Jimmy Eat World: Bittersøt blink

Emo-uka, dag 2: Bleed American av Jimmy Eat World er selvsagt med i NME-kåringa «20 Emo Albums That Have Resolutely Stood The Test Of Time».

Her mine anmeldelser av amerikanernes fjerde og femte album – av hittil åtte.

Sjekk også ut Thrice.

Jimmy Eat World
Bleed American
Dreamworks/Universal 2001
5/6 [godt mulig det burde ha vært en 6-er.]

Feiende friskt fra unge amerikanere.

Amerikansk rock gror over av håpefulle band i skjæringspunktet mellom Nirvana, Green Day og Weezer, men det blir sjelden mer enn trivelig (si hei, Blink-182, American Hi-Fi og Sum 41). Men Jimmy Eat World har dette lille ekstra.

Kvartetten mestrer balansen mellom røft rockeøs, bittersøte popmelodier og angstfylte tekster på fortreffelig vis, og åpningstroikaen på deres tredje album er noe av det friskeste jeg har hørt innen skurrende pop på veldig lenge.

Selv om gruppen mister litt fremdrift underveis, er dette blitt en svært oppløftende pakke for de som liker sin musikk et sted mellom hard rock, søt pop og fresk punk.

Høydepunkter: «Bleed American», «A Praise Chorus», «The Middle», «Get It Faster».

Jimmy Eat World
Futures
Interscope Records/Universal 2004
4/6

Uimotståelig bittersøt pop med skarpe kanter, men snubler dessverre i en overdose trauste ballader.

Det var et magisk konsertøyeblikk: Jimmy Eat World skal spille på Leeds-festivalen sommeren 2002, og jeg forventer en liten konsert med et band få har hørt om. Isteden er det store teltet i ferd med å løfte seg – siden tusenvis av publikummere synger med på hver låt. Ikke bare refrengene, men versene også. Publikum kan hver eneste låt utenat.

Jimmy Eat World er et band det er lett å bli forelsket i, og selv om de er lite kjent her hjemme er de kanskje det største og bredeste den digre emorockscenen i USA har fostret på 2000-tallet.

Bleed American (2001) var et fantastisk album, og Futures starter like strålende med bittersøt, varm og ektefølt punkpop med skarpe kanter og et detaljert lydbilde vi må tilbake til The Posies‘ Frosting on the Beater for å finne maken til.

Det er nesten himmelsk, men litt over midtveis tar balladene over. De er ikke dårlige, spesielt mektige «Drugs Or Me» og den The Cure-aktige «Polaris» er finfin. De blir bare litt for mange, og Futures er et album der du elsker første del intenst og sovner mot slutten.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.