Høydepunktet på Quart, hvis du ikke var der selv, var utvilsomt Ronny Haugelands tegneserier, som nå er samla i boka om Quartfestivalen.
I forkant av Quart 2002 skreiv jeg dette om tegneseriekonflikten mellom Quart og Øyafestivalen. Mer om bråket her og her.
Og det må være lov å si at Festival-Norge anno 2016 savner noen nevemagneter av pressesjef Pål Hetlands kaliber.
1: «Kunsten å provosere», publisert på Ballade.no.
Tråkker Ronny Haugeland på ømme tær når han henger ut Øyafestivalens ledelse som nynazister som rævpules av Levi’s? Mangler Øyafestivalen humor? Eller er det Quart som har sikret seg at Haugelands nådeløse penn nå rettes mot konkurrentene?
Som serieskaper er Ronny Haugeland i ferd med å etablere seg som en av Norges frekkeste og mest uredde. Da han i fjor framstilte Quarts pressesjef Pål Hetland som en masete breiflabb og festivalsjef Toffen Gunnufsen som en fåmælt tjukkas var det for meg et av de absolutte høydepunktene på Quart 2001. Da tegnet Haugeland for Fædrelandsvennen, men i år er han hyret inn av Quart for i første omgang å lage serier for festivalens nettside.
Og nå sparker Haugeland mot Quartfestivalens konkurrenter. Først tok han for seg ryktene om at Quart hadde lurt David Bowie til Kristiansand foran nesa på Norwegian Wood, og nå er det Øyafestivalen som framstilles som en nedhaglet ødemark ledet av nynazister som rævpules av Levi’s.
Øyafestivalen ringte ikke bare en gang for å få serien fjernet, men hele 16 ganger, ifølge Hetland. Øyafestivalen forklarer seg med at mange utenforstående misforstår serien og tror det er en konflikt på gang mellom de to festivalene, men det er ikke vanskelig å gjette seg til at festivalledelsen ikke synes det er så veldig moro å bli parodiert av Haugeland, en mann som tar i bruk ekstreme overdrivelser og samtidig overraskende ofte treffer nære blinken med sin satire.
Haugeland bruker grov skyts, det er helt klart, men tegneserien som kunst- og kommentarform har da også som tradisjon å skyte med skarpt. Hadde påstandene som framstilles i serien vært ytret med rene ord, hadde de vært grovt injurierende. Som kunstner kan Haugeland gå langt røfferre til verks med satiren og parodien som våpen, og hans serie blir som barnemat å regne i forhold til den brutalt vulgære og rabulistiske satiren til amerikanske serieskapere som Ivan Brunetti, Evan Dorkin og Johnny Ryan.
Eller bare se på Steffen Kverneland her hjemme. Han tegner Kjell Magne Bondevik i lær og ballettskjørt – lenket til en pingvin-utgave av Valgerd Svarstad Haugland, og tegner Vidar Kleppe som en apekatt som tar Øystein Hedstrøm bakfra. Politikerne tar angrepene som det er, nemlig satire – om enn en noe ondsinnet en – og lar Kverneland styre på i fred.
Faktisk er det bare to som har reagert mot Kvernelands onde penn opp gjennom årene og forsøkt å hindre seriene fra å bli trykket: Herbjørg Wassmo og Erik Fosnes Hansen. Øyafestivalen plasserer seg dermed i fornemt selskap når de nå hindrer folk i å lese Haugelands serie.
Det er klart det ikke er noe gøy å parodieres på den måten Haugeland gjør, men føler Øyafestivalen seg truffet, tar de selv alt for høytidelig. Eller mangler festivalledelsen bare humor og selvironi? Takhøyden norske rockefestivaler imellom bør da være såpass høy at Øyafestivalen tåler et slikt angrep.
