Tirsdag 28. og onsdag 29. juni er det klart for Q25, mimreutgaven av Quartfestivalen.
De fleste gjestene kommer sikkert for å mimre om 90-åra, men da jeg besøkte Quart 2002 som Dagsavisen-journalist skreiv jeg denne kommentaren.
Kronprinsperioden er over for Quart. Nå er festivalen helt konge.
«Norma, Norma, Norma» jubler de vilt dansende gutta mens de veiver med hendene i været. De har neppe hørt om Norma Jean Bell fra Detroit, men den saksofonspillende housesangerinnen i rød buksedrakt lager skikkelig festivalstemning på Hotel Caledonien natt til torsdag. Like før hadde en fullsatt sal tatt imot norske Safariari med like stor jubel, og sannelig kokte det like hett på Frost-konserten på diskoteket og pausemusikken mellom konsertene. I det øyeblikket forvandlet Quart seg fra en fattig fetter av Roskilde til en ekte festival for meg.
Jeg har alltid vært Roskilde-mann. Jeg var på Quart som campende menigmann i 1995 og 1996, men det ble ikke det samme. Men de siste årene har noe skjedd. Kronprinsen holder seg hjemme, pressen kan skrive om artistene, trendnissene er mindre synlige og festivalen er blitt mer folkelig – på godt og vondt. Aller mest det første. Og Quart 2002 vil bli husket som året folket erobret Quart i beste Reclaim the Streets-ånd.
Det er fortsatt nok å syte over; campingen er for langt unna, Hallen trekker lite publikum, spilletidinfoen er for dårlig, du må kjøpe enkeltbilletter til klubbene – og selv da er det ikke sikkert du slipper inn. Klubben Kick gir Quart et dårlig rykte når den ikke slipper inn folk som har kjøpt billett med «det er fullt» som begrunnelse. Og infrastrukturen er til tider forferdelig. Du skal ramle rundt i fylla en time for å finne teltet ditt på festival, ikke stå den samme timen i taxikø.
Men i dag skal vi ikke syte. Årets Quart hadde noe for alle, og fortsetter dette blir festivalen virkelig Norges fullgode alternativ til Roskilde.
Her var 50 år gamle Bowie-fans, bleke metalgutter, fjortispønkere, househoder, fulle siddiser og bærumbabes i skjønn forening – samtidig som lokalbefolkningen deltok. Aldri har vel Kristiansand sentrum kokt i en slik Syden-stemning som under årets Quart.
I fjor klaget kommentatorene over at Quart sto i fare for å miste sjelen, og at festivalen var preget av for mye festing og for lite av ekte musikkelskere. Jeg mener Quart har funnet sjelen sin nå.
Genistreken var utvilsomt å senke prisene på ClubQuart-kveldene på Kristiansands utesteder. Der jeg i fjor så Zero7 spille for 50 personer, var det i år utsolgt tidlig på kvelden. Ekte festivalglede er når jevne «streitinger» uten gigantiske platesamlinger danser i pur eufori til ukjente housedivaer og obskur norsk elektronikapop – mens brorparten av festivalens akkrediterte satt igjen utenfor med skjegget fullt av postkasser fordi de ikke hadde kjøpt billett i tide. Det er musikkglede, og det er festival!
Øyvind Holen 