Svenske Max Martin er den røde tråden i John Seabrooks bok om den moderne popbransjen. Nå retter forfatteren blikket mot en 27-åring fra Atlanta.
Les Mike Will Made-It-reportasjen hans fra The New Yorker her.
Kunsten å oppsummere samtidens popmusikk i bokform er like vrient som å fange fisk med bare nevene, det er en glatt og rask bransje med stadig uventede kursendringer og nye fisker i vannet. Med fjorårets The Song Machine: Inside the Hit Factory gjorde The New Yorker-journalist John Seabrook et solid forsøk på å oppsummere de siste 25 årenes viktigste bakmenn i popmusikken, folk som Idol-dommer Simon Cowell, produsenten Dr. Luke og norske Stargate.
Men det er den svenske produsenten og låtskriveren Max Martin som er bokens hovedperson, med sine 21 listetoppere i USA, fra Britney Spears i 1999 til Justin Timberlake i år.
– Ingen andre har klart å lage listetoppere gjennom en så lang periode. Men det er den nærmest industrielle metoden å skrive sanger på som er det viktigst han har tilført musikkbransjen, forteller Seabrook.
Martin lærte seg metoden under Denniz PoP i Cheiron Studios i 1990-årene, et team som er best kjent for sangene de skrev og produserte for Ace of Base, Robyn og Backstreet Boys.
– Martin har nå lært opp både andre og tredje generasjon produsenter og låtskrivere til å jobbe på samme måten, så arven etter ham vil vi se lenge etter at han selv gir seg. Arbeidsmetoden handler om å bevege seg fra ideen om én enslig eller liten gruppe med låtskrivere, til fordel for en arbeidsmetode som minner mer om hvordan tv-serier skrives, med et rom fullt med manusforfattere. Musikk har alltid vært et samarbeidsprosjekt, men Max Martin har drevet det lenger. Hos ham jobber alle bidragsytere med flere sanger samtidig, og vers og refrenger kan raskt byttes mellom den ene eller andre sangen.
– Så Max Martin er som en showrunner, han som er kreativt ansvarlig for både regissører og manusforfattere i tv-bransjen?
– Ja, det er en flott måte å si det på.
Men popmusikken står aldri stille, og nå vender Seabrook blikket med den 27 år gamle hiphopprodusenten Michael Len Williams II fra Atlanta. Et navn som neppe får bjellene å ringe hos noen, men han sørger for at aliaset Mike Will Made-It nevnes i begynnelsene av alle sangene han har fingrene i. Og det begynner å bli noen: «Tupac Back» med Meek Mill og Rick Ross, «Turn on the Lights» med Future og «No Type» med Rae Sremmurd for eksempel.
I 2016 jobber han både med soloalbum samtidig som han flørter med popbransjen, noe han alt har snust på med sanger som «We Can’t Stop» for Miley Cyrus og ikke minst «Formation», showstopperen Beyoncé fremførte i Super Bowl-pausen i år.
– Jeg synes denne generasjonen av hiphopkarer virkelig klarer å gjøre hiphop mer melodisk uten at det blir cheesy. Musikken hans har fortsatt denne mørke, autentiske utstrålingen, samtidig som han beveger seg mot pop. Han sampler ikke klassiske funk og r&b-sanger, men mer 90-tallspop. Han bygget seg opp i Atlanta, en by som er stor nok til at plateselskap og artister kan utvikle seg, men samtidig liten nok til at de kan klekke ut sine ideer i fred, uten å bli spist opp av popbransjen umiddelbart.
– Det dukker opp nye, interessante Atlanta-artister på månedlig basis, som Young Thug, Future og Rich Homie Quan, men nå har jeg fulgt Mike Will Made-It i hans forsøk på å etablere seg i popbransjen i Los Angeles. Denne The New Yorker-saken er kanskje begynnelsen på min neste bok, sier Seabrook.
Fakta – John Seabrook
* Journalist i The New Yorker siden 1993, bosatt i Brooklyn.
* Har gitt ut bøkene Deeper: My Two-Year Odyssey in Cyberspace (1998), Nobrow: The Culture of Marketing, The Marketing of Culture (2000), Flash of Genius: and Other True Stories of Invention (2008) og The Song Machine: Inside the Hit Factory (2015).
Opprinnelig publisert i D2.
POPHÅP. Vil hiphopprodusenten Mike Will Made-It klare seg i popbransjen? – Lydbildet hans er ganske eklektisk, hadde han ikke klistret navnet sitt over musikk ville du ikke kunne gjenkjent alt han lager. Han har ikke de samme signaturlydene som Timbaland, The Neptunes og Dr. Dre, mener forfatter John Seabrook.
Øyvind Holen 