Min Quart

Onsdag 22. juni kl. 19 er det sleppefest for Arvid Skancke-Knutsens bok Quart: Frihetens øyeblikk på Kulturhuset i Oslo.

Jeg svarte på noen spørsmål om Quart, noe kom med, men på egne bein blei det en grei oppsummering av mine fire somre på Quartfestivalen: Som festivalgjest i 1995 og 1996, og Dagsavisen-journalist i 2001 og 2002.

1. Hva er det første du forbinder med Quart?

– Først og fremst en rekke strålende konserter. For meg ble Quart den litt yngre, kulere lillebroren til Roskilde, musikalsk sett, selv om den ikke var like kul når det kom til mat, drikke og overnatting. Der var den mer traust og norsk, og det var kanskje akkurat der Øyafestivalen viste seg å være hakket smartere. Det er også lett å glemme hvor heldig Quart var med været gjennom de første årene, jeg tror ikke det regna før i 2002.

2. Hva var ditt forhold til Quartfestivalen?

– Det er todelt: I andre halvdel av 90-tallet var Quart festivalen jeg dro på hvis jeg ikke kom meg til Roskilde, første gang var i 1995 da jeg mener å huske at jeg campet i Bendiksbukta, det var i alle fall like ved scenene, inne på området. Det skulle dessverre ikke gjenta seg. I første halvdel av 2000-tallet var jeg også flere ganger på Quart, men da var jeg som regel på jobb, for Dagsavisen. Det var ikke like stas de gangene jeg måtte balansere en bærbar pc mellom duskregn og skvulpene halvlitere, men heldigvis hadde avisa tidlig deadline, så det var fint mulig å få bedre utbytte av de seinere konsertene. Jeg anmeldte i alle fall både Coldplay og David Bowie.

– Det var stor forskjell på Quart i 90- og 00-årene. I 90-åra var Quart übertrendy og oslofolket , med kronprins Haakon i spissen, emigrerte i slik grad at festivalen blei døpt ”Bogstadveien på tur” av Øystein Greni. Rundt 2000 ble festivalen mer folkelig, på godt og vondt, men aller mest det første. Nå begynte festivalen i større grad å balansere mellom det nye og det gamle, det kjente og det ukjente, det tunge og det lette. Jeg skrev i Dagsavisen at ”Quart 2002 vil bli husket som året folket erobret Quart i beste Reclaim the Streets-ånd.”

– Det var fortsatt nok å syte over; campingen var for langt unna, Hallen trakk lite publikum, spilletidinfoen va for dårlig, du måtte kjøpe enkeltbilletter til klubbene – og selv da var det ikke sikkert at du slapp inn. Men samtidig: Nå hadde Quart noe for alle, her var 50 år gamle Bowie-fans, bleke metalgutter, fjortispønkere, househoder, fulle siddiser og bærumbabes i skjønn forening – samtidig som lokalbefolkningen deltok. Aldri har vel Kristiansand sentrum kokt i en slik Syden-stemning som under Quart 02. Ekte festivalglede er når jevne «streitinger» uten gigantiske platesamlinger danser i pur eufori til ukjente housedivaer som Norma Jean Bell og obskur norsk elektronikapop som Safariari – mens brorparten av festivalens akkrediterte satt igjen utenfor fordi de ikke hadde kjøpt billett i tide.

3. Hvilke konserter sitter særlig godt i minnet?

– Weezer i 1995 var stas, likeså med The Roots i 96. I journalistårene var David Bowie i 2002 en høydare, i sterk konkurranse med comebackkonserten til Turboneger samme år. Husker også Deftones i 2001 som en sterk opplevelse, men det var like gjerne de mindre konsertene, med et betydelig mer glissent publikum som gjorde inntrykk: klubbting som Depth Charge, rock som The Icarus Line, Rival Schools og LOK, rappere som G.Dep og Lootpack, og så videre.

– Da Gatas Parlament i 2002 grilla et grisehode de hadde døpt ”Carl I. Hagen” var også en høydare, en konsert som viste at norsk hiphop hadde mer på en solrik festivaldag å gjøre enn grisehodene til Mayhem, som sprakk i sola året før.

4. Er det noen opplevelser ellers du husker særlig godt?

– Den store festen i Kristiansand dyrepark i 1995 var bananas, med A Guy Called Gerald blant yuccapalmer i kafeteriaen og The Aloof på Kaptein Sabeltanns skute, mens jeg og en kompis måtte til sove i bilen på parkeringsplassen. Dette var også året da Tricky dukket opp overalt under festivalen, tror jeg så ham på scenen til sammen fire ganger, det ble litt i overkant mye Tricky til slutt.

– Jeg husker også Span-konserten i 2001 eller 2002 som en absurd opplevelse, det året var plenen i Bendiksbukta foran scenen delt i to, med et ølområde på den ene siden og et uten øl på den andre siden. Og jeg husker fortsatt trynet til Jarle Bernhoft da han kom ut på scenen og så at den ene delen av plenen var fylt med folk, mens det på den andre ikke var en kjeft, der sto øldrikkerne og han oppe i baren bakerst i området. Jeg vil også nevne hvor flinke Quart var til å være tidlig ute med å booke nye norske artister, men hvor utakknemlig plassering de ofte fikk. Det hjelper ikke så mye å skryte av å være første festival som har booket Sondre Lerche, Briskeby, Röyksopp og Vinni (med hans første gruppe, Mindstate) når de spilte for 20-30 personer.

6. Hvordan bodde du under oppholdet?

– Her var det variasjon fra år til år, stort sett var det kummerlige forhold. I 1995 bodde jeg i telt inne på festivalområdet, en løsning jeg tror ble et problem for festivalen på sikt. Det føltes i alle fall håpløst å bruke campingen som overtok, på andre siden av byen, og den førte også til at Quart sleit med å trekke publikum til de tidlige konsertene. På Roskilde, som på Quart 95, kan man lett farte fram og tilbake mellom teltet og scenene, men det var uaktuelt på Quart. Dermed endte det opp mer som en hotellfestival, noe som også førte til at folk ikke trakk til festivalen tidlig på dagen. Ellers bodde jeg hos bekjente i Kristiansand, og på et slitent hotell ved jernbanen, i køyeseng med Bernt Erik Pedersen i Dagsavisen under. Vi satt ikke så mye på rommet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: