, tung og riffbasert stonerrock med sterke spor til Black Sabbath, men selv om Queens of the Stone Age også har sine røtter i 70-tallets tungrock er bandet langt mer popinnstilt enn Kyuss.

På samme måte som Nirvana blandet hardrock, punk og pop til et perfekt brygg på Nevermind (1991) fikk Homme og Oliveri sin søte hevn over alle Kyuss-kopiene med Queens-albumet R (2000). Albumet føltes nærmest som en oppfølger til Nevermind, men ble oversett da det kom ut i Norge første gang

Men i sommer solgte R mer i løpet av én uke enn det hadde gjort på nesten to år, og årsaken var at norsk musikkpresse, radio og platekjeder har funnet tiden moden for å omfavne Songs for the Deaf.

I år står Queens dessuten fram som en supergruppe med overlevende fra forrige tiårs eksplosjon i alternativ amerikansk rock med på laget: Dave Grohl fra Nirvana og Foo Fighters overbeviser på trommer, mens Mark Lanegan fra Screaming Trees bidrar med sin nikotinstenkede mørke stemme.

Når en så tung rockeplate stormer rett inn på andreplass på VG-lista, er det liten tvil om at vi også ser en kraftig smaksendring blant publikum. Rocken er den nye rocken i 2002.

2: Dagsavisen-anmeldelsen «Piggtråd med hjerne». 

System of a Down
Toxicity
American/Sony 2001

California-gruppa System of a Down (SOAD) har bare ett album på rullebladet, men har bygd opp en solid kultstatus gjennom omfattende turnering og bidrag på filmmusikken til Scream 3 og Blair Witch 2. Og publikum skrumper neppe inn når de etter tre år omsider er tilbake med album nummer to.

Toxicity sitter som en kule fra første muskuløse gitarriff, og beviser at SOAD er et metalband med både baller og hjerne. Kvartetten stammer fra samme miljø som Korn, Deftones og Fear Factory, og slekter musikalsk til 80-tallets thrashmetal og grensesprengende grupper som Faith No More, Jane’s Addiction og Fantômas.

I tillegg setter gruppemedlemmenes armenske og libanesiske bakgrunn ekstra farge på musikken, samtidig som et enkelt, men like fullt intelligent, politisk grunnsyn ligger i bunn. Du kødder ikke med et band som klarer å skape hissig rock med tekstlinjer som ”All research and succesfull drug policy show that treatment should be increased.”.

Vokalist Serj Tankian snerrer, brøler og hvisker ut alt fra tørt avisspråk til slagordaktige refreng med stor tyngde, mens Daron Malakian står fram som den reneste riffmester og rytmeseksjonen holder en brutal presisjon på linje med Helmets glansdager – det hele godt hjulpet fram av produsentringrev Rick Rubin.

I fjor var det Queens of the Stone Age, At The Drive-In og JR Ewing som fikk rockeadrenalinen til å strømme. Det skal bli vanskelig å komme utenom System of a Down når 2001 skal oppsummeres.

3: Dagsavisen-anmeldelsen «Viktige rariteter».

System Of A Down
Steal This Album!
American/Columbia/Sony 2002
5/6

Helt tilfeldig ble to av 2000-tallets beste album sluppet 11. september i fjor. Men der Jay-Z valgte å følge opp The Blueprint med et forvokst dobbeltalbum, har System of a Down (SOAD) valgt å utsette oppfølgeren av Toxicity til tidligst 2004. Heldigvis har metalbandet valgt å døyve ventetiden med disse skattene fra arkivet .

Steal This Album! er intet nytt album, men 16 spor som ble til overs under innspillingen av monumentale Toxicity. Resultatet er et av årets rockealbum, som stadfester California-kvartetten som vår tids Faith No More og Rage Against The Machine.

SOAD står for avantgardemetal preget av stadig skiftende stemninger og politisk engasjement og raseri, og vokalist Serj Tankian er det ene øyeblikk en sint Zack de la Rocha som freser «we don’t give a fuck about your world» over blytunge metalriff – før han veksler mellom spoken word, lavmælt sang og pompøs metalvræling som den reneste Mike Patton.

Kjenner du ikke SOAD fra før, er Toxicity fortsatt den beste innføringen – for Steal This Album! er tross alt preget av en god dose tøysespor, som «Bohemian Rhapsody»-pastisjen «Chic ‘n’ Stu» (med refrenget «pepperoni and green peppers/mushrooms, olive, chives»). Bandet tar oss heller ikke med til nye områder, men at System of a Down er – og fortsatt vil være – et av verdens viktigste rockeband er det liten tvil om.