Faith No More: Uregjerlige forbilder

Etter gårsdagens System of a Down-mimring føles det riktig å gå tilbake til Faith No More, som jeg lenge hadde på den stadig kortere lista mi over band som ikke kommer til å gjenforenes.

Den gang ei, for de begynte å spille sammen igjen i 2009 og i 2015 kom attpåtil albumet Sol Invictus, så denne samleplata ble likevel ikke svanesangen (og fulgt opp av ytterligere fem samleplater).

Sjekk også ut mitt 2003-intervju med sjefen sjæl, Mike Patton. Og hvis du savner eksvokalist Chuck Mosley, har han både ny plate og turné på gang.

Faith No More
This Is It: The Best of Faith No More
Slash/Reprise/Rhino/Warner 2003
5/6

Etter 15 år og seks album har Faith No More endt i graven med forbannelsen som rammer de fleste innovatører. Glemt av allmuen, men elsket og hyllet av en dedikert gruppe fans og musikere. For selv om San Francisco-bandet opplevde en viss kommersiell suksess tidlig på 90-tallet, er bandets rikeste arv rollen som musikalske forbilder for så ulike og viktige band som System of a Down, Tool, Deftones, Papa Roach, Staind, Limp Bizkit og så videre.

Samleplata This Is It er ganske lik Who Cares A Lot: Greatest Hits fra 1998, og begge gir et bra, men overflatisk innblikk i det schizofrene og forvirrende dyret Faith No More. Bandets sammensurium av metal, funk, hiphop, soul og jazz i tospann med Mike Pattons utradisjonelle sangstil var aldri enkel eller lineær, men særpreget var så sterkt at bandet ikke klarte å slippe unna suksess.

En versjon av det da så lite trendy Black Sabbaths ”War Pigs” i 1989 førte til omfavnelse fra metalfolket – og når bandet pekte nese tilbake med en versjon av The Commodores’ ”Easy” førte det til bandets store gjennombrudd.

Som innovatører flest høres mye av Faith No Mores musikk både utdatert og hjelpeløs ut i dag, men det er fordi bandets en gang så unike visjon i dag er så nedfelt i moderne metal at det i ettertid høres ut som klisjéryttere. Men nøkkelsporene hentet fra perioden 1989 til 1993 vil for alltid stå skrevet i rockehistorien med gullskrift.

Det beste argumentet mot denne samleren er at albumene The Real Thing og Angel Dust er en langt bedre investering, men da går du glipp av tidlige godbiter som ”Arabian Disco” og ”We Care A Lot” med Chuck Mosley bak mikrofonen og ”The Perfect Crime” fra filmmusikken til Bill & Ted’s Bogus Journey.

Samt påminnelsen om at oversette Album of the Year fra 1997 tross alt var en verdig svanesang for et av 90-tallets viktigste band.

 

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

Advertisements

3 kommentar

  1. «band som ikke kommer til å gjennomføres.»

    Mener du gjenforenes?

  2. […] deg Frank Zappas eget hardcoreband. Se for deg en gjeng punkere flasket opp på Faith No More, Refused, Bob Dylans tekster og Grant Morrisons surrealistiske tegneserier. Eller legg bort alle […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: