1996-festivalen: Beth Orton – Trailer Park

Fredag 27. mai vender Beth Orton tilbake med sjuendealbumet Kidsticks, med assistanse fra Andrew Hung (Fuck Buttons) og David Wrench (Caribou/Hot Chip).

Hun slo gjennom med 1996s Trailer Park, og her er min anmeldelse av 2006s Comfort of Strangers. Godt inne i sitt tredje tiår som artist altså.

Beth Orton
Comfort of Strangers
EMI 2006
5/6

Et modent og rikt singer/songwriter-album.

Engelske Beth Orton har strøket «tronica» fra «folktronica», kastet Norah Jones-pretensjonene på dør og står nå frem som en singer/songwriter av klasse. Klubb-beats og samarbeid med The Chemical Brothers er fortid, mens produsent, pianist og bassist Jim O’Rourke (Sonic Youth) er hennes nye klippe. Han gir Orton et nøkternt og detaljrikt lydbilde, ikke ulikt det han gjorde for Wilco på Yankee Hotel Foxtrot og A Ghost Is Born.

Innpakning hjelper lite hvis låtene ikke holder mål, men på tross av noen glipptak er flertallet høyst minneverdige. Ikke minst takket være Ortons tekster, der hun stadig overrasker med linjer som «worms don’t dance, they haven’t got the balls» og når hun beskriver seg selv som «an apple-eating heathen, a rib-stealing Eve».

Noen vil sikkert synes Orton nå bare er én i mengden, men de tar feil. Comfort of Strangers er et rikt album fra en talentfull låtskriver, som sneier innom både folk, jazz, pop og rock med den største selvfølge.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.