Quart viser seg kanskje fram som barnslige, men når Øyafestivalen reagerer som den gjør, er det like barnslig fra den kanten. Tror Øyafestivalen i det hele tatt at Haugelands serie kan komme til å skade festivalens ry, anseelse og publikumstilstrømming? Da har de større tro på Haugelands undergravende evner enn jeg.
Men når dette er sagt, har serien en bitter bismak ved seg. Der Haugeland tidligere raljerte treffsikkert over Quart i Fædrelandsvennens festivalavis, er han i år kjøpt og betalt av Quartfestivalen – og da er det plutselig andre festivaler satiren går ut over.
Har Quart kjøpt opp sin mest treffsikre kritiker og sluppet han løs på konkurrentene? Tiden vil vise, men jeg håper Quart har anstendighet nok til å la Haugeland fritt karikere og ironisere over Kristiansand-festivalen. For det er da han virkelig er god.
2: Dagsavisen-kommentaren «Rett til bunns».
Quartfestivalen har brakt norsk musikkdebatt til et nytt lavmål. Gratulerer!
Vi har vel alle sendt av gårde en epost i affekt, og angret rett etter vi trykket på «send». Nå har Quartfestivalen begått fotomontasje i affekt.
For på Quart.no i går ble leserne møtt av en sieg heil-hilsende Adolf Hitler – påmontert hodet til VGs musikkjournalist Stein Østbø. Men Quarts pressesjef Pål Hetland viste intet tegn til anger da Dagsavisen ringte ham i går for å spørre hva i all verden det er han tenker på.
– Vi er blitt lei av alt det subjektive oppgulpet som har kommet fra VG opp gjennom årene, og innlegget vårt skulle våre like infantilt og destruktivt som Østbø beskylder oss for å være. La oss håpe vi har nådd bunnen med dette, svarte Hetland.
Norsk musikkdebatt har mange flaue øyeblikk, men dette må være første gang noen bevisst prøver å nå bunnen. Og en ting skal Quart ha, bunnen er sannsynligvis nådd nå. Men hvorfor i så slett lune?
Historien begynte da Quart publiserte en tegneserie av Ronny Haugeland på sine nettsider, der Øyafestivalens ledelse ble framstilt som nynazister som rævpules av Levi’s. Haugeland har tidligere tatt Quartfestivalens ledelse presist og hensynsløst på kornet. Selv om denne serien var et bestillingsverk fra Hetland, klarte den brutalt humoristisk å peke nese til Øyafestivalens iver til å framstå som norske indierockentusiaster, samtidig som sponsor Levi’s er med på bookingarbeidet.
Serien gikk over streken, men den gikk over streken på underholdende vis, slik god satire skal gjøre.
Quart framsto som barnslige, mens Øyafestivalen endte opp som knusktørre paragrafryttere uten selvironi da de krevde at serien måtte fjernes (den ligger ute igjen på nettsidene nå) og snakket om «høy risikoeksponering» og «daværende budsjetter».
Quart – Øya: 1-0.
Men etter at VG tok opp saken tirsdag er det Quart som overreagerer. Når Quarts «innerste kjerne» beskyldes for å være destruktive og infantile, velger de – helt bevisst – å bekrefte fordommene. I kommentaren på Quart.no peker Hetland på det han mener er feil og unøyaktigheter fra Østbøs side, men ved å hyle «nazist!» slik han gjør med bildemanipuleringen klarer Hetland å skygge for alle tilløp til gode poenger – og står igjen som en forurettet drittunge.
Ronny Haugeland var nok inne på noe da han framstilte Pål Hetland som en breiflabb uten vilje til å høre på motargumenter i fjor.
Quart – Øya: 1-1.
Om en skal trekke noe lærdom av denne dustedebatten må det være at aktørene må klare å unngå forvandle seg til sure furtepettere når de møter kritikk i en eller annen form. Det må da være et poeng å vise at en er bedre, og ikke verre en motparten?
Hvis ikke, bør Quart kanskje gi Pål Hetland internettkarantene til han får kjølt seg ned.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen.
Øyvind Holen 